Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Maximians opprør ===
[[Fil:Constantine multiple CdM Beistegui 233.jpg|right|thumb|En gullmynt med «Uerobrede Konstantin» med Sol Invictus, preget i [[313]]. Bruken av Sols bilde appellerte til både de utdannede borgerne i Gallia, som kunne anerkjenne det som Apollons beskyttelse av ''augustus'' og kunstartene; og til kristne som fant sol-monoteismen mindre vanskelig enn den tradisjonelle hedenske gudeverden.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37.</ref>]]

I 310 gjorde den avsatte Maximian opprør mot Konstantin mens han var fraværende i krigen mot frankerne. Maximian hadde blitt sendt sørover til [[Arles]] med en andel av Konstantins hær for å være forberedt mot angrep fra Maxentius i sørlige Gallia. Han annonserte at Konstantin var død, og tok på seg den keiserlige purpurkappen. Til tross for løfter om store gaver til de som støttet ham som keiser, forble de meste av Konstantins hær lojale med sin keiser, og Maximian ble snart tvunget til å reise av sted. Konstantin fikk snart høre om opprøret, oppga sin kampanje mot frankerne, og marsjerte hæren opp mot Rhinen.<ref name="yuhknp">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34–35; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 65–66; Odahl, 93; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 17; Potter, 352.</ref> Ved [[Cabillunum]] ([[Chalon-sur-Saône]]) flyttet han sine tropper over på ventende båter som rodde nedover den svake strømmen til Saône til de raskere vannene ved [[Rhône]]. Han gikk i land ved [[Lugdunum]] ([[Lyon]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34.</ref> Maximian flyktet til Massilia ([[Marseille]]), en by som var bedre i å motstå en lang beleiring enn Arles. Det gjorde liten forskjell da de lojale borgerne åpnet byportene da Konstantin nærmet seg. Konstantin viste en del nåde, men oppmuntret Maximian sterkt til å begå selvmord. I juli 310 hengte Maximian seg.<ref name="yuhknp" />

Til tross for tidligere vanskeligheter i deres forhold var Maxentius nå ivrig etter å framstille seg selv som sin fars hengivne sønn etter at Maximians død.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 20.</ref> Han begynte å prege mynter med sin fars gudebilde, proklamerte sitt ønske om å hevne farens død.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68.</ref> Konstantin presenterte innledningsvis selvmordet som en trist familieulykke, men ved 311 spredde han imidlertid en annen versjon. I henhold til denne hadde Konstantin gitt ham nåde, men Maximian planla å myrde Konstantin i sin søvn. Fausta fikk vite om sammensvergelsen og advarte sin ektemann. Konstantin plasserte en evnukk istedenfor seg selv i sengen, og Maximian ble grepet da han drepte evnukken. Han ble deretter tilbudt å begå selvmord, noe han tok imot.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 30.1; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 40–41, 305.</ref> I tillegg til propagandakrigen, instituerte Konstantin en ''[[damnatio memoriæ]]'' på Maximian, ødela og fjernet alle inskripsjoner som refererte til ham og fjernet alle offentlige arbeider som bar hans bilde.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68.</ref>

Maximians død krevde en endring i Konstantins offentlige bilde. Han kunne ikke lenger støtte seg på sin forbindelse på den eldre keiser Maximian, og trengte en ny kilde for legitimitet.<ref>Potter, 352.</ref> I en tale som ble gitt i Gallia den 25. juli 310 avslørte en anonym taler en tidligere ukjent dynastisk forbindelse til [[Claudius II]], en tidligere keiser som var berømt for å beseire [[Gotere|goterne]] og gjeninnføre orden til Romerriket. Ved å bryte med systemet med tetrarkiet, framhevet talen Konstantins arvelige berettigelse til å styre som keiser framfor prinsippene om keiserlig likhet. Den nye [[ideologi]]en uttrykt i talen gjorde Galerius og Maximian uvesentlig for Konstantins rett til å herske.<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7); Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 35–37, 301; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 66; Odahl, 94–95, 314–15; Potter, 352–353.</ref> Faktisk framhevet taleren slekten for å ekskludere alle andre faktorer: «Ingen tilfeldig enighet med menn, heller ingen uventet begunstiger gjorde deg til keiser,» erklærte taleren til Konstantin.<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7)1. Qtd. in Potter, 353.</ref>

Talen fjernet seg også fra den religiøse ideologien til tetrarkiet med fokus på tvillingdynastiene til [[Jupiter (gud)|Jupiter]] og [[Herakles|Herkules]]. Isteden proklamerte talen at Konstantin hadde erfart en guddommelige visjon av [[Apollon]] og [[Victoria (mytologi)|Victory]] som ga ham laurbærkransen for helse og et langt styre. I likhet av ''Apollon Konstantin'' anerkjente han seg selv som en frelserfigur som skulle bli bønnhørt i «å herske over hele verden,»<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7).21.5.</ref> slik poeten [[Vergil]] en gang hadde forutsagt.<ref>Vergil, ''Ecologues'' 4.10.</ref> Talens religiøse kursskifte hadde parallell i en lignende endring i Konstantins mynter. I hans tidlige styre fremmet hans myntet krigsguden [[Mars (gud)|Mars]] som hans beskytter. Fra 310 og framover ble Mars erstattet av [[Sol Invictus]], en gud konvensjonelt identifisert med Apollon.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 67; Odahl, 95.</ref> Det er liten grunn til å tvile at den dynastiske forbindelsen eller den guddommelige visjonen er noe annet fiksjon, men deres proklamasjon styrket Konstantins krav på legitimitet og økte hans popularitet blant borgerne i Gallia.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 50–53; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 66–67; Odahl, 94–95.</ref>