Redigerer Hellas’ historie (avsnitt)

==Hellenismen==
[[Fil:Philip V of Macedon.jpg|thumb|200px|Filip V av Makedonia]]
[[Hellenisme|Den hellenistiske perioden]] i gresk historie begynte med [[Aleksander den store]]s død i [[323 f.Kr.]] og tok slutt med [[Romerriket]]s annektering av den greske halvøya og øyene i [[146 f.Kr.]]. Selv om romernes styre ikke brøt kontinuiteten i det hellenistiske samfunnet og kulturen som forble hovedsakelig uendret til adopteringen av [[kristendom]], markerte den slutten på gresk politisk uavhengighet.

I den hellenistiske perioden sank viktigheten til «det egentlige Hella», dvs territoriet til dagens Hellas, innenfor den gresk-språklige verden. De store sentrene til hellenistisk kultur var [[Alexandria]] og [[Antakya|Antiokia]], hovedstedene til henholdsvis [[ptolemeienes Egypt]] og [[Selevkidriket|selevkidenes Syria]].

Athen og hennes allierte gjorde opprør mot Makedonia da de hørte at Aleksander var død, men ble beseiret innen ett år i den [[lamiske krig]]. Imens brøt det ut en maktkamp blant Aleksanders generaler som resulterte i oppbruddet av hans imperium og etableringen av et antall nye kongedømmer. [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]] stod igjen med [[Egypt]], [[Selevkos I Nikator|Selevkos]] med [[Levanten]], [[Mesopotamia]] og østlige deler. Kontrollen over Hellas, [[Thrakia]] og [[Anatolia]] ble utfordret, men innen [[298 f.Kr.]] hadde [[antigonide-dynastiet]] erstattet [[antipatride-dynastiet]].

Den makedonske kontrollen over de greske bystatene var intervallmessig med et antall opprør. Athen, [[Rhodos]], [[Pergamon]] og andre greske stater beholdt betydelig uavhengighet og sluttet seg til [[det aetoliske forbund]] for å forsvare den. [[Det achaiske forbund]] var praktisk talt uavhengig selv om det var nominelt underlagt [[ptolemei-dynastiet|ptolemeiene]] og kontrollerte det meste av det sørlige Hellas. Sparta forble også uavhengig, men nektet på generelt grunnlag å slutte seg til noe forbund.

[[Ptolemaios II av Egypt|Ptolemaios II]] overtalte i [[267 f.Kr.]] de greske byene til å gjøre opprør mot Makedonia i det som ble den [[chremonideiske krig]], oppkalt etter den athenske lederen [[Chremonides]]. Byene ble beseiret og Athen mistet sin uavhengighet og hennes demokratiske institusjoner. Dette markerte slutten på Athen som en politisk aktør, selv om den forble den største, rikeste og mest kultiverte byen i Hellas. Makedonia beseiret den eyptiske flåten ved [[Kos]] i [[255 f.Kr.]] og førte [[Egeerhavet|Egeerhavsøyene]], med unntak av Rhodos, inn under sitt styre.

Sparta forble fiendtlig mot achaiene, invaderte [[Achaia]] i [[227 f.Kr.]] og tok kontroll over forbundet. De resterende achaiene foretrakk et fjernt Makedonia enn et nært Sparta og allierte seg med makedonerne. Den makedonske hæren beseiret i [[222 f.Kr.]] spartanerne og annekterte byen. Dette var første gang at Sparta var okkupert av en fremmed makt.

[[Filip V av Makedonia]] var den siste greske hersker med både talent og mulighet til å forene Hellas og opprettholde dets uavhengighet mot den stadig økende makten til [[den romerske republikk]]. Under hans oppsyn gjorde [[Naupatosfreden]] i 217 slutt på konflikten mellom Makedonia og de greske forbundene, og på dette tidspunktet kontrollerte han hele Hellas med unntak av Athen, Rhodos og Pergamon.

Men i [[215 f.Kr.]] inngikk Filip en allianse med Romas fiende [[Karthago]]. Roma svarte med å trekke de achaiske byene bort fra deres nominelle lojalitet til Filip og dannet en allianse med Rhodos og Pergamon som nå var de sterkeste maktene i [[Lilleasia]]. [[Første makedonske krig]] brøt ut i [[212 f.Kr.]] og endte uten avgjørelse i [[205 f.Kr.]], men Makedonia var nå merket som en fiende av Roma.

Roma beseiret Karthago i [[202 f.Kr.]] og kunne vende sin oppmerksomhet østover. [[Andre makedonerkrig]] brøt ut i [[198 f.Kr.]] av utydelige grunner, men først og fremst fordi Romas så Makedonia som en potensiell alliert av selevkidene, den sterkeste makten i øst. Filips allierte i Hellas deserterte ham og han ble avgjørende beseiret i [[197 f.Kr.]] i [[slaget ved Kynoskephalai]] av den romerske [[prokonsul]]en [[Titus Quinctius Flaminius]].

Heldigvis for grekerne var Flaminius en moderat mann og en beundrer av gresk kultur. Filip måtte overgi sin flåte og bli romersk alliert, men ble ellers spart. Ved de [[isthmiske leker]] i [[196 f.Kr.]] erklærte Flaminius at alle greske byer var frie, selv om romerske garnisoner ble plassert i Korint og [[Khalkis]]. Men friheten som ble lovet av Roma var en illusjon. Alle byene med unntak av Rhodos ble innrullert i et nytt forbund som Roma kontrollerte, og aristokratiske grunnlover var foretrukket og aktivt fremmet.