Redigerer Jødisk mytologi (avsnitt)

== Kontraster til hedensk mytologi ==
[[Image:David gegen goliath2.jpg|thumb|right|''[[David og Goliat|David mot Goliat]]'', en tegning av en jødisk kunstner i Frankrike fra 1200-tallet.]]
Oldtidens hebreere (folket som er definert som etterkommere av Bibelens [[patriark]] [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]], igjen en etterkommer av [[Noah]]) deltok ofte i de religiøse praksisene til deres naboer i Midtøsten, dyrket andre guder samtidig med deres egen gud [[Jahve]].<ref>Armstrong, side 93; Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', side 136</ref> Eksempelvis i løpet av [[Esekiel]]s tid (eksiltiden) deltok hebraiske kvinner i dyrkelsen av [[Tammuz]], en [[Babylonia|babylonsk]] [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhetsgud]].<ref>Bibelen.no: [http://bibelen.no/chapter.aspx?book=EZK&chapter=8 Esekiel 8:14] {{Wayback|url=http://bibelen.no/chapter.aspx?book=EZK&chapter=8 |date=20070218052318 }}: «Så tok han meg med bort til inngangen av den porten som fører inn i Herrens hus på nordsiden. Der satt kvinnene og gråt over Tammus.»</ref> Disse hedenske religionene var former for naturdyrkelser: deres guddommer var personifiseringer av naturlige fenomener som stormer og fruktbarhet. Nettopp på grunn av deres tilknytning til naturen, argumenterer [[Mircea Eliade]], uttrykte de orientalske religionene i Midtøsten seg selv i «rike og dramatiske mytologier» som fremmet «sterke og dynamiske guder» og «orgastiske guddommer».<ref>Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', side 141</ref>

De bibelske profeter, inkludert [[Jesaja]], [[Esekiel]], og [[Jeremia]], hadde et konsept om at det guddommelige som skilte seg fra de omgivende naturreligionene. I henhold til jødisk mytologi var deres liv preget av mirakler, tegn og visjoner fra Jahve som opprettholdt jødisk religion, holdt den levende, voksende og forskjellig fra naboenes religioner. Istedenfor å se på Jahve som deres egen stammegud, en gud blant andre, så disse profetene Ham som ''Den Ene Gud'' i hele universet.<ref>Armstrong, side 93</ref>

Profetene fordømte at hebreere deltok i hedensk dyrkelse og de nektet helt og holdent å identifisere det guddommelige med naturkreftene. Ved dette la de grunnlaget for en helt ny form for mytologi – en mytologi som inneholdt kun en eneste gud (Jahve) som eksisterte hinsides den naturlige verden.<ref>Armstrong, ss. 93, 95-96; Irwin, ss. 323-334</ref> I motsetningen til Tammuz, som dør og gjenopplever sammen med grøden<ref>Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', s. 140</ref> var den guden som profetene fremmet hinsides naturen og derfor ikke bundet til naturens sesonger og skiftninger:

<blockquote>«Hvor de babylonske gudene var opptatt i en evig kamp mot kaosets krefter, og trengte ritualene ved festivalene for det nye året for å få tilbake sine krefter, kunne Jahve rett og slett hvile seg på den syvende dagen; hans verk var fullført».<ref>Armstrong, s. 96; se også Eliade, Myths, Dreams, and Mysteries, s. 143</ref>
</blockquote>

Gjennom profetenes innflytelse portretterte jødisk mytologi i økende grad Gud som fjern fra naturen og handlet uavhengig av naturkreftene. På den ene siden skapte dette en mytologi som varm, i en mening, mer kompleks eller abstrakt. Istedenfor i evig tid gjenta en sesongbetont syklus av handlinger sto Jahve utenfor naturen og grep inn i den og skapte nye, historisk enestående handlinger:

<blockquote>«Det var teofani av en ny type, hittil helt ukjent – Jahves innblanding i historien. Det var derfor noe uomstøtelig og ikke repeterbart. Jerusalems fall repeterte ikke Samarias fall: Jerusalems ruiner presenterte en ny historisk teofani, Jahves andre «vrede». (...) Jahve står ut fra en verden av abstraksjoner, av symboler og av alminneligheter; han handler i historien og går inn i forhold med faktiske historiske figurer.».<ref>Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', s. 152-153</ref>
</blockquote>

På den annen side, denne oversanselige Gud var absolutt unik og vanskelig for menneskene å forholde seg til.<ref>Irwin, s. 233; Armstrong, s. 82-83, 93-94</ref> Mytene som omga ham var, i en mening, mindre komplekse: de involverte ikke handlingene til et mangfold av [[Antropomorfisme|antropomorfistiske]] (menneskelignende) guder.<ref>Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', s. 142; Armstrong, s. 94</ref> I denne mening var «Jahve ikke omgitt av mangfoldige og varierte myter», og delte ikke den «rike og dramatiske mytologiene» til hans hedenske motstykker.<ref>Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', s. 141</ref>

[[Fil:Creation of Light.png|thumb|right|''Skapelsen av lyset'', av [[Gustave Doré]]. Graveringen avbilder en bokstavelig representasjon av Første Mosebok 1:3 (''«Da sa Gud: «Det bli lys!»'').]]
De hebraiske profetene måtte kjempe mot naturgudenes popularitet, og jødisk mytologi reflekterer den kampen.<ref>Eliade: ''Myths, Dreams, and Mysteries'', s. 142; Armstrong, s. 94</ref> Den del jødiske myter synes å ha blitt bevisst formet for reflektere konflikten mellom [[hedendom]]men og den nye, kompromissløse [[monoteisme]]n. I salme 82 står Gud opp blant andre guder og fordømmer hedenske guddommer: «Dere er guder, (...) Men som mennesker skal dere dø, som en av fyrstene skal dere falle.».<ref>Bibelen.no: ''Salmenes bok'', [http://www.bibelen.no/chapter.aspx?book=PSA&chapter=82 salme 82:6-7] {{Wayback|url=http://www.bibelen.no/chapter.aspx?book=PSA&chapter=82 |date=20071020201854 }}</ref> [[Skapelsesmyte]]n kan tolkes som «som en rolig, behersket polemikk mot gamle krigførende kosmogonier», særlig den babylonske skapelsesmyten.<ref>Armstrong, s. 95</ref> Den babylonske [[Enuma Elish]] beskriver guden [[Marduk]] som skaffer seg herredømme over andre guder, bekjemper uhyret Tiamat, og skaper verden fra hennes lik. I kontrast finnes det i [[første Mosebok]] (og i boken til [[Jesaja]] som beskriver Jahves seier over sjøuhyret [[Leviatan]]), «solen, månen, stjernene og jorden er ikke guder i deres egen rett, fiendtlig til Jahve. De er underordnet ham og skapt helt og holdent av praktiske årsaker. Sjøuhyret er intet Tiamat, men er Guds skapning og gjør hans befaling».<ref>Armstrong, s. 96</ref>