Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Antoninus Pius’ siste år, 152–161 ===
[[Fil:Antoninus Pius Glyptothek Munich 337 cropped.jpg|thumb|[[Antoninus Pius]], Marcus’ adoptivfar og forgjenger som keiser (Glyptothek).]]
I mellomtiden, under styret til Antoninus Pius, hadde Marcus’ adoptivbror Lucius Verus, som kronprins og framtidig keiser, fått en omsorgsfull utdannelse fra den berømte ''grammaticus'' [[Marcus Cornelius Fronto]]. Det ble sagt at den unge Verus var en utmerket student, glad i å skrive poesi og gi taler. Lucius begynte sin karriere som [[kvestor]] i 153, to år før den lovlige alder på 25 (Marcus hadde hatt posisjonen da han var 17 år). I 154 var han konsul, ni år før den lovlige alderen på 32 år (Marcus hadde posisjonen da han var 18 og deretter 23 år), og i 161 var han konsul på nytt med Marcus Aurelius som hans eldre partner.

Lucius hadde ingen andre titler enn «sønn av Augustus». Han hadde en markant annen personlighet enn Marcus; han var glad i alle former for sport og idrett, men særlig jakt og bryting. Han hadde glede av sirkusleker og [[gladiator]]kamper.<ref>''HA Verus'' 2.9–11; 3.4–7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 108.</ref> Han giftet seg ikke før i 164.<ref>''HA Verus'' 2.9–11; 3.4–7; Barnes, 68; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 108.</ref>

I 156 ble Antoninus Pius 70 år. Han fant det vanskelig å holde seg oppreist uten å gå med støtte, en form for [[korsett]]. Han begynte å knaske på tørt brød for å få styrke til å holde seg våken under sin morgensesjoner. Etter hvert som Antoninus ble eldre begynte Marcus å overta flere av de administrative pliktene, enda flere da han ble pretoriansk prefekt (en posisjon som var mer preget av sekretærarbeid enn militært) etter at Gavius Maximus døde i 156 eller 157.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 112.</ref> I 160 ble Marcus og Lucius utnevnt som felles-konsuler for det følgende året. Kanskje Antoninus allerede var syk; i uansett tilfelle døde han før året var omme.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114" />

To dager før sin død forteller hans biograf at Antoninus var ved sine forfedres eiendom ved [[Lorium]] i [[Etruria]],<ref>Bowman, s. 156; Victor, 15:7</ref> rundt 19&nbsp;km fra Roma.<ref name="Victor, 15:7">Victor, 15:7</ref> Han spiste ost fra Alpene til middag med god appetitt, men om natten kastet han opp og fikk feber neste dag. Dagen deretter, den 7. mars 161,<ref>Dio Cassius 71.33.4–5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114.</ref> samlet han det keiserlige råd, overdro staten og sin datter til Marcus. Keiseren ga kjernen til sitt liv i det siste ordet han mumlet da tribunen for nattvakten kom for å be om passord; "aequanimitas" («sinnsro»).<ref name="Bury, pg. 532">Bury, s. 532</ref> Han snudde seg som om han ville sove og døde.<ref>''HA Antoninus Pius'' 12.4–8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114.</ref> Hans død avsluttet det lengste regimet siden [[Augustus]], overgikk [[Tiberius]] med et par måneder.<ref>Bowman, s. 156</ref>