Redigerer Mao Zedong (avsnitt)

== Ved makten ==
=== Kamp mot vestlig innflytelse ===
Det stod klart både for Mao og for [[Josef Stalin|Stalins]] utsendte, [[Anastas Mikojan]], at mange middelklassekinesere hadde en beundring for den vestlige verden som kunne bli problematisk for innføringen av kommunismen. Store deler av den kinesiske intelligentsia var utdannet i [[USA]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]] og [[Japan]]. [[Liu Shaoqi]] rapporterte sommeren 1949 til Stalin at bare USA og Storbritannia hadde 31 universiteter og spesialiserte skoler, 32 religiøse undervisningsinstitusjoner og 29 biblioteker i landet, foruten 2&nbsp;822 andre skoler, 3&nbsp;822 misjonsstasjoner og -organisasjoner og 147 sykehus. Kina hadde ikke nok mennesker med høy utdannelse, så arbeidet med å svekke den vestlige innflytelse ville bli vanskelig. Det begynte med at vestlige konsulater ble tvunget til å stenge, og senere fulgte utvisninger, konfiskasjoner og/eller stenging av institusjoner.

=== Stalin og Mao ===

Mao møtte Stalin i Moskva i desember 1949 i anledning Stalins 70-årsdag. Det ble inngått en avtale som gav russerne rettigheter både i [[Xinjiang]] og i [[Mandsjuria]], og rett til alt det «overskytende» av den kinesiske [[wolfram]]-produksjon samtidig som den sovjetiske hjelpen til Kina ble intensivert og handelsforbindelsene bygd ut. Mao hevdet alltid at han bare var en elev av de store; Marx, Lenin og Stalin. Mao og det kinesiske kommunistpartiet var mot Khrustsjovs oppgjør med Stalinepoken (1956) og hevdet at det nye styret i Sovjetunionen var "sosialimperialistisk". 
==== Vietnam ====
Mens Mao var i Moskva, anerkjente Sovjetunionen [[Hồ Chí Minh]]s opprørsregjering i [[Vietnam]]. Mao hadde lenge interessert seg for Vietnam, og hadde finansiert, trent og bevæpnet kommunistene der. Nå gav Stalin ham i oppdrag å sørge for kommunismens sak der. Mao engasjerte seg sterkt, og la seg også opp i militær planlegging. Men i oktober 1950 trappet Mao kraftig ned det kinesiske engasjement i Vietnam. Han konsentrerte nå sin oppmerksomhet mot et annet land: [[Korea]].

==== Koreakrigen ====
{{Utdypende|Koreakrigen}}
Maos kriger var ennå ikke over. Det interne oppgjøret mellom venstreorienterte og USA-vennlige koreanere utviklet seg til en konflikt mellom de midlertidige statene Nord- og Sør-Korea (Korea, som var okkupert av Japan, ble delt i interessesfærer av seierherrene etter Japans nederlag), og 25. juni 1950 kom det til åpen krig. Nordkoreanerne hadde stor framgang, og USA besluttet å sette inn egne og allierte styrker under FN-flagg. Da nordkoreanerne ble trengt tilbake og den massive USA-offensiven førte til at Pyongyang ble inntatt 20. oktober 1950, satte kineserne inn styrker. Motoffensiven var i det vesentlige en stor suksess, og den 4. januar 1951 hadde de og nordkoreanerne inntatt [[Seoul]]. De nådde langt ned mot sørspissen av den koreanske halvøy før motangrepet kom. Til slutt stabiliserte fronten seg omtrent ved den [[38. breddegrad]].

=== Tibet ===
Tibet hadde vært under kinesisk overhøyhet fra 1720. Under de urolige forholdene (krigsherrer, hungersnød osv) i Kina fra 1911 og utover interesserte kineserne seg lite for Tibet. Mao ønsket reell kontroll med [[Tibet]] for blant annet å gjennomføre en sosial revolusjon også der. Høsten 1950 rykket den kinesiske hær inn i landet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra tibetanske styrker, nådde den hovedstaden [[Lhasa]] i 1951. En avtale ble inngått mellom lama-styret og den kinesiske regjering, som fikk  hånd om forsvar og utenrikssaker, mens Tibet skulle beholde sitt indre selvstyre. Dalai Lama ble værende i håp om at fredelig sameksistens med okkupantene var mulig, men flyktet i eksil til India etter de blodige opptøyene i 1959.

