Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

== Felttoget i Italia ==
=== Roger II av Sicilia ===
[[Fil:Southern Italy 1112.svg|right|thumb|Sørlige Italia i 1112, på den tid da Roger II begynte å eldes, som viser de viktigste statene og byene. Grensene til kongedømmet Sicilia i 1154 er vist med en tykkere svart linje som omsirkler det meste av sørlige Italia.]]
I [[1147]] ble Manuel innlemmet i en krig med [[Roger II av Sicilia]]. Sistnevntes flåte hadde erobret den bysantinske øya [[Korfu]] og plyndret greske byer. Imidlertid ble striden avledet av et [[Kumanere|kumansk]] angrep på [[Balkan]], men i [[1148]] gikk Manuel inn i en allianse med [[Konrad III av Det tysk-romerske rike|Konrad III]], og med hjelp fra [[Republikken Venezia]] fikk han beseiret Roger med deres mektige flåte. I [[1149]] gjenerobret han Korfu og forberedte et offensivt angrep på normannerne mens Roger II sendte [[George av Antiokia]] med en flåte på 40 skip for å herje forstedene til Konstantinopel.<ref>Norwich, J.: Byzantium: ''The Decline and Fall'', sidene 98 & 103</ref>
Manuel hadde allerede blitt enige med Konrad III om en felles invasjon og en deling av sørlige Italia og Sicilia. Fornyelsen av den tyske alliansen forble det viktigste i Manuels utenlandspolitikk resten av hans regime til tross for gradvise interessemotsetninger mellom de to rikene etter Konrads død.<ref name="ReferenceA"/>

Roger IIs død i februar [[1154]], som ble etterfulgt av [[Vilhelm I av Sicilia|Vilhelm I]], kombinert med utbredt opprør mot styrte til den nye kongen i [[Sicilia]] og [[Puglia]], tilstedeværelsen av flyktninger fra Puglia ved det bysantinske hoffet, og at [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]] (Konrad IIIs etterfølger) mislyktes med å behandle normannerne, oppmuntret Manuel til å dra fordel av den flerfoldige ustabilitet som eksisterte på Den italienske halvøya.<ref name="D122">Duggan, J.: ''The Pope and the Princes'', 122</ref> Han sendte [[Michael Palaiologos]] og [[Johannes Doukas]], begge som hadde den høye rangen som ''sebastos'', med bysantinske tropper, ti krigsskip, og store mengder [[gull]] for å invadere Puglia i [[1155]].<ref name="B114">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 114<br />* Norwich, J.: ''Byzantium: The Decline and Fall'', 112</ref>
De to generalene hadde fått ordre om å verve støtte fra Fredrik I Barbarossa, ettersom han var fiendtlig til normannerne på Sicilia, og var selv sør for [[Alpene]] på denne tiden, men han avslo ettersom hans demoraliserte hær lengtet etter å komme seg nordover så snart som mulig. Uansett, med hjelp fra misfornøyde lokale baroner, blant annet grev [[Roberto III av Loritello]], oppnådde Manuels hærtokt en forbausende rask framgang da hele sørlige Italia gikk til opprør mot den sicilianske kronen, og den uerfarne Vilhelm I. Det fulgte en rekke av spetakulære suksesser da tallrike festninger enten ble erobret eller overga seg ved bestikkelser<ref name="Norwich" />.

=== Allianse mellom Bysants og Pavedømmet ===
Byen [[Bari]], som hadde vært hovedstaden for det bysantinske catepanate i sørlige Italia i århundrer før normannerne kom, åpnet sine porter for keiserens hær og begeistrede borgere rev den normanniske festningen. Etter at Bali hadde falt ble byene [[Trani]], [[Giovinazzo]], [[Andria]], [[Taranto]], og [[Brindisi]] også erobret, og Vilhelm I som kom med sin hær, inkludert 2000 riddere ble knusende slått.<ref name="N112-113">J. Norwich, ''Byzantium: The Decline and Fall'', 112-113</ref>

Oppmuntret av denne suksessen fikk Manuel en drøm å gjeninnføre det gamle storslåtte [[Romerriket]] ved å forene [[Den ortodokse kirke]] og [[Den romersk-katolske kirke]], et prospekt som hyppig ble tilbudt paven under forhandlingene og planene for en allianse.<ref name="Vas7">Vasiliev, A. A.: ''History of the Byzantine Empire'', [http://www.intratext.com/IXT/ENG0832/_P1A.HTM VII]</ref> Om det noen gang hadde vært en sjanse for en forening av den østlige og vestlige kirke, og forsone pavene for godt, var dette sannsynligvis den beste anledningen. Pavedømmet hadde aldri vært begeistret for normannerne, unntatt når det hadde vært trussel av militær handling. Å få det «siviliserte» Østromerriket ved pavedømmets sørlige grense var langt mer å foretrekke en til stadig å måtte forholde seg til de vanskelige normannerne på Sicilia. Det var pave [[Hadrian IV]]s interesse å oppnå en avtale ettersom det ville i stor grad øke hans egen innflytelse over hele ortodokse befolkningen. Manuel tilbød en stor sum med penger til paven for å skaffe forsyninger til soldater, med ytterligere anmodning om at paven bevilget den bysantinske keiseren overherredømme over tre havnebyer i bytte med å forvise Vilhelm I fra Sicilia. Manuel lovte også å betale 5000 pund i gull til paven og [[Den romerske kurie]].<ref name="W18-2">William of Tyre, ''Historia'', XVIII, [http://thelatinlibrary.com/williamtyre/18.html#2 2]</ref> Forhandlingene ble hastig utført, og en allianse ble dannet mellom keiser Manuel og pave Hadrian<ref name="D122" />.

