Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Utenrikshandelen i middelalderen === 
Det var kongen, stormenn og geistlige som drev og dominerte utenrikshandel til et stykke ut i [[Høy- og senmiddelalder i Norge|høymiddelalderen]]. Redere og eksportører for de norske båtene som seilte til England med tørrfisk og andre varer var den norske kongen, [[byborger]]e, [[adel]]sfolk, [[erkebiskop]]en og i noen tilfeller klostre. Norske skip seilte også til [[Flandern]], der en kjenner til at erkebiskopen sendte sitt skip i 1301.<ref name=Nie294>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 294.]]</ref> Men fra begynnelsen av 1300-tallet overtok utlendinger helt og holdent. I en beretning fra danske pilegrimer i Bergen i 1191 kjenner en til at det også kom kjøpmenn fra andre land til Bergen. Pilegrimene forteller om handelsfolk fra Island, Grønland, England, Danmark, Tyskland, Sverige, Gotland og enda flere land. Fra begynnelsen av 1200-tallet er det mer og mer tyskere fra Østersjøen med utgangspunkt i [[Lübeck]] som blir dominerende. Senere ble disse tyske kjøpmennene kjent som hanseater.<ref name=Nie198/><ref name=Nie294/><ref name=Mos256>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 256.]]</ref><ref name=Mos258259>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 258-259.]]</ref>

For ''kronen'', altså staten og kirken, var ikke nødvendigvis profitt målet med handel med tørrfisk, men at de kunne bytte og nyttiggjøre seg de varene som de hadde fått i skatter og [[landskyld]]. Byttehandelen var først noe som skulle dekke deres husholdningers behov for importvarer, senere kom behovene til institusjoner som kirke og krone. Etter hvert ble dette mer profesjonalisert med egne folk som drev som skippere og agenter for stormenn og geistlige.<ref name=Hol302/><ref name=Mos256/>

[[Nidaros erkebispedømme|Erkebiskopein i Trondheim]] tok del i handelen med tørrfisk gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Erkebispestolen fikk ikke bare inntekter fra [[Tiende|fisketienden]], men også fra oppkjøp av eiendommer nordpå, særlig i Lofoten. Oppkjøpene skjedde i fiskeværene hvor tomtene igjen ble leid ut for rorbuene, kalt ''landvarde''. En annen inntektskilde var de såkalte ''setesveiner'' som var erkebiskopens menn med utplassering i fiskeværene. Disse hadde sitt virke som utredere og oppkjøpere. Engelske tollister viser at erkebiskopen sendte egne handelsskip med tørrfisk og andre varer til England rundt år 1300.<ref name=Nie201>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 201.]]</ref>

Det er anslått at omsetningen av tørrfisk via Bergen lå på 3000–4000 tonn i 1300. 300 år senere er dette doblet. Ikke alt dette kan ha kommet fra Nord-Norge, men ting tyder på at det meste kom fra Lofoten også i seinmiddelalderen.<ref name=Chr9/><ref>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 213.]]</ref> Et overslag viser at om omsetningen lå på det høyeste tallet dreier det seg om seks millioner tørrfisker, med antatt gjennomsnittsvekt 2,7&nbsp;kg. Bergen ble en rik by og var Norges største by helt frem til 1830-årene. Byen var sentrum for handel med tørrfisk helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.<ref name=Chr9/>