=== «La hundre blomster blomstre» ===
{{utdypende|Hundre blomster-kampanjen}}

I 1956 initierte Mao sammen med Zhou [[Hundre blomster-kampanjen]] ''(«La de hundre blomster blomstre»)'': Han uttrykte at partiet var villig til å vurdere andres forslag om hvordan Kina burde regjeres. Kampanjen ble startet i oktober 1956, men det var sterke oppfordringer fra Maos side fra februar som fikk fart på den. Han kritiserte da de intellektuelle som ikke benyttet denne anledningen til å fremføre ''sunn kritikk'', og bedyret dens verdi og nødvendighet for å kunne bygge et bedre Kina. Gitt denne ytringsfrihet og dette pålegg begynte mange liberale og intellektuelle også å stille kritiske spørsmål ved selve kommunistpartiet og dets lederrolle. Dette ble både tolerert og oppmuntret til å begynne med. Men etter et halvt år, i juli 1957, reverserte Maos regjering sin politikk og arresterte dem som hadde fremsatt slik kritikk (eller som det ble hevdet hadde gjort det). Dette tiltaket ble kalt [[Anti-høyre-bevegelsen]].

Forfatterinnen [[Jung Chang]] anfører uttalelser fra Mao fra den tiden som gjør det nærliggende å konkludere at Hundre blomster-kampanjen fra begynnelsen av var et knep for å røke ut «farlige» tenkere.

I en tale til partiledere sa Mao i 1958: ''«Hva er så uvanlig ved keiser [[Qin Shihuangdi|Shi Huangdi]] fra [[Qin-dynastiet]]? Han lot bare 460 lærde begrave levende, mens vi derimot har begravd 46&nbsp;000 lærde levende. Vi er hundre ganger foran keiseren … hva gjelder undertrykkelsen av kontrarevolusjonære intellektuelle.»''<ref>Rudolph Joseph Rummel: ''Demozid – der befohlene Tod'', LIT Verlag, Münster Hamburg London 2003, s. 84</ref> (Dette er en andre- eller tredjehånds kilde)

Innstramningen etter Hundre blomster-kampanjen skulle prege meget av Maos tenkning i årene som fulgte, og særlig under [[kulturrevolusjonen]] som ble lansert ca. ti år senere.

=== Det store spranget ===
{{utdypende|Det store spranget}}

Etter økonomiske feilbeslutninger ''(«[[Det store spranget]]» og «[[De tre røde banneres politikk]])»'' ble Maos makt svekket, og reformatorer som [[Deng Xiaoping]] fikk mer innflytelse.

«[[Det store spranget]]» var en storslagen plan som skulle vise et alternativ til den [[Sovjetunionen|sovjetiske]] (med sin store vekt på tungindustri). «Det store spranget» la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av stålindustri. Til å begynne med gikk det svært bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen, var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man trodde på sine egne propagandapregede seiersmeldinger.

Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 25&nbsp;000 folkekommuner, hver på rundt 5&nbsp;000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen, gikk han inn for at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene ([[trevirke]] i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet.

I 1959 ble klart at «det store spranget» på mange måter var mislykket. Selv om målsettingene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen ble redusert. Samtidig økte Kina sin eksport av matvarer til østeuropeiske land. Hvor mange millioner kinesere som døde som følge av den feilslåtte kampanjen, er det strid om. Jung Chang og Jon Halliday anslår ca. 36,67 millioner døde, mens historikeren [[Frank Dikötter]] er kommet frem til et dødstall på minst 45 millioner.

=== Mot brudd med Sovjetunionen ===

Mao likte ikke Khrusjtsjovs tale til [[Sovjetunionens kommunistiske parti|det sovjetiske kommunistparti]]s 20. partikongress i 1956, der han tok offentlig avstand fra Stalin. Han var kjent med at Khrusjtsjov gikk enda lengre, og i andre taler og sammenhenger hadde avvist Stalins [[totalitær]]e lederstil og dempet den [[marxismen-leninismen|marxistisk-leninistiske]] kjernelære om den uunngåelige væpnede konflikt mellom [[kapitalismen]] og [[sosialismen]]. Mao mente at Sovjetunionen fjernet seg fra den rene marxistisk-leninistiske rene lære (eller mer presist fra [[stalinismen]]), og mistet tillit til sovjeterne.

