Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Samarbeid med Storbritannia ===
Britene og amerikanerne utvekslet informasjon om atomære emner, men i starten var ikke innsatsen dem imellom koordinert. I 1941 avslo Storbritannia et forsøk fra Bush og Conant om å styrke samarbeidet med deres eget prosjekt, som gikk under navnet [[Tube Alloys]],{{Sfn|Bernstein|1976|s=206–207}} fordi de ikke var villige til å dele av sin kunnskap og hjelpe USA med å utvikle en atombombe. En amerikansk forsker som overbrakte et personlig brev fra Roosevelt til Churchill, hvor han tilbød seg å betale for all forskning og utvikling i et anglo-amerikansk prosjekt, ble dårlig behandlet, og Churchill svarte ikke på brevet. Som et resultat besluttet USA så tidlig som i april 1942 at tilbudet ble avvist, og at de skulle gå videre alene.{{Sfn|Villa|1981|s=144–145}}

Storbritannia kunne imidlertid ikke mønstre den samme mannskapsstyrken som amerikanerne, og til tross for den tidlige og lovende starten, seilte det britiske prosjektet raskt akterut i forhold til det amerikanske.{{Sfn|Bernstein|1976|s=206–208}} 30. juli 1942 anbefalte John Anderson – den ansvarlige ministeren for prosjektet – overfor statsministeren at «Vi må innse det faktum, at … [vårt] pionerarbeid … er et aktiv av fallende verdi, og at hvis vi ikke kapitaliserer det rask, vil vi falle av. Vi kan på nåværende tidspunkt bidra vesentlig ved en 'sammenslåing', men snart vil vi ikke kunne bidra med noe.»{{Sfn|Bernstein|1976|s=208}}

På dette tidspunktet var britenes forhandlingsposisjon blitt endret. Bush og Conant hadde besluttet at USA ikke lengre hadde behov for hjelp utenfra, og de andre i den bombepolitiske komiteen ønsket å forhindre britene i å bygge en atombombe etter krigen. Komiteen støttet dette, og Roosevelt var innforstått med at strømmen av informasjon ble innskrenket til det britene kunne bruke under krigen, og spesielt ikke utformingen av bomben, til tross for at det amerikanske prosjektet dermed ble forsinket.

Overføringen av informasjon til britene avtok da Bush og Conant fortalte britene av ordren kom «fra toppen». I begynnelsen av 1943 sluttet britene å sende forskningsresultater og vitenskapsfolk til USA, og som en følge av det stanset amerikanerne utveksling av all informasjon. Britene vurderte også å stoppe leveransen av [[uran]] og [[tungtvann]] fra Canada for å tvinge amerikanerne til å dele informasjon, men Canada måtte ha forsyninger fra USA for å kunne produsere begge deler.{{Sfn|Bernstein|1976|s=209–212}} De undersøkte muligheten for et selvstendig program, men fant ut at de ikke kunne bli ferdig i tide til at de kunne få betydning for krigens utfall i Europa.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}}

I mars 1943 besluttet Conant at det ville være en fordel for prosjektet hvis de kunne få britisk bistand på enkelte områder. [[James Chadwick]] og et par av de andre britiske forskerne var tilstrekkelig viktige til at bombedesignerne ved Los Alamos hadde bruk for dem, til tross for risikoen for å avsløre hemmeligheter om bombens utforming.{{Sfn|Bernstein|1976|s=213}} I august 1943 forhandlet Churchill og Roosevelt frem [[Québec-avtalen]], noe som førte til en gjenopptagelse av samarbeidet mellom forskere som arbeidet med de samme problemstillingene.{{Sfn|Gowing|1964|s=168–173}} Storbritannia godtok imidlertid restriksjoner på data om byggingen av de storstilte produksjonsanleggene som van nødvendig for fremstilling av bomben.{{Sfn|Bernstein|1976|s=216–217}} Den etterfølgende Hyde Park-avtalen i september 1944 utvidet dette samarbeidet til også å omfatte tiden etter krigen.{{Sfn|Gowing|1964|s=340–342}}

