Redigerer Labour Party (avsnitt)

==Tony Blairs regjering==
En av de første handlingene til den nye Labour-regjeringa var å gi [[Bank of England]] full frihet til å fastsette rentene. Labour holdt løftet om å holde seg til den konservative regjeringas utgiftsplaner, noe som skapte misnøye på venstresida, som hadde håpet på en mer radikal politikk, og 47 av partiets parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringa da den gjennomførte den tidligere administrasjonens planer om å kutte i overføringene til aleineforeldre.{{tr}}

Labour-regjeringa innførte av Storbritannias første lov om nasjonal minstelønn. Det har også vært forskjellige programmer retta mot spesielle grupper av befolkninga, som for eksempel husløse.{{tr}}

Ved [[Parlamentsvalget i Storbritannia 2001|valget i 2001]] gikk Labour svakt tilbake i forhold til 1997, mens de konservative vant ett mandat. I denne perioden var det økninger i offentlige utgifter, blant annet innen helse- og utdanningssektoren.{{tr}}

Når det gjaldt [[utenrikspolitikk]], blei det uttrykt ønske om et godt forhold både til [[EU]] og [[USA]]. Under [[Robin Cook]]s tid som utenriksminister blei det lagt særlig vekt på en «etisk utenrikspolitikk», mens hans etterfølger, [[Jack Straw]], tonte dette noe ned.{{tr}} Partiet ga likevel uttrykk for at kampen for demokrati og menneskerettigheter, samt kampen mot terrorisme, sto i sentrum for utenrikspolitikken. Dette ga seg blant annet uttrykk i en intervensjon i [[Sierra Leone]] våren [[2000]] for å stoppe massakrene der. Blair overtalte dessuten USAs daværende president, [[Bill Clinton]] til å ta en mer aktiv rolle i [[Kosovo]] i [[1999]].{{tr}} Britiske tropper deltok også seinere i den internasjonale koalisjonen som i [[2001]] gikk til angrep på [[Taliban]]-regimet i [[Afghanistan]], etter at det nekta å overlevere [[Osama bin Laden]], og kaste [[al-Qaida]] ut av landet i kjølvannet av [[Terrorangrepet 11. september 2001|terrorangrepet på World Trade Center i New York den 11. September 2001]].{{tr}}

Blair-regjeringas beslutning om å delta i [[invasjonen av Irak]] i [[2003]] møtte kritikk både i offentligheten og innad i Labour. Den [[17. mars]], tre dager før sjølve invasjonen, sa tidligere utenriksminister [[Robin Cook]] fra seg vervet som partiets parlamentariske leder, og han blei den [[12. mai]] fulgt av utviklingsminister [[Clare Short]], som hele tida hadde kritisert beslutninga.{{tr}}

I [[Parlamentsvalget i Storbritannia 2005|2005]] vant Labour sin tredje seier på rad, dog med redusert oppslutning, noe som blant annet skyldtes misnøye med [[Irak-krigen]].{{tr}} Tony Blairs tredje termin som statsminister blei i enda større grad enn de andre prega av kampen mot [[terrorisme]]. Kort tid etter valget, [[Terrorangrepet i London 7. juli 2005|den 7. juli 2005, blei tre undergrunnsbaner og en buss ramma av bomber i London]]. To uker seinere blei det gjort ytterligere, mislykka, bombeforsøk. Dette førte til mottiltak, tiltak som kritikere{{hvem}} har ment at underminerer sivile rettigheter og [[rettsstat]]lige prinsipper. Som følge av dette var det en økende tendens til opprør innen Labours parlamentsgruppe.{{tr}} Regjeringa gikk på et nederlag i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] angående hvor lenge personer mistenkt for terrorisme kunne sitte innesperra uten rettssak.