I 1959 var Sovjetunionen svært bekymret over det kaos som rådde i Kina etter det mislykkede «Store spranget», og landet trakk tilbake sine løfter om å hjelpe kineserne med å utvikle [[atomvåpen]]. Samme år møtte Khrusjtsjov den amerikanske president [[Dwight D. Eisenhower]], og dessuten vegret han seg for å støtte Folkerepublikken Kina i landets grensekonflikt med [[India]]. Mao var nå overbevist om at Khrusjtsjov var for ettergivende overfor Vesten.

==== Maos maktposisjon svekkes innenrikspolitisk, men går til motangrep ====
Andre sentrale medlemmer av kommunistpartiet, blant annet [[Liu Shaoqi]] og [[Deng Xiaoping]], fikk i denne situasjon støtte for det synspunkt at Mao skulle vingeklippes: Han skulle fratas reell makt, men beholde en seremoniell og symbolsk rolle. De forsøkte så å marginalisere Mao, og i 1959 ble Liu Shaoqi statspresident, skjønt Mao forble formann. Liu og andre begynte å vurdere landets situasjon på en langt mer realistisk måte, og forlot et stykke på vei den idealismen som Mao stod for.

==== Brudd med Sovjetunionen ====
{{Se også|Den kinesisk-sovjetiske splittelsen}}

Den voksende spliden mellom Kina og Sovjetunionen gav Mao anledning til å fremstille sine innenrikspolitiske motstandere som agenter for fremmed makt, og så dra nytte av de nasjonalistiske følelser som det vakte til å fremstå som den eneste naturlige og troverdige leder.

Lenge hadde ikke partene kritisert hverandre direkte. Men man var indirekte på en måte som alle forstod: Når Mao ville ramme sovjeterne gikk han løs på [[Josip Broz Tito|Tito]] og [[Jugoslavia]] (som Sovjet var i ferd med å normalisere sitt forhold til). Omvendt kritiserte sovjeterne den kinavennlige diktator [[Enver Hoxha]] og hans [[Albania]].  Men i juni 1960 ble striden offentlig, under en kommunistisk kongress i [[Romania]]. Khrusjtsjov kalte Mao ''nasjonalist, eventyrer og avviker'', og kineserne kalte Khrusjtsjov ''revisjonist'' og kritiserte hans ''patriarkalske, vilkårlige og tyranniske fremferd''. Etter konferansen skrev Khrusjtsjov en åtti sider lang fordømmelse av Kina. Fra dette gikk det kort tid til det formelle brudd.

I 1962 kritiserte Mao russerne for å ha gitt etter under [[Cubakrisen]], og samme år støttet russerne inderne i en kortvarig væpnet grensekonflikt mot Kina. Den siste offisielle kommunikasjon mellom de to stormaktene kom i 1963 der de fordømte hverandres versjoner av kommunismen.

I 1964 hevdet Mao at det hadde skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen, slik at [[proletariatets diktatur]] var avskaffet og [[kapitalismen]] var gjeninnført. Khrusjtsjovs avsettelse i oktober 1964 gav et lite pusterom. Men da den kinesiske statsminister [[Zhou Enlai]] kom tilbake etter et forhandlingsmøte med den nye sovjetiske ledelse i november og kunne fortelle Mao at verken [[Leonid Bresjnev]] eller [[Alekseij Kosygin]] ville endre den politiske kurs, kalte Mao den sovjetiske politikk for «khrusjtsjovisme uten Khrusjtsjov», og splittelsen vedvarte.

==== Mao og atombomben ====
Striden med [[Sovjetunionen]] førte til tilbakeslag for Maos utvikling av atomvåpen. De sovjetiske eksperter ble trukket ut. De makulerte alle sine notater før de reiste i 1960.

På denne tiden var sovjeterne blitt mer og mer klar over den redsel og gru en atomkrig ville ført med seg. Men samtidig reflekterte den kinesiske presse mer og mer Maos sterke vilje til at Kina skulle telle med blant stormaktene. 
Kinesiske forskere klarte å utvikle teknologien så raskt at de kunne foreta den første prøvesprengning allerede i 1964.

=== Økende personkult ===
Etter bruddet med Sovjetunionen fremmet Mao en enda sterkere personkult rundt seg selv. Blant virkemidlene var fremfor alt boken ''[[Maos lille røde|Sitater fra formann Mao Tse-tung]]'' (''Maos lille røde''), men også en annen bok, ''Lei Fengs dagbok'', som indirekte styrket Maos lederstilling.

