Redigerer Middelalderen (avsnitt)

== Høymiddelalder ==
{{Utdypende|Høymiddelalderen}}
[[Fil:Europe map 998.PNG|miniatyr|venstre|[[Europa]] i år 998.]]
På 1000-tallet ble landene i vestre Europa mer stabile. Med unntak av [[Mongolia|mongolinvasjonen]] opphørte barbarinnvasjonene. Kristningen og fremveksten av kongedømmer i nordre Europa sørget for ytterligere assimilering i den europeiske enheten. Høymiddelalderen er en mer ekspansjonistisk periode og en intellektuell oppvåkning. Videre forekom en befolkningseksplosjon i middelhavsområdet. I sentrale og nordre Italia og i [[Flandern]] begynte selvstyrende byer å vokse fram og en reurbanisering av vestre Europa begynte.

På Den iberiske halvøy begynte en langsom gjenerobring av de muslimske territoriene. En konsekvens av dette var at den latinske verden fikk tilgang til den [[Klassisk litteratur|klassiske litteraturen]]. Ved å oversette denne kom man til å gjenoppdage [[Aristoteles]]. Samtidig minket farene med handelen og en stadig økonomisk vekst skjedde som følge av dette. I denne perioden begynte [[Hansaforbundet]] og andre handels- og banksammenslutninger å vokse fram, og disse drev sin virksomhet over hele Europa. De første middelalderuniversitetene ble grunnlagt fra 1080 og framover, og dette bidro til at ny kunnskap begynte å vokse fram. Leseferdigheten ble stadig mer utbredd og bildekunst, skulptur og arkitektur gjorde store framsteg. Store katedraler begynte å føres opp over hele kontinentet, først i den [[romansk stil|romanske stilen]] og senere i den [[gotisk stil|gotiske stilen]].

=== Befolkningsvekst ===
Fram til 1000-tallet var Europa for det meste dekket av skoger, ødemarker og sumpområder. Den befolkningen som fantes var liten. På 1000-tallet begynte så en kraftig befolkningsvekst som innebar at tidligere uutnyttede områder begynte å tas i bruk og befolkes. Årsaken kan sies å være et forandret åndelig klima som gavnet spredningen av tekniske nyvinninger. [[Romerriket]], som benyttet seg av slaver, hadde ikke rett motivasjon for å spre arbeidsbesparende teknikk. Fra 500-tallet og fremover dukker det opp en mengde tekniske oppfinnelser, spesielt innenfor jordbruket. Romerne brukte [[ard]]er for å pløye jorder, noe som ikke er spesielt godt egnet for tyngre leirjord. En gang før 900-tallet kom [[Plog|hjulplogen]] i bruk. Denne krevde flere trekkdyr, men kunne pløye dypere og vende opp jorden. Med hjulplogen kunne man dyrke på tidligere uutnyttet mark, spesielt de tunge leirjordene sør i England, nordre Frankrike og nordre Italia. I disse områdene kunne man dyrke [[korn]] som kunne brødfø en voksende befolkning. En annen nyhet var at man begynte å bruke [[hest]]er som trekkdyr i stedet for [[okse]]r. Hestene var raskere enn oksene når de nyutviklede [[Seletøy|selene]] ble tatt i bruk, noe som gjorde at hestens kraft kunne utnyttes bedre.<ref>Nordberg (1995), s. 61–65</ref>

Å forsøke å komme fram til hvor stor befolkningen i Europa var innebærer store vansker. I noen tilfeller er det bevart skattelister, som kun viser den del av befolkningen som hadde inntekter å beskatte. Den engelske kongen [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]] opprettet i år 1086 en fortegnelse over alle eiendommer i England, ''Doomsday Book'', og ut fra denne har innbyggertallet i England blitt beregnet til omtrent 1,1 millioner mennesker på denne tiden. Dette tallet økte til 3,7 millioner i første halvdel av 1300-tallet. Befolkningen i Frankrike (innenfor grensene i 1328) har blitt anslått til mellom 16 og 20 millioner mennesker. Til sammenligning kan det nevnes at folkmengden i det geografisk større Frankrike i år 1789 blet beregnet til omtrent 25 millioner mennesker. Befolkningen i nordre, sødre og vestre Europa har til sammen blitt anslått til omtrent 60 millioner mennesker.<ref>Nordberg (1995), s. 17–19</ref>

