Redigerer Kai Holst (avsnitt)

== «Saken Holst» ==
=== Selvmord eller mord? ===

{{Tekstboks
|overskrift=Milorg om Kai Holsts død
|«På grunn av den sensasjon som er oppstått om Kai Holsts død, vil vi etter at svensk og norsk politis inngående undersøkelse er foretatt, gi nedenstående redegjørelse:<br />
Kai Holst kom meget tidlig inn i arbeidet med oppbyggingen av hjemmestyrkene. Han var knyttet til Sentralledelsen, hvor hans virke var av uvurderlig betydning. Hans sterke og fine karakter, hans mot, klare intelligens og vinnende vesen gjorde han usedvanlig vel skikket til dette arbeid. I 1943 ble han beordret til å forlate landet, etter at han var blitt sterkt ettersøkt av Gestapo.<br /> 
I Sverige ble han straks ansatt ved den norske legasjon i Stockholm, hvor han fortsatte sitt fremragende arbeid til støtte for hjemmestyrkene.<br /> 
Da freden kom, var det naturlig at han fikk et ansvarsfullt virke i forbindelse med avviklingen av det store apparat som var bygd opp i Sverige.<br /> 
Under hele frihetskampen satte Kai Holst alle krefter til. Han arbeidet dag og natt uten tanke på seg selv, og uten å ta hensyn til at han hadde gjennomgått en svær sykdom som han nok hadde overvunnet, men som hadde gitt ham et sterkt fysisk handikap. Når han allikevel klarte det voldsomme arbeidspress gjennom flere år, skyldes det den tilfredsstillelse han følte ved å yte det ytterste.<br /> 
Man har kunnet følge Kai Holst fra dag til dag, og i den aller siste periode fra time til time, og kan på grunnlag herav konstatere at der ikke er funnet noe holdepunkt for den antagelse at der foreligger noe mord. Heller ikke er det funnet noe som tyder på at han - selv få minutter før sin død - hadde planer om å berøve seg selv livet, og noe motiv for en slik handling kan man ikke se at han har hatt. Alle hans disposisjoner viser tvertimot at han regnet med å leve videre. Dette stemmer også med det inntrykk de av hans bekjente fikk som talte med ham i den siste tid, - også under hans siste reise fra Norge tilbake til Sverige.<br /> 
I de siste uker og dager under og etter kapitulasjonen, fikk det arbeidspress Kai Holst hadde, en slik grad av intensitet at det oversteg hva et menneske kunde klare. Han slet seg ut i kampen for landets frigjøring.

[[Olaf Helset]]  [[Carl Semb]]  [[Michael S. Hansson]]<br />
Oslo, den 19. juli 1945»<ref>Pryser 1994, s. 111-112, opprinnelig ''Aftenposten'', 21. juli 1945</ref>|align=right}}

Holsts familie, og mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen (blant dem [[Hans Ringvold]] og [[Erik Myhre]]), avviste påstanden om selvmord og mente at Holst hadde blitt myrdet.<ref name="Njølstad2008_285"/><ref name="Svik159">Pryser 2010, s. 159</ref><ref group="note">«Også en rekke andre venner og medarbeidere av Holst fra krigens dager avviser selvmords-hypotesen som 'vås'. [[Sveriges politi|Det svenske politiet]] viste liten evne eller vilje til å oppklare saken, hevder de.», Pryser 1994, s. 105</ref><ref group="note">«At Holst ble likvidert som følge av hva han oppdaget på Lillehammer, mener også en rekke av Holsts venner fra motstandsbevegelsen under krigen. Flere sier som Otto Paus at de ble advart mot å prøve å finne ut av dødsfallet.», Pryser 2010, s. 183</ref><ref group="note">«Pensjonert general Ole Otto Paus uttalte til ''Dagbladet'' 28.9.94: - Kai Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.», Haavardsholm 1995, s. 55</ref> Blant teoriene kolleger og venner la frem om mulig mord var fellesnevneren likvidering av utenlandsk etterretningstjeneste, tysk, svensk, sovjetisk eller amerikansk.<ref name="Njølstad2008_285"/> Saken Holst ble så mye omtalt i pressen at ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i avisen ''[[Aftenposten]]'' i juli 1945.<ref name="VarmKald111-112">Pryser 1994, s. 111-112, opprinnelig ''Aftenposten'', 21. juli 1945</ref>