==== ''Lei Fengs dagbok'' ====
Boken ''Lei Fengs dagbok'' var utviklet av propagandaforfattere knyttet til [[Folkets frigjøringshær]]. [[Lei Feng]] var en ukjent lastebilsjåfør i hæren som ut av sin kjærlighet til Mao gav all sin kraft til kommunismens sak, og som omkom da en lastebil rygget over ham. Boken ble inkludert som pensum i skoleverket, og Mao oppfordret folket til å lære av Folkets frigjøringshær, som han hadde fast kontroll over («Lær av kamerat Lei Feng»-kampanjen, lansert i 1963), og dermed reduserte han kommunistpartiets maktstilling (han hadde ikke lenger den samme lederposisjon der som tidligere). Lei Feng ble raskt til en slags sosialistisk helgenskikkelse, og utallige postere viste ham i heroiske positurer.

Det ble også satt opp et teaterstykke som hyllet Lei Fengs bedrifter.

:Kina har fremdeles en ''«Lær av kamerat Lei Feng»-dag'' (''Xiang Lei Feng tongzhi xuexi''), hver [[5. mars]], men nå er det for det meste en skolemarkering og en dag da folk gjør opprydningsdugnader i parker og på skoler. Et storslagent Lei Feng-museum opprettholdes, og han hylles ved hjelp av den aller seneste teknologi; den offisielle websiden www.leifeng.org.cn.

Det er blitt spekulert over hvor impulsen til Mao-dyrkelsen kom fra. Det kan se ut som om røttene verken lå i noe initiativ fra Liu Shaoqi eller fra Zhou Enlai, men i Folkets frigjøringshær fra 1960/61, det vil si, hos Lin Biao.

==== Maos lille røde ==== 
[[Fil:Mao bibel.jpg|thumb|Sitatsamlingen ''Maos lille røde'' ble en viktig ideologisk inspirasjonskilde for rødegardistene under den [[kina|kinesiske]] [[kulturrevolusjonen]] på 1960-tallet. Boka er i dag (2008) en yndet salgsartikkel blant kinesiske gateselgere i turistområdene i landet; den har ingen politisk betydning i Kina lenger. Denne tyske utgaven ble trykt i Beijing i 1972.]]
Den sitatsamlingen med Mao-utsagn som skulle bli så populær under [[kulturrevolusjonen]] noen år senere (''[[Maos lille røde]]'', egentlig ''Sitater fra formann Mao Tse-tung'') var blitt til i 1960, men ble ikke systematisk utgitt i den form den skulle bli verdenskjent før i 1964. De første utgavene var smykket av en [[kinesisk kalligrafi|kalligrafi]] av [[Lin Biao]], en av Maos nærmeste ledsagere den gang.

Boken ble oversatt til en mengde språk, og fikk stor utbredelse i Vest-Europa fra 1968. Den ble også oversatt til norsk og flittig brukt av norske maoister. Det verdensomspennende opplag kom opp i godt over én milliard eksemplarer (nr. 2 på verdenstoppen, nokså langt bak [[Bibelen]]).

Den ble kalt «liten» fordi de fleste utgivelsene var i lommeformat, og «rød» på grunn av fargen. I annen halvdel av 1960-årene og flere år fremover var denne boken et mer fremtredende særmerke for den kinesiske kommunisme enn til og med avbildninger av Mao selv. Det ble omtrent umulig å finne bilder av kinesiske kommunistledere uten å se den lille røde, som regel høyt løftet som et seiersbanner. Boken består av 427 sitater i 33 tematiske kapitler. Sitatene kommer i stor grad fra en gruppe av ca. to dusin dokumenter i firebindsverket ''Maos samlede verker''.

Etter Maos død bleknet bokens popularitet svært raskt i Kina, særlig etter at den var blitt karakterisert som ''venstreavvik''.
[[Fil:Maobadge8.JPG|thumb|Mao-button]]

==== Forgudet i levende live ====
Det er kanskje bare med sitater at man kan få en følelse av hvor omfattende persondyrkingen av Mao ble ut over i 1960-årene. Her er hva som ble fremført akkompagnert av 16&nbsp;000 opptredende skoleelever og studenter ved åpningen av ''Arbeidernes Sportsstadion'' i Beijing den 11. oktober 1965. Hyllesten ble gjengitt i [[Folkets Dagblad]] dagen etter:<ref>[[China News Analysis]], nr. 593 (17. desember 1965), s. 6, med engelsk oversettelse av hyldest i Folkets Dagblad av 12. oktober 1965, s. 2</ref>