=== Urbanisering ===
Med befolkningsveksten fulgte også en [[urbanisering]], framveksten av flere byer, og bystrukturen som oppsto skulle i stor grad bestå fram til industrialiseringen. De byer som allerede fantes vokste også betydelig. Denne utviklingen fulgte omtrent samme geografiske mønster som den øvrige demografiske utviklingen, der den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt forholdsvis små, spesielt til sammenligning med samtidige storbyer som [[Córdoba (Spania)|Córdoba]], [[Konstantinopel]] og [[Bagdad]]. De største byene, [[Venezia]], [[Milano]], [[Firenze]] og [[Paris]] hadde på det meste {{Formatnum:100000}} innbyggere. Ut over disse var det et antall byer som [[Brugge]], [[Gent]], [[Lübeck]] og [[London]] som kunne ha mellom {{Formatnum:10000}} og {{Formatnum:40000}} innbyggere, og alle disse lå ved havet eller ved en større elv. De fleste andre byene hadde bare noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå da ofte i innlandet. Bybefolkningen forble en minoritet av den totale befolkningen i Europa langt inn i moderne tid, selv om det fantes store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Lavlandene kunne bybefolkningen være opp mot hver tredje person, i Sentral-Europa kun på en på tiendedel.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 217–220</ref>

Den store konsentrasjonen av mennesker uten avanserte former for infrastruktur i form av kloakk- og avfallshåndtering gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygden. Epidemier spredte seg også hurtig langs de tett befolkede gatene, og likeså kunne storbranner ødelegge hele bydeler på bare noen timer. Byene led generelt av et konstant mortalitetsoverskudd, altså at det var flere som døde enn som ble født, og krevde derfor en konstant strøm av nye innbyggere fra landsbygda.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 218</ref>

Byene førte til sentralisering av makt og ressurser og en intensivering av omkringliggende jordbruk og handel, samt en økt spesialisering av produksjon. Ettersom byer ikke var selvforsørgende med mat, var de avhengige av landsbygden rundt for mat. Jo større en by ble, desto større område trengte den til å forsyne seg med stadig flere typer ressurser. Gjennom sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger, og dermed også idéer, ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling. Middelalderens byer var grunnlagt som mer eller mindre selvstendige enheter og hadde sine egne lover. De betalte som oftest skatt til den lokale [[lensherre]]n eller kongen, men hadde en egen beslutningstagende og lovgivende forsamling i form av råd av mektige borgere som oftest var rike handelsmenn.

=== Stendersamfunnet bygges ===
[[Fil:Cleric-Knight-Workman.jpg|miniatyr|En illustrasjon som forestiller representanter for de tre middelalderske stendene.]]
[[Stand|Stendersammfunnet]], det som senere skulle danne grunnlaget for mange lands riksdager begynte i middelalderen. Den tidligste omtalen av et samfunn oppdelt i ulike klasser stammer fra 800-tallet, men det var først på begynnelsen av 1000-tallet at det ble konkretisert. I ''Carmen ad Rothbertum regem'' ("Sangen for kong Robert") skrevet av [[Adalbero]], biskop av [[Laon]], er det klare oppdelinger mellom tre grupper: ''oratores'', "de som ber", kirkens menn (og kun menn); ''bellatores'', "de som kriger", som senere skulle utgjøre en klart definert adel og ''laboratores'', "de som arbeider", som først og fremst bestod av bønder og andre som brukte jorden og produserte mat til samtlige tre klasser. Øverst i hierarkiet sto de som bad og de som kriget og disse utgjorde i hele middelalderen en svært begrenset elite på samfunnets topp som høyst var noen få prosent av befolkningen. Det var krigernes ansvar å se til å opprettholde lov og orden og å forsvare samfunnet mot ytre fiender. Kirkemennenes oppgave var å sørge for at samfunnet fikk sine åndelige behov oppfylt. De som arbeidet utgjorde den store massen og det var de som var arbeidskraften som muliggjorde krigernes og kirkens menns velstand. Tanken var at disse klassene utgjorde deler av en felles samfunnskropp som skulle samarbeide harmonisk og fredelig for samfunnets beste.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer , s. 117</ref>

