Redigerer Middelalderens mat og drikke (avsnitt)

==Kjøtt==
[[Fil:Medieval pig slaughter.jpg|thumb|Svinslakt.]]
Mesteparten av kjøttet kom fra husdyr, selv om vilt var meget ettertraktet blant dem som kunne få rettigheter til å jakte. Storfekjøtt var ikke like vanlig som idag ettersom kyr krevde relativt stor arbeidsinnsats, beitemarker og fôr, og okser og kyr var verdifulle som trekkdyr og melkeprodusenter. Fe ble først slaktet når de var utslitte og var da ikke spesielt appetittlige som kjøtt. [[Flesk]] var betydelig vanligere ettersom svin krevde mindre arbeidsinnsats og billigere fôr. Tamsvin kunne springe fritt selv i større samfunn og kunne mates med nesten hva som helst, og spegris var en ettertraktet delikatesse. Lam og får var også vanlig, særlig i områder med stor ullindustri. Til forskjell fra de fleste i-land i dag åt man så godt som alle deler av et dyr, inklusive ører, hale, tunge og livmor. Innvoller, urinblære og mage kunde brukes til pølseskinn og lignende, blant annet for å lage fantasiretter som store kjempeegg. Selv dyr som idag er uvanlige, som [[piggsvin]] og [[hulepinnsvin|hulepiggsvin]], forekom i en del middelalderske oppskriftssamlinger.

En mengde ulike fugler tjente som mat, inklusive [[svaner|svane]], [[påfugl]], [[vaktel]], [[rapphøne]], [[stork]], [[trane]], [[lerkefamilien|lerke]] og i prinsippet alle typer av villfugl som kunne jaktes. Svaner og påfugler ble ofte holdt som husdyr, men var begrenset til eliten og var verdsatt for sitt majestetiske ytre snarere enn for sin gode smak (begge fuglene anses samstemmig å være så godt som uspiselige av moderne gastronomer); de var populære å servere som en ''[[entremet]]'', en slags pynterett som var laget for å underholde mer med utseende enn smak. [[Svaner og gjess|Gjess]] og [[ender]] var for lengst domestisert, men var ikke like vanlige som kylling, fuglenes svar på det allestedsnærværende svinet. 

Selv om kjøtt inneholder mer [[protein]], var prisen regnet i hvor mye energi man fikk per kilo betydelig høyere enn for vegetabilsk mat. Kjøtt kunne være opp til fire ganger dyrere enn brød, og fisk så mye som 16 ganger dyrere, og var relativt dyrt selv for kystbefolkningen. Dette innebar at fastedager kunne innebære en temmelig mager diett for de som ikke hadde råd til alternativer til kjøtt, melk og egg. Det var først etter at [[svartedauden|svartedøden]] på midten av 1300-tallet hadde utryddet opp mot halvparten av den europeiske befolkningen at kjøtt ble mer tilgjengelig for almuen. Det demografiske sjokket som fulgte [[pandemi]]en forårsaket mangel på arbeidskraft, hvilket betød at lønningene steg. Store åkerarealer ble også oppgitt fordi det ikke var tilstrekkelig med mennesker til fortsatt dyrking. I stedet ble disse brukt som beitemark som økte kjøttproduksjonen markant.<ref>Adamson, s. 164</ref>