Kai Holsts død bidro også til en bekymring for sikkerhetssituasjonen norske myndigheter allerede hadde etter den tyske kapitulasjonen. Det var frykt for at innbitte nazister ville gå i dekning og utføre væpnede hevnaksjoner. Grunnet samarbeid med okkupasjonsmyndighetene var over 2000 av totalt 5500 politifolk suspendert i påvente av [[det norske landssvikoppgjøret]].<ref name="Njølstad2008_285"/>

=== Undersøkelser og trusler ===

Erik Myhre hadde vært sammen med Holst den siste uken av hans liv. Etter Holsts død gransket han Holsts bevegelser under turen til Lillehammer. Sammen med Erling Mörk Hansson hadde han planlagt å reise til Stockholm for å foreta nærmere undersøkelser.<ref name="GoranElgemyr124-129">Elgemyr 2015, s. 124-129</ref> Myhre og Hansson avlyste turen da Myhre av sin britiske sjef, [[major]] W.D MacRoberts i [[Secret Intelligence Service|SIS]] (MI6), fikk beskjed at det var farlig for dem å reise til Stockholm, og at de ikke ville overleve en slik tur.<ref name="GoranElgemyr124-129" /><ref group="note">«Erik Myhre hade tänkt sig att fortsätta sin undersökning i Stockholm tillsammans med Erling Mörk Hansson som här berättar att Myhre först gick till den brittiske underrättelsemannen MacRoberts (major W.D MacRoberts, Pryser 2010, s. 168-169, bidragsyter anmerkning).»: «Han kom tilbake og sa: 'Vet du hva MacRoberts sa, han sa han nektet oss å reise over, han sa det ville koste oss våre liv' om vi gjorde det, han nektet oss å reise. Erik Myhre var litt overrasket og fortsatte med sitt og til slutt så sa han 'men om jeg tar med meg Erling og vi reiser privat over', så hadde MacRoberts sagt til ham at da kommer dere ikke i levende live tilbake til Oslo igjen.», forklaring av Erling Mørch Hansson, fra programmet «Liket på Gärdet i Stockholm», fra 10:30 i opptaket</ref>

Holsts familie gjorde egne undersøkelser vedrørende hans dødsfall.<ref name="Svik172-173" /> Holsts søster, Else Heyerdahl-Larsen henvendte seg til norske myndigheter, men ble advart mot å undersøke saken videre da det kunne være farlig.<ref group="note">«Familien går til norske myndigheter for å få svar. 'Da mor forsøkte det, etter en stund da, så fikk hun vite at dette kunne hun ikke gjøre noe med og jeg vet ikke om hun ble truet men at hun ihvertfall fikk vite at det kunne være farlig for henne. Så det er noe som ligger der, som er veldig ubehagelig.'», uttalelse av Elsebeth Heyerdahl-Larsen, i [[#refEkkofilm2012|filmen ''Mysteriet Holst'', fra 15:59 i filmen]]</ref> Daværende [[major]], senere [[generalmajor]], [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Otto Paus]]' kone var søster av Holsts kone, og Paus så i 1945 i Oslo dokumentene fra etterforskningen da han forsøkte å finne ut av saken.<ref>Elgemyr 2015, s. 128</ref> Det at Holst hadde bestilt sovevognsbilletter for sin kone og seg selv til dagen etter han ble funnet død fant Paus spesielt urovekkende.<ref name="Svik172-173" /> To år senere var de samme dokumentene forsvunnet da Paus ønsket å se på dem igjen.<ref name="Svik172-173" />

