Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

== Samfunnsgrupper ==
[[Fil:Cleric-Knight-Workman.jpg|thumb|Prest, ridder og bonde, de bærende stender i det føydale samfunn.]]

I de få beskrivelser av samfunnet som kjennes fra middelalderen beskrives det som bestående av tre forskjellige [[Stand|stender]] som var gudegitte og evige. Øverst i hierarkiet var ''oratores'', «de bedende» (geistlige), deretter ''bellatores'', «de kjempende» (konger, adel og riddere), og nederst befant ''laboratores'', «de arbeidende» (folket og resten av samfunnet) seg. Rent [[sosiologi]]sk gir denne tredelte strukturen ikke helt mening når høymiddelalderens samfunn skal beskrives, da graden av rikdom og politisk innflytelse ikke alltid var et uttrykk for tilhørighet til en stand.<ref>Nordberg (1985) Side 162-166</ref>

I moderne middelalderforskning er denne samfunnsbeskrivelse blitt avløst av en modell som bygger på en pyramidestruktur. Denne er basert på betydningen av de føydale len og inngåtte lojalitetsforhold, der det var råderetten over jorden som var avgjørende for hvilket nivå man var plassert i. I løpet av høymiddelalderen ble dette systemet utfordret av den voksende [[pengeøkonomi]]en og den gradvise sentraliseringen av makten hos kongene. Dessuten sto byborgerne ofte helt utenfor lensvesenet (utdeling av bruksrett til jord), da deres liv ikke var avhengig av dette. En liten gruppe kjøpmenn og bankierer overgikk til og med størstedelen av adelen i rikdom og politisk innflytelse.

Allikevel var det bestemte forskjeller mellom samfunnsgruppene når man ser på deres funksjoner. Den største befolkningsgruppen i høymiddelalderen var bønder og folket på landet, som hovedsakelig var beskjeftiget med produksjon av matvarer. Ressursene var som i resten av samfunnet også her ujevnt fordelt, da gruppen omfattet alt fra landarbeidere og livegne til selveiere, storbønder og herremenn. En annen gruppe var profesjonelle krigere, hvor ridderne var en særlig framtredende gruppe. Adelen var administratorer og ofte kongenes likemenn eller rivaler. Bybefolkningen besto av en broket blanding av håndverkere, kjøpmenn og arbeidere. Ved siden av de ovennevnte grupper sto de geistlige hierarki, men flere av funksjonene innenfor de geistliges institusjoner grep inn i det verdslige samfunnet, blant annet skrivning, regnskap og administrasjon. Dertil kom en stor gruppe av tjenestefolk som i hovedtrekk delte livsforhold med det herskap de tjente hos. Utenfor samfunnet sto de marginaliserte, som omfattet tiggere, beboere i isolerte områder, [[urbefolkning]]er, [[hedenskap|hedninger]] og [[Kjetteri|kjettere]].

Ifølge de beskrivelser som er blitt overlevert fra perioden ble stendene oppfattet som statiske, noe som ikke betydde at sosial mobilitet var umulig. Det kjennes flere eksempler på personer av lav byrd som enten gjennom en geistlig eller militær karriere nådde høyere opp i samfunnslagene. Den største andelen av middelalderens mennesker fortsatte dog å leve i den samfunnsgruppe som de var født i.

=== «De som arbeidet» - bondebefolkningen ===
[[Fil:Braies.jpg|thumb|Bønder og landarbeidere, fra en illustrert Bibel fra 1200-tallet.]]

Bondestanden i høymiddelalderens Vest-Europa var ikke et ensartet lag av [[Livegenskap|livegne]], da de vilkår den levde under varierte meget fra egn til egn.<ref>Utdypende beskrivelser av landlivet finnes bl.a. i Esmark & McGuire (1999), Reynolds (1997) og Nordberg (1985)</ref> Noen steder var selveie den mest utbredte formen, andre steder var det livegenskap. Forskjellen mellom frie og ufrie var de fleste steder en viktig sosial parameter, men var ikke nødvendigvis avgjørende for velstandsnivået. [[Slaveri]]et hadde på denne måten overlevd overgangen fra [[antikken]], og hadde med tiden antatt forskjellige former av livegenskap; den store forskjellen var at mennesket nå ble bundet til den jord hvor de bodde og arbeidet, og derfor fulgte med den når eierskapet til jorden skiftet hender.

Et trekk som kjennetegner perioden mellom år [[1000]] og [[1100]] er de store forandringer i landsbystrukturen. Over størstedelen av Vest-Europa endret bebyggelsen på landet karakter, og den befolkningen som hittil hadde levd i små bygder flyttet nå sammen i egentlige landsbyer, ofte med en kirke i sentrum. Sammen med denne utviklingen oppsto en kollektiv landsbykultur. Sammenflytningen kom til uttrykk på forskjellig vis på de ulike steder: I Italia samlet bøndene seg i befestede småbyer (''incastellomento''), mens landsbyene i [[Danmark]] fikk permanent beliggenhet da den gamle skikk med å flytte bebyggelse med års mellomrom opphørte.<ref>Se eksempelvis de arkeologiske undersøkelser av landsbyen [[Vorbasse]] (Erland Porsmose)</ref>

