Redigerer Max Täubner (avsnitt)

== Etter krigen ==
SS-dommerne ødela trolig de fleste arkivene før krigens slutt. Saken mot Täubner er et av de unntakene der dokumentene overlevde. Täubner kom tilbake fra sovjetisk krigsfangenskap i 1949.<ref name=":0">Bialas, W., & Fritze, L. (Eds.). (2014). ''Nazi Ideology and Ethics''. Cambridge Scholars Publishing.</ref>

[[Vest-Tyskland|Vesttysk]] påtalemakt reiste i 1959 sak mot Täubner for drap på jøder. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt og han ikke kunne dømmes på nytt ifølge den tyske grunnlovens artikkel 103 som forbyr [[Gjentatt straffeforfølgning|gjentatt straffeforfølging]]. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. Dommen fra 1943 ble ansett som bindende for det tyske rettsvesenet etter krigen. I 1973 vitnet Max Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført.<ref name="Buchler" /><ref>{{Kilde avis|tittel=NS-PROZESSE: Nicht deutsche Art|avis=Der Spiegel|url=http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-42001312.html|besøksdato=2018-11-10|dato=1973-05-21|bind=21}}</ref><ref name=":2" />

Günther Reinecke, som ledet SS-domstolen, vitnet i [[Nürnbergprosessen]],{{efn|Fra Reineckes vitnemål 6-7. august 1946: «Training in the SS was systematically directed to decency, justice, and morality. Institutions existed which guaranteed that this training was carried out in full. Not only was the law, including international law, taught in the Junker schools of the SS but legal proceedings were held openly before the entire units. The head office ‘SS Courts’ as the central department of the legal system, issued its own literature to insure that these principles of decency and justice became firmly established among all members of the SS … Special principles of selection prevailed in the SS. The SS was bound by so-called fundamental laws to observe a particularly moral conduct. Offenders in the SS who infringed on a law incurred heavier guilt and therefore deserved severer punishment.»<ref>{{Kilde artikkel|tittel=A Symposium on Nazi Law|publikasjon=Jurisprudence|doi=10.5235/Jurisprudence.3.2.341|url=http://www.tandfonline.com/doi/full/10.5235/Jurisprudence.3.2.341|dato=2012|fornavn=Carolyn|etternavn=Benson|etternavn2=Fink|fornavn2=Julian|etternavn3=Critch|fornavn3=Raymond|etternavn4= Pauer-Studer |fornavn4=Herlinde|etternavn5=Fraser|fornavn5=David|etternavn6=Rundle|fornavn6=Kristen|etternavn7=Benson|fornavn7=Carolyn|etternavn8=Fink|fornavn8=Julian|serie=|språk=en|bind=3|hefte=2|sider=341–463|issn=2040-3313|besøksdato=2024-04-21}}</ref>}} ble [[Avnazifisering|denazifisert]]<ref name=":1">Wittmann, R. (2010). Nazi Crimes and the Law. Edited by Nathan Stoltzfus and Henry Friedlander. Cambridge: Cambridge University Press. 2008. Pp. 238. Cloth $70.00. <nowiki>ISBN 978-0521899741</nowiki>. ''Central European History'', ''43''(4), 732-734.</ref> og praktiserte som advokat etter krigen inntil justisdepartementet i [[Bayern]] inndro advokatlisensen i 1961. Personene involvert i saken mot Täubner møttes igien da i 1961-1962 Reineckes sak ble behandlet av Bayerns advokatforening.<ref name=":0" /> Det ble i 1970 offentlig kjent at Reinecke i dommen mot Täubner hadde skrevet at utryddelse av jødene var nødvendig; Reinecke argumenterte med at han måtte bruke slikt språk for å begrunne dommen. Reinecke fikk tilbake advokatlisensen.<ref name=":1" /><ref name=":2" />