Redigerer Martin Luther (avsnitt)

== Disputasen i Leipzig og dens virkninger (1519&ndash;1520) ==
[[Fil:Leipziger-Disputation.jpg|thumb|Disputasen i [[Leipzig]] i [[1519]] fremstilt i et [[tresnitt]] fra [[1557]]. Luther sitter til venstre for tronstolen.]]
Teologen [[Johann Eck]] ([[1486]]&ndash;[[1543]]) i [[Ingolstadt]] hadde befattet seg med Luthers teologi siden [[1517]], og var en av de første som innså at de 95 tesene pekte ut over sitt direkte siktemål, en korreksjon av avlatspraksisen. De stilte i virkeligheten også spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat, og endelig ved den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv.

Ved [[disputasen i Leipzig]] mot [[Andreas Karlstadt|Karlstadt]] og Luther ([[27. juni]]&ndash;[[16. juli]] [[1519]]) forsvarte Eck kirkens lære. Det dreiet seg ikke lenger om avlat, men om pavens makt, om konsilenes ufeilbarlighet og om sakramentene prinsipielt. Luther forkastet at pavens primat er begrunnet i Bibelen (Matt 16,18), og hevdet at de allmenne konsiler kunne ta feil, slik for eksempel [[konsilet i Konstanz]] hadde tatt feil i saken mot [[Jan Hus]].

Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket. Ecks argumenter bidro sikkert til å fremskynde hos Luther en skarpere avvisning av grunnleggende deler av katolsk lære. Men etter disputasen var Sachsens hertug Georg entydig i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser.

=== Luthers kritikk av kirken blir mer grunnleggende ===
Etter disputasen i Leipzig tok Luther sitt kirkebegrep opp til grundig vurdering. Da kom han til at hans trosopplevelse, som hadde sitt grunnlag i en umiddelbar, subjektivt erfart troende hengivelse til Kristus, ikke lenger hadde plass for noen form for formidlere. Dermed var sakramentene og hele det religiøst-kirkelige liv nærmest blitt hindringer på veien mot Gud. Han betegnet dem som «gjerningsrettferdighet». Deler av den synlige, institusjonelle kirke syntes for ham å være djevelens verk.

=== Luthers holdning til paven skjerpes ===
Hva gjelder Luthers innstilling til paveembedet, er det uklart om omslaget virkelig kom etter disputasen. Før disputasen skrev Luther riktignok ([[3. mars]] [[1519]]) i et brev til pave [[Leo X]] at ''«for Gud og hans skapning vitner jeg at ikke har ønsket, ei heller nå ønsker, å rokke ved eller undergrave den Romerske Kirkes eller Deres Hellighets myndighet»''. Men litt senere skrev han at han var ''«usikker på om paven er Antikrist eller hans apostel»''. Og i februar takket han Scheurl for det krasse kampskriftet mot paven som han hadde tilsendt ham ''(«Julius' og St. Peters dialog»)'' med ordene at han var sårt fristet til å oversette det til folkespråket for folkets del. Men i alle fall, etter disputasen ga Luther uten omsvøp uttrykk for at paven var Antikrist, Kristi onde motstander, som ledet menneskene ut i elendighet. Han hadde satt seg selv i Kristi sted, og dermed utfordret Guds vrede. Med tiden forsterket disse forstillingene seg hos Luther: Paven ble for ham Antikrist i egen person.