Standen var en sterkt idealisert og ideologisk sosial inndeling definert av kirken som i stor grad ignorerte de faktiske forholdene. For eksempel havnet bybefolkningen ([[borgere]]), som utgjorde en betydelig og innflytelsesrik minoritet utenfor dette idealet. Maktforholdene i byene, spesielt i Nord-Italia og Flandern, bygget i høyere grad på rikdom og politisk innflytelse enn arv, og her skjedde en ny inndeling i ''maiores'', ''mediocres'' og ''minores'', over-, middel- og underklasse.<ref>Dahl, s. 13</ref> Utenfor inndelingen stod selvsagt ikke-kristne som [[jøder]] og [[muslimer]], men også de som trodde på andre tolkninger av kristendommen, som alle ble ansett som kjetterske av den katolske kirke.

==== De som ba ====
Kirkens menn var de som stod øverst i standhierarkiet i de fleste skildringer og det var også de som hadde definert inndelingen. På samme måte som aristokratiet utgjorde de på det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa i så godt som hele middelalderen. [[Pave]]n ble lenge sett som det åndelige overhodet for alle kristne og den som, i det minste i teorien, hadde den verdslige makten med sin legitimitet. [[Curia]]en, det pavelige hoffet og administrasjonen, var i lang tid det største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter den romerske sentralmaktens kollaps var det kirken som i tidlig middelalder hadde den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken gjennom først kloster og senere katedralskoler og til slutt [[universitet]]er som organiserte undervisning. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av almisser til fattige og nt moralsk støtte for befolkningen.

==== De som kriget ====
Selv om den krigende klassen tidlig ble begrenset til et jordeiende aristokrati var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å skrumpe inn og begrenses nesten helt og holdent til [[riddere]]. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]] begynte å avbilde seg selv på hesteryggen heller enn på en trone, noe som ble konkretisert av [[Vilhelm Erobreren]] på [[Bayeux-teppet]]. Innovasjoner innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere, som [[stigbøyle]]n og mer stabile [[Sal (dyr)|sadler]], gjorde at krigere til hest nå kunne bære betydelig tyngre våpen og rustning. En rytter kunne nå galoppere inn i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller [[lanse]]r. Ridende enheter som ikke tilhørte adelen hadde eksistert tidligere i både Tyskland og Spania, men nå var det den krigende klassens evne til å kunne mønstre skarer av tungt bevæpnet kavaleri som avgjorde hvem som tilhørte den militære eliten. Innen denne eliten utviklet det seg snart en stadig mer avansert [[Sosial lagdeling|lagdeling]] av ulike klasser og grader som i hovedsak ble bestemt av arv.