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Alexios Komnenos og Doukas ... hadde blitt tatt til fange av den sicilianske herre [og] igjen ødelagt forholdene. For de hadde allerede gitt løfter til sicilianerne mange ting som ikke da var ønsket av keiseren, de plyndret romerne av svært store og edle landevinninger. [De] ... meget sannsynlig berøvet romerne av byene for snart.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Johannes Cinnamus'''''<ref name="G172">Cinnamus, J.: ''Deeds of John and Manuel Comnenus'', 172</ref> 
|}
Det var på dette punktet, akkurat som krig synes avgjørende i Manuels favør, at ting begynte å gå galt for ham. Den bysantinske kommandanten [[Michael Palaiologos]] hadde fremmedgjort Bysants’ allierte ved sin holdning, og dette hadde bremset hærtoktet da grev Roberto III av Loritello nektet å snakke med ham. Selv om disse to ble forsont hadde hærtoktet mistet sin framdrift: Michael ble snart kalt tilbake til Konstantinopel, og tapet av ham var et stort tilbakeslag for hærens framgang. Vendepunktet var slaget om [[Brindisi]] hvor sicilianerne klarte å slå tilbake både fra land og til havs. Da fienden nærmet seg skal leiesoldatene som var blitt hyret inn med Manuels gull ha krevd høyere betaling. Da dette ble avvist skal de ha desertert. Selv de lokale baronene begynte å smelte vekk, og snart var Johannes Doukas etterlatt i håpløst undertall.

At [[Alexios Komnenos Bryennios]] ankom med en del skip endret ikke den bysantinske situasjonen i større grad. Han hadde fått ordre om å skaffe soldater, men han førte kun sine tomme skip til Brindisi. Sjøslaget ble avgjort til sicilianernes favør da Johannes Doukas og Alexios Bryennios sammen med fire bysantinske skip ble erobret.<ref name="B115">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 115<br />* Norwich, J.: ''Byzantium: The Decline and Fall'', 115</ref> Manuel sendte deretter [[Alexios Axouch]] til Antiokia for å samle sammen en ny hær, men på denne tiden hadde Vilhelm I allerede tatt tilbake alle de bysantinske erobringene i Italia, og i 1158 forlot den bysantinske hæren Italia og kom aldri tilbake.<ref>Birkenmeier, J.W.: The Development of the Komnenian Army, 115–116</ref> Både [[Niketas Khoniates]] og Kinnamos, de viktigste bysantinske historikerne i denne epoken, er enige om at fredsvilkårene som Axouch sikret seg fra Vilhelm I gjorde det mulig for Manuel å trekke seg ut fra krigen med verdighet, til tross for det ødeleggende overfallet av en siciliansk flåte på 164 skip som fraktet rundt 10 000 mann på [[Evvia|Euboea]] og [[Almyros]] i [[1156]].<ref name="M61J">Norwich, J.: ''Byzantium: The Decline and Fall'', 116<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 61</ref>