Da han var militærattaché i Sverige fikk daværende oberstløytnant Paus i forbindelse med et etterretningsoppdrag i 1954 opplyst at en mann med et vanlig navn som «Andersson» e.l. drepte Holst. Ole Otto Paus gav denne informasjonen videre til sine overordnede.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995-05-03 | tittel = Aftenposten 1995.05.03 | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19950503_136_199_1 | side = 37 }}</ref> Ole Otto Paus ble da advart av en høytstående norsk politimann, juristen [[Olav Svendsen]], tidligere sjef for [[Rettskontoret]]<ref>Pryser 2010, s. 47</ref> (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), mot å foreta videre undersøkelser vedrørende Holsts død.<ref name="Svik172-173" /><ref group="note">«Ifølge Paus var politimannen han ikke hadde tillit til i forbindelse med etterforskningen av Holst-saken, Olav Svendsen. Under krigen var han sjef for det norske Rettskontoret i Stockholm og etter frigjøringen visepolitisjef i Norge.», Pryser 2010, s. 173</ref> Samme politimann truet Holsts enke og søster til å la saken ligge.<ref name="Svik172-173" /> Paus ble også av sjef for forsvarsstaben, generalløytnant [[Ole Berg]] (forhenværende sjef MI II og MI IV)<ref group="note">«Topsy ble etter en tid Militærinspektør og forsvarssjefens representant i Sverige. Som sådan var han også sjef for de to militærkontorer som arbeidet på Norge, nemlig MI IV som arbeidet med oss og MI II som stelte med etterretningsvirksomheten.», Hauge 1995, s. 125</ref> rådet til å la saken ligge, og ble fortalt at det var «livsfarlig» å forfølge den.<ref name="Svik172-173" /><ref group="note">Paus dro til Norge og fortalte forsvarssjefen om mannen på perrongen. Da fikk han beskjed om at det kunne være livsfarlig å foreta videre undersøkelse og at han gjorde best i å la saken hvile. «Han var ingen lettskremt mann far, men jeg tror han skjønte at han var inne i et område som var veldig farlig og han snakket jo med familien også om det at vi burde være forsiktig for det kunne ramme dem alle, og da tror jeg rett og slett han mente likvidering.», uttalelse av Ole Paus, sønn av generalmajor Ole Otto Paus i [[#refEkkofilm2012|filmen ''Mysteriet Holst'', fra 55:13 i filmen]]</ref> [[Reidar Hedemann]] (1912–1985), tidligere assisterende presseattache ved den norske legasjonen i Stockholm, sendte et strengt hemmeligstemplet brev til sin forhenværende sjef [[Jens Schive]] (1900–1962) i 1948, om Kai Holsts død, med et brev til [[XU]]-mannen [[Brynjulv Sjetne]] (1917–1976) vedlagt. De to brevene hadde kritikk av det svenske C-byråns ledelse, og antydet at medlemmer av organisasjonen sto bak drapet på Holst.<ref>Pryser 2023, s. 224</ref>

=== 1970-årene og nye undersøkelser ===

Milorgs sambandssjef [[Salve Staubo]] skrev i 1977 rapport om sitt arbeide under krigen, og omtaler en rekke steder sitt omfattende samarbeid med Kai Holst. Staubo var blant dem som var overbevist om at Holst ikke hadde begått selvmord, men ble drept.<ref name="Njølstad2008_563">Njølstad 2008, s. 563</ref>

Holsts etterlatte tok i 1990-årene kontakt med advokat Jan Heftye Blehr. Blehr tok kontakt med [[Rettsmedisinsk institutt]] for å få en ny vurdering av obduksjonsrapporten. Patolog Olving uttalte at: «det ut fra obduksjonsfunnene ikke er noe som taler mot at det kan foreligge et selvmord. Det er imidlertid heller ikke noe i veien for at det kunne foreligge et drap».<ref name="Svik174">Pryser 2010, s. 174</ref> På bakgrunn av generalmajor Paus' uttalelser, engasjerte [[Justis- og beredskapsdepartementet|Justisdepartementet]] seg. Historikeren [[Trond Bergh]] var i 1995 i Stockholm og fikk se [[Säkerhetspolisen|Säpo]]s materiale i saken. Ifølge daværende justisminister [[Grete Faremo]] fremkom det ingen ny informasjon.<ref name="Svik175" />