Foran valget i 2005 blei det klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering dersom partiet vant valget, men at han ikke ville lede partiet etter en eventuell fjerde valgseier. Det blei i utgangspunktet lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Etter sterkt press innad i partiet, annonserte imidlertid Blair den [[7. september]] [[2006]] at han ville gå av som statsminister innen ett år.<ref>http://www.nytimes.com/2006/09/08/world/europe/08blair.html?ex=1315368000&en=5e7bcfe77c01e050&ei=5088&partner=rssnyt&emc</ref>
Brown var hele tida klar favoritt til å overta etter Blair, og flere av de som blei ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværende [[miljøvernminister]] [[David Miliband]], som snarere uttrykte sin støtte til Brown.<ref>http://www.newstatesman.com/200609110013</ref>
Den [[10. mai]] [[2007]] kunngjorde Blair at han ville gå av som leder for Labour den [[24. juni]] samme år, og som [[Storbritannias statsminister]] tre dager seinere, altså den [[27. juni]]. Blair uttrykte at han regna med at Brown ville overta, og han var sjøl blant den overveldende andelen av Labours representanter i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] som støtta Browns kandidatur.<ref>
{{Kilde www
 |url=http://www.labour.org.uk/leadership/gordon_brown123 
 |tittel=Labour leadership contest - Gordon Brown nominators 
 |forfatter= 
 |etternavn= 
 |fornavn= 
 |forfatter_url= 
 |medforfattere= 
 |utgivelsesdato= 
 |år= 
 |måned= 
 |format= 
 |verk=[[Labour Party (UK)]] 
 |utgiver= 
 |sider= 
 |språk= 
 |doi= 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20070517084437/http://www.labour.org.uk/leadership/gordon_brown123 
 |arkivdato=2007-05-17 
 |sitat= 
 |url-status=død 
}}</ref>
Opprinnelig skal Blair ha tenkt å la Brown overta som statsminister allerede før valget i 2005, fordi han trodde hans kandidatur kunne skade partiet (på grunn av Irak-krigen). Siden Blair tvilte på om Brown kom til å overksette en del reformer som Blair mente var essensielle for Storbritannia, <!-- city academies, foundation hospitals og pension reform -->valgte han heller å fortsette som statsminister inntil disse reformene var gjennomført, enn å la Brown overta for at det hele så skulle legges på is.<ref>«Daily Telegraph» 10. mai 2008</ref>

Brown blei helt fra begynnelsen ansett som en favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidas [[John McDonnell]] klarte ikke å sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt blei avstemning, da kravet var at man måtte ha minst 12,5&nbsp;% av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegna en sjøl. På et ekstraordinært møte den [[24. juni]] blei Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater.<ref>
{{cite news
 | url =http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/6660565.stm
 | title =Brown will enter No 10 unopposed
 | date =16. mai 2007
 | work =[[BBC News]]
 | publisher =
}}</ref><ref>
{{cite news
 | url =http://politics.guardian.co.uk/labourleadership/story/0,,2081121,00.html
 | title =Brown trying to prevent contest, claims McDonnell
 | date =16. mai 2007
 | work =[[The Guardian]]
 | publisher =
}}</ref><ref>
{{cite news
 | url =http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk_politics/5179556.stm
 | title =Labour MP launches leadership bid
 | author =
 | date =14. juli 2006
 | work =[[BBC News]]
 | publisher =
}}</ref><ref>
{{Kilde www
 |url = http://www.tni.org/detail_page.phtml?act_id=16809
 |tittel = Challenging Brown from the Left? Meacher and McDonnell interviewed
 |forfatter = Oscar Reyes
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = Oscar Reyes
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 11. mai 2007
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = [[Red Pepper (magazine)]]
 |utgiver = [[Transnational Institute]]
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}</ref><ref>{{cite news
 | url =http://uk.reuters.com/article/UKNews1/idUKL1464496220070515
 | title =McDonnell short for leadership race
 | author =
 | date =15. mai 2007
 | work =[[Reuters]]
 | publisher =
 | accessdate =2007-10-19
 | archivedate =2020-10-17
 | archiveurl =https://web.archive.org/web/20201017045838/https://uk.reuters.com/article/UKNews1/idUKL1464496220070515
 | url-status =yes
 }}</ref>