=== Bruddet i sammenslåingen av kirkene ===
[[Fil:Pope Hadrian IV.jpg|thumb|Pave [[Hadrian IV]], som forhandlet med Manuel mot den normanniske kongen [[Vilhelm I av Sicilia]]]]
I løpet av det italienske hærtoktet, og senere under striden med [[Den romerske kurie]] med Fredrik I Barbarossa forsøkte Manuel å forføre pavene med hentydninger om en mulig sammenslåing av de østlige og vestlige kirkene. Selv om pave Hadrian i [[1155]] hadde uttrykt sin iver etter å få dette til å skje.<ref>I 1155 hadde Hadrian sent legater til Manuel med et brev til Basil, erkebiskop av Thessaloniki, hvor han formanet at biskopen måtte bidra til å forene kirkene på nytt. Basil svarte at det var intet skille mellom grekere og latinere ettersom de hadde den samme tro og tilbød de samme offer. «Med grunnene til skandalene, svakheten i seg selv, har delt oss fra hverandre,» la han til, «deres hellighet kan bidra til at de opphører ved deres egen omfattende autoritet og med hjelp fra keiseren i vest».  Guettée, Abbé: ''The Papacy'', [https://web.archive.org/web/20040322110754/http://www.geocities.com/trvalentine/orthodox/guettee10.html Kapittel VII]</ref> Håpet om en varig pavedømme-bysantinsk allianse møtte uoverstigelige problemer. Pave [[Hadrian IV]] og hans etterfølgere krevde anerkjennelse av deres religiøse autoritet over alle kristne alle steder i verden, og de mente at de også var overlegen den bysantinske keiseren; de var ikke villig i det hele tatt å gå fra å være avhengig av en keiser til en annen<ref name="Vas7" />. Manuel på sin side ønsket en offisiell anerkjennelse av hans verdslige autoritet over både øst og vest .<ref name="B114" /> Slike betingelser kunne ikke bli akseptert på noen av sidene. Selv om en pro-vestlig keiser som Manuel gikk med på, ville de greske borgerne av keiserdømmet ha avvist enhver union av denne typen, noe de hadde gjort i nær trehundre år etter at de ortodokse og den katolske kirkene var kortvarig forent under paven. Til tross for hans vennlighet mot den katolske kirke og hans hjertelige forhold til alle pavene ble Manuel aldri beæret med tittelen ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]'' av pavene. Og selv om han to ganger ([[1167]] og [[1169]]) sendte en ambassadør til pave [[Alexander III (pave)|Alexander III]] hvor han tilbød å forene kirkene ble han avvist under påvisning av de vanskeligheter en slik union vil skape.<ref name="AGB">Guettée, Abbé: ''The Papacy'', [https://web.archive.org/web/20040322110754/http://www.geocities.com/trvalentine/orthodox/guettee10.html Kapittel VII]<br />* Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 114</ref> Til slutt rant det hele ut i sanden og de to kirkene forble adskilte.

De endelige resultatene av det italienske hærtoktet var begrenset i henhold til fordeler for keiserriket. Byen [[Ancona]] ble en bysantinsk base i Italia og aksepterte keiseren som sin overherre. Normannerne på Sicilia hadde blitt skadet, og kom til en avtale med keiserdømmet, sikret fred for resten av Manuels regime. Keiserens mulighet til å bli involvert i italienske affærer hadde blitt demonstrert. Imidlertid gitt de enorme kvanta av gull som hadde blitt brukt på prosjektet ble det også demonstrert begrensingen av hva penger og diplomati kunne oppnå alene. Utgiftene til Manuels engasjement i Italia må ha kostet skattekammeret en god del, sannsynligvis mer 2 160 000 ''hyperpyra'' eller 30 000 pund av gull, og utbyttet totalt sett var magert.<ref name="B116">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 116</ref><ref name="Tread643">Treadgold, W.: ''A History of the Byzantine State and Society'', 643</ref>

=== Byantinsk politikk i Italia etter 1158 ===
[[Fil:B alexander III2.jpg|thumb|right|300px|Fredrik Barbarossa underkaster seg pave Alexander III etter hans nederlag ved Legnano ([[freskomaleri]] i Palazzo Pubblico i [[Siena]], av [[Spinello Aretino]]).]]
Etter [[1158]] og under nye forhold endret Østromerrikets målsetninger. Manuel besluttet nå til å sette seg imot tendensen til [[Huset Hohenstaufen]] å annektere Italia, som Fredrik I Barbarossa mente burde anerkjenne hans makt. Da det brøt ut krig mellom Fredrik og de norditalienske byene støttet Manuel aktivt [[Den lombardiske liga]] økonomisk. [[Milano]]s murer som hadde blitt revet ned av tyskerne ble bygget opp igjen med støtte fra den bysantinkse keiseren.<ref name="MV84">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 84<br />* A.A. Vasiliev, ''History of the Byzantine Empire'', [http://www.intratext.com/IXT/ENG0832/_P1A.HTM VII]</ref> Fredriks nederlag i [[slaget ved Legnano]] den [[29. mai]] [[1176]] synes å øke Manuels posisjon i Italia. I henhold til Kinnamos gikk [[Cremona]], [[Pavia]] og en rekke andre [[Liguria|liguriske]] byer over til Manuel<ref name="M84">Cinnamus, J.: ''Deeds of John and Manuel Comnenus'', 231<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 84</ref>; hans forhold var også betydelig fordelaktig i henhold til [[Genova]], [[Pisa]], men ikke til [[Venezia]]. I mars [[1171]] brøt Manuel brått med Venezia, beordret alle venetianere, rundt 20 000 av dem, på keiserens landområder om å bli arrestert og deres eiendommer konfiskert.<ref name="MV93">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 93</ref> Venezia, fortørnet, sendte en flåte på 120 skip mot Østromerriket, men som ble tvunget til å gjøre vendereise, delvis på grunn av en epidemi som brøt ut, og delvis ved å bli forfulgt av 150 bysantinske skip.<ref name="Nor4">Norwich, J.: ''Byzantium: The Decline and Fall'', 131</ref> I all sannsynlighet ble et vennligsinnede forhold mellom Bysants og Venezia ikke gjenopprettet i Manuels levetid.