Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Senere krig i Britannia og Gallia ===
[[Fil:Antoninianus Carausius leg4-RIC 0069v.jpg|thumb|right|Carausius, opprørskeiser i [[romerske Britannia]]]]

Ved 289 var Maximianus forberedt til å invadere Carausius' Briannia, men ved en bestemt årsak mislyktes planen. ''Panegyrici Latini'' av 289 var optimistisk, men samme kilde av 291 nevner det ikke.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 143.</ref> Kildens omtale av Konstantius I Klorus antyder at flåten gikk tapt i en storm,<ref>''Panegyrici Latini'' 8(5)12.2; Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7, 288; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 72–73; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 284–85, 650; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 143; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 55.</ref> men det kan også ganske enkelt være å unngå å nevne et nederlag.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 143; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 55.</ref> Diocletian innskrenket hans reise i det østlige provinsene kort tid etter, kanskje på grunn av at han fikk høre at Maximianus hadde mislyktes.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 144.</ref> Diocletian reiste i all hast vestover, nådde Emesa den 10. mai 290,<ref>''Codex Justinianus'' 9.41.9; Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 51.</ref> og Sirmium ved Donau den 1. juli 290.<ref>''Codex Justinianus'' 6.30.6; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285, 650.</ref>

Diocletian møtte Maximianus i [[Milano]] enten i slutten av desember 290 eller i januar 291.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 8; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285.</ref> Menneskemengder samlet seg for å være vitne til hendelsen, og keiserne avla tid til offentlig opptok og prakt.<ref>''Panegyrici Latini'' 11(3)10, sitert i Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 57.</ref> Potter, blant andre, har antatt seremoniene ble arrangert for å demonstrere Diocletians fortsatte støtte for hans famlende kollega. Herskerne diskuterte politiske saker og krigen i hemmelighet,<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 8; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285, 288; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 69.</ref> og de kan ha overveid tanken på utvide antallet keisere til fire ([[Tetrarkiet]]).<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 69.</ref> I mellomtiden kom en deputasjon fra [[det romerske senatet]] for å møte herskerne og fornye deres ujevne kontakt med det keiserlige kontor.<ref>''Panegyrici Latini'' 11(3)2.4, 8.1, 11.3–4, 12.2; Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 8, 288; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285, 650.</ref> Keiserne møttes ikke på nytt før i 303.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 285.</ref>

Som følge av at Maximianus ikke greide å invadere Britannia i 289 begynte en usikker våpenhvile med Carausius. Maximianus måtte tolerere Carausius' styre i Britannia og i deler av Gallia, men nektet å gi utbryterstaten formell legitimitet. For hans del var Carausius fornøyd med sine områder. Diocletian kunne derimot ikke akseptere denne krenkelsen av hans styre. I møte med Carausius og ytterligere utfordringer langs grensen av Egypt, Syria og Donau, innså han at to keisere ikke var nok til å administrere riket.<ref>Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 62–64.</ref> Den 1. mars 293 i Milano utnevnte Maximianus sin svigersønn [[Konstantius I Klorus]] til posisjonen som ''cæsar''.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 8–9; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 4, 36–37; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 64–65.</ref> På den samme dagen eller en måned senere gjorde Diocletian det samme for [[Galerius]], således etablerte «Tetrarkiet», eller «styret til de fire».<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 8–9; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 288; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 146; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 64–65.</ref> Konstantius fikk beskjed om at han skulle fortsette der hvor Maximianus hadde feilet, beseire Carausius.<ref>Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 71.</ref>

[[Fil:Quinarius Allectus galley-RIC 0128.2.jpg|thumb|right|Allectus, Carausius' etterfølger.]]
Konstantius begynte sin krig raskt og effektivt og ved 293 hadde han fordrevet Carausius' styrker fra nordlige Gallia. I det samme året ble Carausius myrdet og erstattet av sin ansvarlige for skattene, [[Allectus]].<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 288; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 99</ref> Konstantius marsjerte opp til kysten ved utløpene av Rhinen og [[Schelde]] hvor han beseiret Carausius' frankriske allierte, og tok deretter ærestittelen ''Germanicus maximus''.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 255.</ref> Hans neste trekk var Britannia og tilbrakte de neste årene med å bygge en invasjonflåte.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 150.</ref> Maximianus, fortsatt i Italia etter utnevnelsen av Konstantius, var informert om invasjonsplanene og sommeren 296 kom han tilbake til Gallia.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 58–59.</ref> Der bidro han til å holde fronten ved Rhinen mot Carausius' frankiske allierte mens Konstantius satte i gang invasjonen av Britannia.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 150; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 73.</ref> Allectus ble drept ved [[North Downs]] i kamp med Konstantius' pretorianske prefekt, [[Julius Asclepiodotus|Asclepiodotus]]. Konstantius selv hadde gjort landgang i nærheten av [[Dubris]] ([[Dover]]) og marsjerte mot Londinium ([[London]]) hvor borgerne hilste ham som en frigjører.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 150; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 73–74</ref>