{{sitat|Han falt for en fiendtlig kule i Sverige ikke lenge etter frigjøringen.<ref name="Njølstad2008_563"/>|Milorgs sambandssjef, [[Salve Staubo]], i rapport om sin virksomhet under krigen, om Kai Holsts død i Stockholm i juni 1945}}

[[Norges Hjemmefrontmuseum]] ved professor [[Magne Skodvin]] undersøkte saken samme år. Museet baserte seg på undersøkelser pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen hadde gjort<ref name="Svik178-179" /> på vegne av Ole Borge, en av veteranene fra Milorg som mente at Holst var likvidert.<ref group="note">«Borge var for øvrig også tilstede på pressekonferansen på Bristol høsten 1994 og tilhørte veteranene som der ga klart uttrykk for at Holst var blitt likvidert.», Pryser 2010, s. 178</ref> Borge og Løchen mente det var kommunistene som stod bak likvideringen av Holst,<ref name="Svik198">Pryser 2010, s. 198</ref> det samme hevdet [[XU]]-agenten Wiggo Ljøner.<ref name="Svik197">Pryser 2010, s. 197</ref> Skodvin påpekte visse svakheter ved politietterforskningen, men konkluderte med at det, ut fra materialet, var klart at dødsårsaken var selvmord.<ref name="Svik178-179" />

=== Noen ubesvarte spørsmål ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hauge om Holst
|Sjef for Milorg, [[Jens Christian Hauge]], var i en periode av krigen i tett samarbeid med Holst, og i ettertiden har mange etterlyst hva han mener og vet om saken. Stort sett har Hauge forholdt seg taus, men han ga en uttalelse til NTB høsten 1994, hvor han slo fast at han ikke hadde særlig kunnskap om Holsts arbeide etter at han måtte flykte fra Norge, eller viten om Holsts død. Overfor biografen Olav Njølstad uttrykte Hauge skepsis over at amerikanerne skulle likvidert Holst, og anså selvmord som det mest sannsynlige, basert på mulig bekymring fra Holst om forverring av hans helse, ved fornyet tuberkulose.<ref>Njølstad 2008, s. 565, 836–837</ref>|align=right}}

Blant de påfallende sider ved saken er at Holsts saksmappe (ifølge historikeren Tore Pryser) er fjernet fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv.<ref name="Svik176-177">Pryser 2010, s. 176-177</ref> Tore Pryser hevdet at med det detaljnivå som Säpo gikk ned på i tilsvarende saker, så må det ha eksistert en mappe: «Alt tyder på at materiale om Holst er makulert.»<ref name="Svik197" /><ref name="Svik189">Pryser 2010, s. 189</ref><ref>Pryser 2022, s. 199</ref> Noe informasjon om Holst hos Säpo finnes imidlertid i tre andre personers saksmapper.<ref name="Svik175" /> Vitneutsagnene om hans bevegelser ved ankomst i Stockholm, og hvem han var sammen med natten han døde, er også motstridende.<ref name="VarmKaldA">Pryser 1994, s. 120, 172</ref><ref group="note">«Særlig drosjesjåførens og Fanny Gustavsens forklaringer spriker. Fru Gustavsen bosatt i Dukvägen hevder at det var en tredje person med i drosjen - en mann i lys regnfrakk. Drosjesjåføren Karlsson hevder derimot at han og Holst var alene i bilen.», Pryser 2010, s. 171</ref>

