Redigerer Klarinett (avsnitt)

==Transposisjon, omfang og akustikk==
Klarinetten er et [[transponere]]nde instrument, og klarinetten er som regel stemt i B ([[sopran]], [[Bass (lyd)|bass]] og kontrabass), A (sopran, basettklarinett), Ess (sopranino, [[alt (stemme)|alt]], og kontraalt) eller F (basetthorn) Andre transponeringer eksisterer, men bortsett fra sopranklarinetter stemt i C til opplæring, er disse svært sjeldne. Historisk ble det brukt klarinetter stemt i andre tonearter også, og derfor kan man i orkesterlitteratur finne sopranklarinett i C, sopranino i D og bass i A. I dag spilles dette på klarinetter i henholdsvis Ess, B eller A og B.

Klarinetten har et normalt register fra lille E til firestrøken C på instrumentet. Klarinettene fra Basetthorn og nedover har klaffer som gjør det mulig å spille lille Ess eller lille C på instrumentet.

En analyse av klarinettens overtone vil vise at det er stor overvekt av tonene av partall i overtonerekken. Dette gjenspeiler seg i klarinettens overblåste register hvor første mulige overblåsing på klarinett er 1 oktav+ ren kvint, altså tone nr 2 i overtonerekken. Neste overblåsing blir så tone nr 4 i overtonerekken, osv.

Det var i [[Mannheim]] i [[1777]] at [[Mozart]] første gang hørte klarinett. Mannheim-orkesteret ble regnet som [[Tyskland]]s beste, og Mozart skrev hjem til sin far: «Du kan ikke tenke deg for en vidunderlig virkning en symfoni med [[fløyte]]r, [[obo]]er og klarinetter har.»<ref>[[Børre Qvamme]]: ''Mozart'' (s. 65), forlaget Tanum, Oslo 1943</ref> Da han skrev Haffner-[[symfoni]]en, brukte han en [[serenade]] han hadde komponert året før, og laget den om til en symfoni. Han skrev ut to ekstrastemmer til to fløyter og til to klarinetter, fordi man i [[1782]] ennå ikke hadde fått klarinetter i [[Salzburg]].<ref>Børre Qvamme: ''Mozart'' (s. 105)</ref> Sommeren [[1788]] skrev Mozart blant annet g-moll-symfonien (K550) uten klarinetter. Siden føyde han imidlertid to klarinetter til, og gav dem flere av obo-partiene. Side-temaet i første sats går i dur, og her lot Mozart klarinettene overta partiet. Når temaet kommer igjen i reprisen i moll, virker det dobbelt sårt når det tas opp av oboene. Eulenburgs partitur-utgave har den opprinnelige instrumenteringen, mens Philharmonia har den reviderte.<ref>Børre Qvamme: ''Mozart'' (s. 137)</ref>