:''Formann Mao, vår elskede store leder! Da himmelen var mørk, i dystre og vanskelige år, var du likesom et fyrtårn som opplyste veien fremad.''
:''I nattens mørke var du den styrmann som ledet oss frem, ledet oss over tusener av elver og fjell.''
:''Du lærte oss hvordan å leve og hvordan å kjempe, hvordan å gå fra seier til seier.''
:''Formann Mao fremstår for våre øyne i et majestetisk lys, han ser hen til oss med omsorg, smiler vennlig mot oss.''
:''Våre øyne ser på ham, de stirrer mot ham – umettelig skuer de evig mot ham.''
:''Våre bryst overveldes av følelser, og lykkens tårer fyller våre øyne. Toner veller opp fra våre hjerter:''
:''«Reisende på det vide hav setter sin lit til styrmannen. Alt som gror frem, avhenger av solen. Regn, vann og dygg gjør at den unge spiren vokser seg sterk.»''
:''Revolusjonen setter sin lit til Mao Zedongs tenkning.''

=== Kulturrevolusjonen ===
:''Se hovedartikkel [[Kulturrevolusjonen]]''

==== Foranledningen ====
Blant kritikerne av «det store spranget» var den store krigshelt fra Koreakrigen, marskalk [[Peng Dehuai]]. Mao tolererte ikke motstanden, og sørget for å fjerne ham fra embetet. Kort tid etter begynte teatrene å sette opp et teaterstykke skrevet av historikeren [[Wu Han (1909-1969)|Wu Han]]:  ''[[Hai Rui avsettes fra embetet]]''. Det handlet om en rettskaffen embetsmann på [[Song-dynastiet]]s tid som hadde stått opp mot myndighetene og forsvart folkets rettigheter. Folk forstod med én gang at dette var et ''a propos'' til Maos avsettelse av Peng. Mao sørget for at stykket ble diskreditert: Det kom angivelig til kort når det ble analysert etter marxistiske prinsipper. Frontlinjene var nå trukket opp mellom Mao og hans motstandere i Partiet.

Men det ble ikke med dette. I 1966 møttes den såkalte ''femmergruppen'' ledet av Beijings borgermester [[Peng Zhen]] for å diskutere tilfellet Wu Shan. Selv om de var enige om at det var en alvorlig sak, lot de være å gjøre noe. Men Maos hustru, [[Jiang Qing]], så det annerledes, og under et forum i [[Shanghai]] la hun frem behovet for en renselse innen kunstens verden. Etter dette bad [[Lin Biao]] henne om å koordinere [[Folkets frigjøringshær]]s kulturpolitikk. Dermed lå forholdene til rette for det som skulle komme: kulturrevolusjonen.

==== Kulturrevolusjonen ====     
Motgangen som de forskjellige problemene førte med seg, motvirket Mao med på sette i gang skarpe politiske angrep mot [[Liu Shaoqi]] og [[Deng Xiaoping]] og andre pragmatiske politikere. Han lanserte en bevegelse som han kalte ''«[[kulturrevolusjonen|den store proletariske kulturrevolusjon]]»''. Ved hjelp av [[rødegardistene]] ''(hongweibing)'' både sikret hans egen posisjon, og lot revolusjonen fortsette i hele landet, skjønt på en måte som rystet Kina. I tråd med Maos teori om motsigelsen, var ''den vedvarende revolusjon'' en forutsetning for å lede landet til det kommunistiske samfunnstadium, og dette sørget han for å få nedfelt i [[Det kinesiske kommunistpartis konstitusjon|partiets konstitusjoner]] under [[Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress]] i 1969.

Rødegardistene var grupper av unge mennesker, ofte tenåringer, som hadde fått røde armbind og sendt ut på gatene. De fikk etablere egne tribunaler. Kulturrevolusjonen ødela meget av Kinas kulturelle arv. Et stort antall kinesiske intellektuelle ble kastet i fengsel, ikke minst ble undervisningsinstitusjonene berørt,med alvorlige følger både for samfunnsstrukturene og for økonomien. Politisk og sosialt var det anarkistiske tilstander. Mange nonner, prester, munker, forfattere, professorer og kunstnere ble banket opp, noen så grundig at det stod om livet, andre tok sitt eget liv. Særlig brutalt gikk det for seg i provinsen [[Sichuan]] og i storbyen [[Wuhan]].

