Redigerer Jean-Baptiste Lully (avsnitt)

=== Fallet (1685–1687) ===
[[Fil:Jean-Baptiste Lully by Antoine Coysevox.jpg|mini|upright|Jean-Baptiste Lully.]]
I 1685 ble ''Roland'' vist på scenen, men kongen var nå kommet under sterk innflytelse av [[Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon|Madame de Maintenon]] som hadde vært kongens [[Morganatisk ekteskap|morganatiske ektefelle]] fra 1683. Hun var svært from og likte verken Lullys musikk, komponisten selv eller hans utsvevende, [[Bifili|bifile]] livsførsel. Lullys stjerne begynte å falle. Kongen brydde seg mindre og mindre om musikken hans. Da det ble kjent at Lully hadde en affære gående med en [[pasje]] ved navn Brunet og dessuten hadde deltatt i [[orgie]]r hos hertugene av Orléans og Vendôme, fikk kongen en anledning til å fortelle Lully at han ikke kunne tolerere livsstilen hans lengre. Riktignok var Lully i mellomtiden utnevnt til ''Secretaire du Roi'' og var – i det minste på papiret – kongens rådgiver og hevet opp i adelstanden, men kongen behandlet nå sin tidlige fortrolige og venn kjølig.

Lully skrev til kongen og bad om tilgivelse, og fikk den nesten: Marki de Seignelay, sønnen til [[Jean-Baptiste Colbert]], bestilte verket ''Idylle sur la Paix'' med tekst av [[Jean Racine]]. Kongen overvar oppføringen i Sceaux og ble så betatt av overhoffmesterens nyeste verk at han ba Lully om flere ''[[encore]]s''. Madame de Maintenon satte likevel bom for en forsoning.

[[Fil:A8094851168422469-9970.jpg|mini|Anet-slottet i dag.]]
I 1686 hadde Lully vært i unåde i lang tid og kongen tok ikke mot ham mer, så dette året ble Lullys nyeste opera ''Armide'' uroppført i Paris og ikke ved hoffet. Lully hadde likevel håp om å bli tatt inn i varmen igjen, og den neste operaen, skrevet for Louis-Joseph Duc de Vendôme til en libretto av Jean Galbert de Campistron, var en subtil hyllest av tronfølgeren og dermed også kongen. ''Acis et Galatée'' ble spilt 6. september 1686 i Anet-slottet i anledning et av ''[[Le Dauphin|dauphinens]]'' jaktpartier. Lully og sangerne dinerte med gjestene før oppføringen. Partituret var dedisert kongen, og i forordet skrev Lully at han følte seg sikker på å heve seg opp igjen og utføre sin gjerning fylt av en guddommelig gnist.

I 1687 arbeidet Lully med operaen ''Achille et Polixène''. Samtidig ble kongen svært syk. Han hadde klaget over tannsmerter, men legene som skulle trekke tanna, utførte oppgaven så klønete at en del av kongens overkjeve ble revet av. Den sterke blødningen ble forsøkt stoppet med glødende jern, og etter den brutale behandlingen regnet man kongen for så godt som død. Overraskende nok kom han til hektene igjen og det måtte selvsagt feires. Lully stilte arbeidet med ''Achille et Polixène'' i bero mens han omarbeidet ''Te Deum'', som han opprinnelig skrev i 1678. Planen var at verket skulle oppføres med hele hoffmusikken, 300 musikere, men under oppføringen av [[motett]]en 8. januar 1687 i ''Église des Pères Feuillants'' var Lully så uheldig å treffe ei tå med sin lange, tunge og rikt utsmykkede taktstokk, som han i tråd med tidens praksis brukte til å markere takten med ved å dunke den i gulvet. Det gikk [[koldbrann]] i såret, men Lully nektet å amputere tåa og døde få måneder senere. Han ble gravlagt i Notre-Dame-des-Victoires under stor deltakelse.

Sekretæren [[Pascal Collasse]] fullførte Lullys siste opera. Sønnene Jean og Louis de Lully overtok sammen med Lullys elev [[Marin Marais]] posten som ''surintendant'', men de ble senere erstattet av kongens nye yndling, [[Michel-Richard Delalande]].