Holst ble funnet død i en boligblokk hvor det tyske [[Abwehr]] hadde en dekkleilighet, mens en britisk [[Secret Intelligence Service|SIS]]-agent bodde i blokken ved siden av.<ref name="Svik202-204" /> Mannen som åpnet for Holst var Svante Holger Ahreson, en bekjent av Holst. Ifølge Ahresons forklaring til politiet hadde han bare hørt en mumling, trodde det var en som hadde ringt på feil, og gikk og la seg når han ikke hørte noe mer.<ref name="VarmKald122" /><ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 23:25 i filmen]]</ref> Ifølge Ahresons datter hadde imidlertid Holst en avtale med hennes far om å huse norske motstandsfolk som var i fare, Holst var altså i tett kontakt med Ahreson og ikke en perifer bekjent.<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 59:00 i filmen]]</ref> I motsetning til hva han hadde forklart til politiet så gjenkjente Ahreson Holsts stemme i porttelefonen. Han ventet på at Holst skulle komme inn, noe som ikke skjedde, men registrerte at heisen passerte, hørte stemmer og senere et skudd.<ref group="note">«På Rindögatan 42 så hade de sån här porttelefon så det ringde och pappa var just övertygad om att det var Kai som skulle komma så han bara tryckte på knappen. Så öppnade han dörren så han skulle kunne komma in och sen såg han hissen bare gick vidare. Sen när han står så hör han då, jag vet inte om det var folk och röster där uppe, men han stängde ju dörren då. Jag tror därvid att han blev ängslig, vad är det för någonting? Det var inte Kai, han kom inte tillbaka. Jag vet inte vad han tänkte. Och han hörde ett skott. Kai Holst blev mördad i vår uppgång.», Svante Ahresons datter i [[#refEkkofilm2012|filmen ''Mysteriet Holst'', fra 59:20 i filmen]]</ref><ref>Elgemyr 2015, s. 142, 151</ref>

Holst ble, ifølge det svenske politiet, funnet med pistolen i høyre hånd, noe som har blitt ansett som tegn på selvmord. Ifølge våpeneksperter er det imidlertid høyst uvanlig at et håndvåpen blir liggende i den dødes hånd. Våpenets kraftige rekyl, kombinert med øyeblikkelig dødsslapphet i muskulatur, vil føre til at våpenet faller ut av en eventuell selvmorders hånd.<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 31:05 i filmen]]</ref> Den svenske politimannen og kriminalteknikeren Sonny Björk, hevdet imidlertid at det ikke er noe uvanlig å finne våpenet i hånden på liket, og at så er tilfelle i én av fem saker.<ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=Kai Holst - Suicide or Murder|publikasjon=Scandinavian Journal of Forensic Science|dato=2010|forfattere=Egeland, Per Gunnar; Björk, Sonny; Rajs, Jovan|bind=16|hefte=1|sider=28-32|sitat=That the pistol was still in Holst's hand indicates nothing unusual. This may be the case in approximately one in five such incidents (SB, own observation)}}</ref> At liket ble funnet med våpenet i høyre hånd er også noe som familien har reagert sterkt på. Holst var ifølge dem kjevhendt.<ref group="note">«Det første jeg liksom husker far snakket om når det gjaldt Kai Holsts død var det at pistolen ble funnet i Kai Holsts høyre hånd, mens Kai Holst var kjevhendt og det var en sånn ting som fikk far til å være helt urokkelig i sin visshet om at Kai Holst ble myrdet.», uttalelse av nevøen [[Ole Paus]], [[#refEkkofilm2012|fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 31:50 i filmen]]</ref> I det svenske politiets 32 siders rapport om saken står konklusjonen kun ett sted, på forsiden. Rettsmedisineren som obduserte Holst påskrev følgende: «Suicidum» ([[latin]] for selvmord).<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 38:32 i filmen]]</ref> Samme rettsmedisiner som i sin obduksjonsrapport ikke tok stilling til hvorfor Holst døde (mord eller selvmord), signerte altså politirapporten, men ifølge svenske håndskrifteksperter er underskriften forfalsket.<ref>[[#refEkkofilm2012|Fra filmen ''Mysteriet Holst'', fra 39:35 i filmen]]</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/kultur/vil-ha-holst-saken-gjenapnet-1.10963170|tittel=Vil ha 70 år gammel drapssak gjenåpnet|besøksdato=30. november 2024|forfattere=Kristian Rostad|dato=1. april 2013|forlag=NRK|sitat=Konklusjonen i politirapporten som sier at Kai Holst tok sitt eget liv er forfalsket. Svensk politi har aldri trukket noen konklusjon i saken, bortsett fra på forsiden av mappa. Der er det et håndskrevet notat som slår fast at han begikk selvmord. Vi har brukt en skriftekspert som bekrefter at underskriften er forfalsket, og vi har funnet flere andre bevis og indisier som gjør at myndighetene burde åpne saken igjen}}</ref>