Quebec-avtalen betød etablering av [[Combined Policy Committee]], som skulle koordinere innsatsen i USA, Storbritannia og Canada. Stimson, Bush og Conant var de amerikanske medlemmene av denne komiteen, mens [[feltmarskalk]] [[John Dill]] og [[John Jestyn Llewellin]] var de britiske og [[C.D. Howe]] var det canadiske medlemmet.{{Sfn|Jones|1985|s=296}} Llewellin vendte tilbake til Storbritannia mot slutten av 1943 og ble avløst i komiteen av [[Ronald Ian Campbell]]. Han ble igjen avløst av den britiske ambassadøren i Storbritannia, [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Lord Halifax]], i begynnelsen av 1945. John Dill døde i Washington, D.C. i november 1944 og ble etterfulgt av så vel leder av [[British Joint Staff Mission]] og som medlem av komiteen av feltmarskalk [[Henry Maitland Wilson]].{{Sfn|Gowing|1964|s=234}}

Da samarbeidet ble gjenopptatt etter Quebec-avtalen, ble britene forbløffet over hvor langt amerikanerne hadde kommet, og hvor store ressurser de satte inn. USA hadde allerede brukt over én milliard amerikanske dollar (ca. 13,4&nbsp;mrd. dollar i 2012{{Sfn|The Federal Reserve Bank of Minneapolis}}) mens britene i 1943 hadde brukt ca. 0,5&nbsp;millioner britiske pund. Chadwick la derfor opp til at britene skulle delta mest mulig i Manhattanprosjektet og gi opp alt håp om å selv kunne gjennomføre et prosjekt etter krigen.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}} Med Churchills støtte forsøkte han å sikre at enhver anmodning fra Groves om assistanse ble imøtekommet.{{Sfn|Gowing|1964|s=242–244}} Den britiske delegasjonen som ankom USA i desember 1943 talte [[Niels Bohr]], [[Otto Robert Frisch|Otto Frisch]], [[Klaus Fuchs]], [[Rudolf E. Peierls|Rudolf Peierls]] og [[Ernest William Titterton|Ernest Titterton]].{{Sfn|Hunner|2004|s=26}}

Flere vitenskapsfolk kom også over i begynnelsen av 1944. Mens de som deltok i gassdiffusjonen dro tilbake høsten 1944, ble de 35 som jobbet med Lawrence ved Berkeley fordelt på de eksisterende laboratoriegruppene, og de ble der frem til krigens slutt. De 19 som ble sendt til Los Alamos ble også med i eksisterende grupper som fortrinnsvis hadde med implosjon og bombesamling å gjøre, men ikke med plutoniumbombene.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}} En del av Quebec-avtalen gikk ut på at det ikke ville bli brukt atomvåpen mot et land med mindre det var enighet om det. I juni 1945 gikk Wilson med på at bruken av atomvåpen mot Japan skulle fastslås i en beslutning i Combined Policy Committee.{{Sfn|Gowing|1964|s=372}}

I juni 1944 ble Combined Development Trust (CDT) med Groves som formann dannet av Combined Policy Committee med det formål å anskaffe uran- og [[thorium]]malm på verdensmarkedet. I [[Den demokratiske republikken Kongo|Belgisk Kongo]] og Canada lå en stor del av verdens uran utenfor Øst-Europa, og den belgiske eksilregjeringen satt i London. Storbritannia innvilget å gi USA hoveddelen av den belgiske uranmalmen da de ikke kunne bruke størsteparten av den uten amerikansk kunnskap.{{Sfn|Bernstein|1976|s=223–224}} I 1944 kjøpte CDT {{formatnum:1560}}&nbsp;tonn uranoksidmalm fra selskaper som drev minedrift i Belgisk Kongo. For å unngå å orientere den amerikanske finansministeren [[Henry Morgenthau|Henry Morgenthau jr.]] om prosjektet, ble det opprettet en egen konto som ikke var underlagt de vanlige revisjonene og kontrollen. Fra 1944 og frem til han trakk seg tilbake fra CDT i 1947, satte Groves inn totalt 37,5&nbsp;millioner dollar på CDTs konto.{{Sfn|Jones|1985|s=90, 299–306}}

Groves verdsatte britenes tidlige atomforskning og de britiske forskernes bidrag til Manhattanprosjektet, men han uttalte at USA også ville ha klart seg uten dem. Uansett om han hadde rett eller ikke, var britenes deltakelse under krigen av avgjørende betydning for at britenes utvikling av egne atomvåpen etter krigen, da McMahon-loven kom i 1946 og satte en midlertidig stopp for det amerikanske samarbeidet på atomområdet.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}}