Under kampanjen mot kulturelle institusjoner i hele Folkerepublikken Kina ble også [[Tibet]]s [[Tibetansk buddhisme|buddhisme]] rammet. Mange av Tibets buddhistklostre ble ødelagt, og munker og nonner ble kvestet/drept eller fengslet.

Maos hovedmotstandere ble sjaltet ut; president Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969, og Deng Xiaoping ble sendt som arbeider til en bilmotorfabrikk sør i landet. Personkulten rundt Mao nådde nye høyder, han ble hyllet som en halvgud. For første gang etter [[Puyi]]s abdikasjon kom folk for å hylle den nasjonale leder med ordene «lenge leve i ti tusen år», et utrop som hadde sitt historiske utspring i det kinesiske føydalsamfunn.

Det var under kulturrevolusjonen at Mao utpekte [[Lin Biao]] til sin fremtidige etterfølger. I ettertid er det uklart om Lin planla et kupp eller mordforsøk. Han døde i en flystyrt i Mongolia i et forsøk på å forlate Kina, formodentlig etter at han fant ut at han var i fare for å bli arrestert. Det ble deretter hevdet at Lin hadde planlagt å avsette Mao, og han ble posthumt ekskludert fra Kommunistpartiet.

Etter denne hendelsen mistet Mao sin tiltro til mange i partiets ledersjikt.

=== Maos siste år ===
Med Lins død og Maos sviktende helse var det [[Zhou Enlai]] som hadde mest innflytelse på styret av Kina fra dag til dag.
 
I 1969 erklærte Mao at kulturrevolusjonen var over, men i Folkerepublikken Kinas offisielle historieskrivning anses det at den vedvarte til Maos død i 1976.

Det var i denne fasen av sitt liv at Mao justerte Kinas utenriks- og sikkerhetspolitikk ved sine overtyrer mot USA, som førte via ''[[pingpongdiplomati]]et'' og [[Henry Kissinger]]s reiser frem til president [[Richard Nixon]]s [[Nixons besøk i Kina i 1972|en uke lange Beijingbesøk]] i slutten av februar 1972. Besøket endte med det såkalte [[Shanghaikommunikéet]], der de to statene fremla sitt syn på utenrikspolitikken. USA, som fortsatt støttet massivt opp om [[Republikken Kina]], tilkjennegav toleranse for Beijings syn om at det bare er ett Kina. Kommunikéet gjorde det mulig for Folkerepublikken Kina og USA å utvikle politiske kontakter og åpne for handel.

De siste årene av livet var han plaget av svekket helse. Det er i dag uenighet om de symptomene han hadde tilsa at han led av [[Parkinsons sykdom]] eller en annen motorisk lidelse kalt [[amyotrofisk lateralsklerose]] (ALS), men det er sikkert at han i tillegg til dette hadde lungeproblemer på grunn av sin røyking, og dessuten hjerteproblemer. Da Mao ikke lenger kunne svømme, ble hans innendørs svømmebasseng i [[Zhongnanhai]] omgjort til en stor mottakelseshall.

Mao var passiv mens maktkampene innen kommunistpartiet tiltok i takt med at hans egen styrke avtok. Hans kone [[Jiang Qing]] hadde klart å innta en sentralposisjon, men motkreftene mot henne forberedte seg på det oppgjør som man visste måtte komme etter Maos død.

Mao var mot slutten en del opptatt av styrtede eller avsatte statsledere. Hans reaksjon i 1975 etter den [[Etiopia|etiopiske]] keiser [[Haile Selassie]]s og særlig etter sin mangeårige motstander [[Chiang Kai-shek]]s død synes å ha vært personlig sorg. Han hadde også et behov for et siste farvel med den nå fratrådte Richard Nixon, som han lot hente med et eget fly fra USA til Beijing i 1976.

Han flyttet inn i en sikkerhetsbygning i Zhongnanhai for de siste månedene, og forble våken og oppdatert om sine omgivelser inntil få timer før sin død. Han etterlot seg intet testamente, og hadde ikke utpekt noen etterfølger, skjønt han hadde sagt til [[Deng Xiaoping]] at han hvis han ville kunne ta et oppgjør med hans kone Madame Mao og hennes krets etter hans bortgang.