Holsts sjef i Stockholm i 1945, [[Wladimir Mørch Hansson]], mente Holst var truet på livet, og at manglende svensk hjelp til å oppklare saken var uforklarlig.<ref group="note">«Det er aldeles sikkert at Kai ble truet på livet like før krigen sluttet. Han sa det nokså direkte, men han visste ikke klart hvor det kom fra, og han var meget uredd av seg. Han var av den typen som gjorde alt for å komme til bunns i ting, han ville ikke gi seg for press. 'Jeg er ingen svekling,' sa han da - av type var han seig, sta, utholdende og fryktløs. Han gjorde en fenomenal innsats, både som motstandsmann og som etterretningsmann. Det var aldri noe galt i Kai Holst, jeg setter mye inn på å få det fram. Han var førsteklasses. Jeg har ingen dekning - men hvis jeg skulle bygge på den uforklarlige motviljen fra svensk hold mot å hjelpe oss... Men OBS! - jeg sier det ikke. Det tør jeg ikke si. Det kan jeg ikke si. Men at det var noe muffens ved omstendighetene omkring hans død, er det ingen som helst tvil om. Det har bare vist seg umulig å finne nøkkelen.», uttalelse av Wladimir Mørck Hansson, motstandsleder, Haavardsholm 1995, s. 54</ref> Odd Feydt, aktiv i motstandsgruppen 2A, og i 1943 daglig leder av Sambandskontoret (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), hevdet at Holst ble skygget under sin siste reise fra Lillehammer til Stockholm. Feydt anså at Holsts død kunne settes i forbindelse med samarbeid mellom det norske Rettskontoret og den svenske etterretningsorganisasjonen [[C-byrån]].<ref name="Svik172-173" />

[[Fil:Kai Holst diploma, stating his service for Sentralledelsen (Norwegian resistance second world war).jpg|miniatyr|Diplom til Kai Holst, som bekrefter og takker for hans tjeneste i Sentralledelsen (høsten 1941 til august 1943), fra kronprins Olav (som forsvarssjef), og Jens Chr. Hauge, fra Sentralledelsen]]
[[Fil:Kai-Holst-brave-conduct-UK-King.jpg|mini|[[Diplom]] hvor Kai Holst [[posthumt]] ble hedret av [[Georg VI av Storbritannia|den britiske kongen]] for modig fremferd og mottar stor takknemlighet for utførte tjenester. Dokumentet er datert 24. juni 1950 og undertegnet av statsminister [[Clement Attlee]]. Ifølge den svenske forfatteren Göran Elgemyr fikk kun seks nordmenn denne utmerkelsen.<ref>Elgemyr 2015, s. 11</ref>]]

Den svenske professoren Ingvar Bergström, som hadde arbeidet for C-byrån i Gøteborg under krigen,<ref group="note">«Bergström hadde under krigen tilhørt e-tjenesten C-byrån i Göteborg og var en av de såkalte 'Tre Musketerer' som samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen.», Pryser 2010, s. 162</ref>
mente at Holst var blitt likvidert. Han hevdet først at likvideringen skjedde på ordre fra «høyt hold i Milorg». Bergström endret siden oppfatning, i samråd med den pensjonerte [[Landshøvding|landshövding]]en og historikeren [[Per Nyström (historiker)|Per Nyström]], til at det var svenskene som gjorde det, i samarbeid med nordmennene.<ref group="note">«Nyström var ingen hvem som helst i denne sammenheng. I 1945-46 var han statssekretær under sosialminister [[Gustav Möller]] i Socialdepartementet som Säpo og overvåkingen hørte inn under.», Pryser 2010, s. 209</ref>