Innen krigerklassen utviklet det seg i høymiddelalderen en sosial kode som definerte konsepter som bunnet i krigeres ære; en god [[ridder]] skulle være rettferdig, modig, måteholden og forsvare den kristne troen og de svake. Et sterkt romantisert ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble dyrket også innen krigerklassen og har senere gitt opphav til klassiske sagn om skjønne jomfruer som blir reddet ut av fangenskap av tapre riddere. I en verden av menn som fra barnsben av lærte at i strid skulle man ta det som ble ansett som deres rett, sto ridderidealene og de sentimentale ridderlegendene, som ''[[Rolandskvadet]]'' og andre såkalte ''[[chanson de geste]]'' ("sanger om heltedåder") i sterk kontrast til en voldsfiksert mannskultur.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer , s. 117–124</ref>

==== De som arbeidet ====
Innstillingen til de arbeidende menneskene, som i stor grad var de vi dagens samfunn kaller [[bønder]], var delt. Krønikeforfatterne, som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte. Det florerte med stereotyper som ofte sidestilte bøndene med dyr og minnet sterkt om hvordan man karakteriserte ikke-kristne og slaver. Man tilskrev dem en rekke egenskaper som kunne variere fra simpel galskap til rene plumpheter som "en særlig tendens til [[tarmgass]]". Den høviske romantikken som var nødvendig for å oppvarte adelskvinner ble sett som bortkastet på bondekvinner, og forfattere som biskop Adalbero oppfordret sine mannlige lesere til å "gå rett på sak og bestige dem". Samtidig uttrykte mange forfattere en redsel for den store [[allmue]]n, og ikke helt uten grunn. Status og innflytelse blant bønder kunne variere kraftig, fra [[leilending]]er som levde bare akkurat over eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og store husholdninger. Adelige [[lensherre]]r kunne ikke heller utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres eiendommer. Lokale [[sedvane]]r og tradisjoner måtte respekteres og de kunne ikke behandle bønder som personlige eiendeler uten en reaksjon. Når bønder ble utsatt for noe de anså som for hardt trykk og utsuging av en lensherre hendte det ofte at de organiserte seg og gjorde motstand enten gjennom juridiske [[petisjon]]er, ved å tilby overhøyhet til en annen lensherre, eller til og med ved å organisere bondehærer. Det finnes flere eksempler på adelige arméer som har blitt beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondearméer; i 1227 i Ane i dagens [[Nederlandene]], ca 1230 ved et opprør i det nedre [[Weser]]-området og i 1315 ved [[Morgarten]] i Sveits.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 124–126</ref>

=== Kirkelig reform ===
[[Fil:Foundersofciteaux.jpg|miniatyr|En illustrasjon som viser grunnleggelsen av klostret i Citeaux i dagens [[Bourgogne]] som gav navn til [[Cisterciensorden]], en av de mange og fremgangsrike klosterordner som ble grunnlagt i høymiddelalderen.]]
Kirken før 900- og 1000-tallet var en relativt løst sammensatt institusjon. Det pavelige embetet var svakt, spesielt under ''[[saeculum obscurum]]'', og sentralstyret innen kirken svært begrenset. Enkelte kloster og biskopstoler var autonome og hadde nært samarbeid med lokale konger og godseiere, som de ofte var sterkt avhengige av. Den teologiske hengivenheten blant kirkens menn var tvilsom. Idealet var at kirken ikke skulle blande seg i verdslige anliggender, men overlate dette til keisere, konger og adel. Virkeligheten var en helt annen; mange prester levde ikke i [[sølibat]], biskoper oppførte seg som verdslige adelsmenn og kunne dra ut i strid som suverene krigsherrer og handle som vasaller til konger. Pavestolen var i en lang periode i hendene på italiensk adel uten større ambisjoner om å se til det kristne samfunnets åndelige behov.

På 900-tallet oppsto en reaksjon mot det som ble betegnet som en moralsk slapphet blant de troende. Store kloster som det i [[Cluny]] i dagens Frankrike ryddet vei for en kirke med større troverdighet og innflytelse som nøt respekt fra såvel allmue som elite. Likevel ledet kirkens fastholdelse av sin stilling som en maktfaktor til konflikter med den verdslige makten. Mot slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet førte dette til en 50 år lang maktkamp mellom paver på den ene siden og konger og keisere på den andre. Konflikten har senere fått navnet [[investiturstriden]], og gjaldt hvem som hadde rett til å innsette kirkelige embeter.