Redigerer Henrik VIII av England (avsnitt)

==Nye favoritter== 

Da Wolsey ble avsatt som rikskansler tok [[Thomas More]] over. Dette var knapt det heldigste valg i forhold til kongens store sak. More var svært lojal mot paven, og han var en ytterst samvittighetsfull person. 

[[Fil:Thomas Cranmer by Gerlach Flicke.jpg|thumb|[[Thomas Cranmer]] ble en sentral person i utformingen av den nye kirkeordningen i England.{{byline|Gerlach Flicke|1564|&nbsp;}}]]

På samme tid som Wolsey begynte å falle ut av nåde fant Henrik flere unge menn med et helt annet temperament, og gav disse forskjellige embeter. Blant de viktigste var to talentfulle unge klerikere, [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] og [[Thomas Cranmer]]. Det var Cranmer som i 1529 oppfordret kongen til å konsultere de teologiske fakulteter ved universiteter på kontinentet med tanke på en bedømmelse av ekteskapets gyldighet. Hjulpet av bestikkelser og tjenester oppnådde man de ønskede resultater, og i [[1530]] ble en positiv rapport lagt frem for [[Det engelske parlamentet]]. Cranmers støtte til kongen ble belønnet med en posisjon som ambassadør til det keiserlige hoff, og kort tid etter ble han utpekt til å etterfølge [[William Warham]] som [[erkebiskop av Canterbury]]. 

Cromwell skapte seg et navn som kongens fremste rådgiver. Han foreslo den drastiske utvei å avskaffe pavens suverenitet i riket, og at kongen skulle erklære seg selv om overhode for kirken i England. Både Cromwell og Cranmer hadde Boleyn som beskytter, og delte hennes voksende sympati med den [[protestantisme|protestantiske]] tro som utviklet og spredde seg på kontinentet. 

Etter å ha forsøkt med trusler om å holde igjen tiende fra England til pavestolen uten at Klemens VII gav etter, tok Henrik saken i egne hender. Han giftet seg i hemmelighet med Boleyn i januar [[1533]], og kort tid etter fikk han sine allierte i parlamentet til å vedta en lov som forbød anker til Roma, ''[[Statute in Restraint of Appeals]]''. [[9. april]] dro en gruppe utsendinger ledet av Norfolk til Katarina av Aragón i [[Ampthill]], hvor hun i praksis satt i husarrest, og fortalte henne at saken var over.

Erkebiskop Cranmer skyndte seg å erklære ekteskapet med Katarina ugyldig og det nye med Anne Boleyn gyldig. Dette gjorde han ikke i London, men i den lille byen [[Dunstable]]. Saken ble åpnet [[10. mai]] 1533, og etter fire sesjoner erklærte han den [[23. mai]] at ekteskapet hadde vært ugyldig. Han kunne så skynde seg til [[Lambeth Palace]] og erklære ekteskapet mellom kongen og Anne for gyldig. 

[[1. juni]] 1533 ble Anne Boleyn kronet som Englands dronning. Hun fødte en datter, den senere [[Elizabeth I av England]], tre måneder etter. Henrik hadde arrangert en stor folkefest, men folket var ikke i festhumør. Anne bemerket at hun så mange som ikke tok av seg hattene, og de fleste var stille. Unge lærlinger, utkommandert av laugene, gjorde narr av parets monogram med deres initialer og ropte «ha ha», og en tilskuer våget til og med å rope «Gud bevare dronning Katarina, vår egen rettmessige dronning».<ref name="Lacey">Robert Lacey, ''The Life and Times of Henry VIII'', s. 133</ref>