Kai Holsts nære kollega fra krigsårene, Milorg-lederen [[Jens Christian Hauge]], har blitt kritisert for å være avvisende til å kaste lys over saken.<ref>Haavardsholm 1995, s. 56</ref><ref group="note">«Når Jens Christian Hauge førtini år etterpå av sin venn Kai Christian Holsts nærmeste gjenlevende slektning, Elsebeth Heyerdahl-Larsen, blir spurt om hvorfor onkelen hennes ble likvidert frigjørings-sommeren 1945, blir han som en mur i ansiktet og svarer: -Noen sannheter kan du aldri regne med å få vite!», Haavardsholm 1995, s. 86-87</ref><ref group="note">«Dette moralske og eksistensielle alvoret må man ha in mente for å forstå Hauges væremåte, reaksjoner og standpunkter i de betente sakene vi nå skal gå inn på. Fra ulikt hold skulle nemlig Hauge i årenes løp bli gjenstand for tildels meget kraftige beskyldninger for sin måte å forvalte okkupasjonshistorien på. Anklagene gikk i de mest forskjellige retninger: Han skal ha forsøkt å dirigere og sensurere historieskrivningen. Han skal ha hindret innsyn i omfanget av og omstendighetene omkring hjemmefrontens likvidasjoner, som ifølge kritikerne måtte være langt flere enn Hauges ordknappe uttalelser ga inntrykk av. Han skal ha bidratt til å skjule sannheten om Milorg-kameraten Kai Holsts mystiske død i Stockholm i juni 1945.», Njølstad 2008, s. 549</ref> I forbindelse med presseomtalen av saken i 1994 sendte Hauge ut en pressemelding hvor han slo fast at han ikke hadde noen spesiell kunnskap om saken og avsluttet med følgende: «Det vil være en stor lettelse for meg og for alle Kai Holsts gjenlevende kamerater om denne vonde sak kunne bli oppklart.»<ref>''Njølstad 2008, s. 565</ref> I en biografi over Gunnar Sønsteby hevder imidlertid forfatterne [[Petter Ringen Johannessen]] og [[Arnfinn Moland]] at både Hauge og Sønsteby var overbevist om at Holst ble likvidert. Siden det ikke var mulig å finne konkrete bevis for dette, mente Hauge det var feil å gå ut med det offentlig, og ifølge forfatterne var Sønsteby lojal overfor Hauge i det.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby|etternavn=Ringen Johannessen|fornavn=Petter|etternavn2=Moland|fornavn2=Arnfinn|utgiver=Cappelen Damm|år=2024|isbn=9788202492762|utgivelsessted=Oslo|side=373|sitat=Selv om de begge utad holdt på historien om at Holst sannsynligvis hadde begått selvmord i Stockholm, var de begge, ifølge både Anne-Karin og Gunnar, i virkeligheten overbevist om at han var tatt av dage. Spørsmålet var bare av hvem, og hvorfor. Og den gåten forsøkte de gjennom et langt liv å løse. Til tross for alle sine forbindelser både innen- og utenlands, i politiske miljøer og hemmelige tjenester, fant de ikke noe svar. Det eneste de hadde å forholde seg til, var svensk politis offisielle redegjørelse om at Kai Holst hadde tatt sitt eget liv. For å unngå høylytte spekulasjoner, var Hauge av den oppfatning at så lenge de ikke hadde tilgang på ytterligere informasjon om hva som hadde funnet sted, forholdt de seg utad til den offisielle forklaringen om selvmord. Lojal som Gunnar alltid var mot Hauge, hadde han ikke noe problem med å etterleve dette, men på kammerset foregikk undersøkelsene og drøftelsene gjennom et langt liv, uten at de noen gang kom i mål.}}</ref>

=== Lillehammer-kuppet ===

{{Utdypende artikkel|Lillehammer-kuppet}}
I ettertid er det blitt stilt spørsmål ved om Kai Holsts død kan ha hatt sammenheng med oppdraget på Lillehammer, en teori fremsatt av historikeren [[Tore Pryser]].<ref name="Svik161" /><ref name="VarmKald127-129">Pryser 1994, s. 127-129</ref> Det kan være at Holst hadde med seg informasjon fra Lillehammer som kunne skade den svensk-amerikanske operasjonen ([[C-byrån]] fra svensk side og [[Office of Strategic Services|OSS]] fra amerikansk), som i ettertid ble kjent som Lillehammer-kuppet.<ref name="Svik202-204" /><ref name="VarmKald127-129" /> Ifølge Odd Feydt ble Holst skygget fra han passerte grensen på vei tilbake til Stockholm.<ref name="Svik172-173" /> Informasjonen om Lillehammer-kuppet var i årene etter andre verdenskrig hemmeligstemplet, og fremdeles er ikke alt tilgjengelig. En rapport som kan knyttes til saken i britiske [[The National Archives|National Archives]] er båndlagt frem til 2020.<ref group="note">«Dyrhaug har også identifisert et dokument i det britiske National Archive med tittelen ''Post Use of a German Intelligence Unit by Sweden''. Men dette er båndlagt i 75 år og derfor ikke tilgjengelig før i år 2020.», Pryser 2010, s. 166</ref>

Kai Holst mottok aldri noen utmerkelse av norske myndigheter for sin krigsinnsats, til tross for at Wladimir Mørch Hansson innstilte på det overfor sekretariatet i [[Hjemmestyrkene]]s råd i januar 1946.<ref name="VarmKald170-172">Pryser 1994, s. 170-172</ref> Derimot ble Holst den 24. juni 1950 [[post mortem]] hedret av [[Georg VI av Storbritannia]] for [[King's Commendation for Brave Conduct|«brave conduct»]].<ref name="VarmKald170-172" /> I ettertid har det blitt stilt spørsmål om grunnen til at Storbritannia valgte å hedre Holst, i og med at han aldri offisielt arbeidet for britene.<ref name="VarmKald170-172" /> En hypotese lagt frem av professor Tore Pryser, er at Holst, som i tillegg til sitt arbeide for Milorg også var i britisk tjeneste for etterretningsorganisasjonen [[Secret Intelligence Service|SIS]],<ref name="Svik175">Pryser 2010, s. 175</ref> ble drept av svensk etterretning. Hensikten med drapet, ifølge Prysers hypotese, var at Holst ikke skulle rapportere om operasjonen på Lillehammer til britene.<ref name="Svik202-204" /><ref name="VarmKald170-172" />

Under hele den andre verdenskrig var Norge definert britisk operasjonsområde, og følgelig som et land Storbritannia skulle besette, for å avvæpne de tyske styrkene. Slik sett hadde svenskene og amerikanerne tatt seg til rette i et område britene skulle kontrollere. Verre var det, om saken skulle komme ut, at de tyske agentene som ble fraktet først til Sverige, så til Tyskland,  var eksperter på etterretning mot Sovjetunionen. I 1945 var Sovjetunionen fremdeles alliert med USA og Storbritannia, og en slik handling ville neppe blitt vurdert positivt av sovjeterne, om de fikk vite om det. Bakgrunnen for amerikanernes interesse for de tyske etterretnings-spesialistene var det stadig dårligere forholdet mellom de vest-allierte (USA og Storbritannia) og Sovjetunionen, som etterhvert utviklet seg til [[den kalde krigen]].<ref>Pryser 1994, s. 61–63, 157–158</ref>