En av de faktorer som hadde stor betydning for endringene i landbefolkningens levevis var forholdet mellom disse og øvrigheten, og bondesamfunnet i høymiddelalderen ble formet av en kontinuerlig konflikt om kontrollen over ressursene som bøndene produserte. Fornyelsene i jordbruket førte til økt jordbruksproduksjon, og uenigheter om fordelingen av velstanden var grunnlag for hyppige stridigheter. Et sterkt fellesskap var i denne situasjonen en stor fordel for den enkelte bonde overfor herremannen.<ref>Se bl.a. G. Duby (1994)</ref> 

Andre viktige faktorer bak forandringene var blant annet de nyskapninger som lå til grunn for framgangen; nye teknologier som hjulplog og [[vindmølle]]r var i forhold til tidligere teknologi meget kompliserte, og nødvendiggjorde et samarbeid mellom flere aktører før det kunne betale seg. Behovet for beskyttelse i urolige tider hadde likeledes betydning, i likhet med utbyggingen av den kirkelige organisasjon i landområdene; dette kom til uttrykk i byggingen av mange nye [[kirke]]r over hele Vest-Europa.

De få kilder som er bevart om landsbybefolkningens verdensoppfattelse, som utgjorde hele 90&nbsp;% av samfunnet, viser et liv tett knyttet til den jord de bodde på og dyrket. De store begivenheter som vi leser om i historiebøkene betydde lite for den enkelte. Landsbyene var nesten helt selvforsynte, kontakt med omverden var sjeldent nødvendig og derfor aldri hyppig. Bøker fantes knapt, nesten ingen kunne lese, bortsett fra presten, og for den alminnelige bonde ble de enkelte bøker i kirken betraktet nærmest som kultgjenstander på lik linje med andre gjenstander i kirken. Bevissthet om historien rakk så langt bak som [[Muntlig litteratur|muntlig overlevering]] videreførte, og årstall var uten betydning der årstidenes endringer bestemte arbeidets rytme, og været var avgjørende for høstens utbytte. 

Mesteparten av Vest-Europas befolkning oppfattet seg selv som kristne, men deres kristendom var kraftig oppblandet med tidligere og overlevert hedenskap. For bøndene var verden befolket av både ånder og demoner, og skillet mellom levende og døde var aldri skarpt. Den dominerende religionsform i høymiddelalderen skilte seg fra den som de lærde skrev ned og som disse videreførte til ettertiden.

[[Krønike|Krønikører]], som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte, og minner stundom om de samme beskrivelser for ikke-kristne eller slaver. Den hoffromantikk som ble foreskrevet for å oppvarte adelskvinner ble betraktet som bortkastet på enkle bondekvinner, men samtidig uttrykte mange forfattere en frykt for den store allmennheten, og med en viss rett. Bønders status og innflytelse kunne variere mye, fra de som levde på eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og stor husholdning. Adelige fyrster kunne heller ikke utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres jord. 

Lokal sedvane og tradisjoner krevde respekt, og selv bønder kunne ikke behandles som personlige eiendeler uten at det var en fare for motreaksjon. Det kunne skje at bønder organiserte seg og gjorde motstand, til og med i regulære bondehærer. Det finnes eksempler på at adelens profesjonelle krigere ble beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondehærer: i [[1227]] i Ane i dagens [[Nederland]]; ca. 1230 ved et opprør i det nedre [[Weser]]-området; og i [[1315]] ved [[Morgarten]] i [[Sveits]].<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 124-126</ref>

=== «De som kriget» – adelen og ridderne ===
;Adelen
[[Fil:Knight crop.JPG|thumb|Ridder i full rustning fra middelalderen.]]

[[Fil:Edmund blair leighton accolade.jpg|thumb|right|En ung og vakker jomfru gir ridderslaget til den tapre ridder, maleri av [[Edmund Blair Leighton]]. Denne romantiske forestillingen har ikke samme alvor i våre dager, men ble oppfattet bokstavelig i middelalderen.]]

Krigeraristokratiet omfattet to grupper: Medlemmene av de høyeste adelsslekter og de profesjonelle krigerne, [[ridder]]ne, som ble belønnet med len. I middelalderen var ulikheten mellom mennesker akseptert, og tanken om at et menneske var mer verd enn et annet ble oppfattet som helt naturlig. På samme måte inngikk en slekt i et hierarkisk system hvor noen få familier satt med mer prestisje enn andre. De adelige slekter var de fornemste og omfattet [[greve]]r, [[hertug]]er og [[konge]]r, som til sammen utgjorde et lite og begrenset [[aristokrati]].

Adelens posisjon ble skapt i løpet av den tidlige middelalder, og hadde opprinnelig vært romerske [[patrisier]]slekter som hadde bevart både eiendom og prestisje selv etter at [[Romerriket]] kollapset, eller storbønder som hadde lyktes i å bli en del av eliten i de germanske kongeriker. I middelalderen ble adelskap oppfattet som noe arvelig, en naturlig konsekvens av tidligere tiders vektlegging på slekten og blodets bånd, men høy dødelighet gjorde det nødvendig og mulig å oppta nye medlemmer av lavere byrd til standen. Mange slekter forsøkte derfor å tilsløre enkel byrd og opphav ved å fabrikkere mer eller mindre fiktive slektslister.

;Ridderne
Selv om den krigende klassen svært tidlig ble begrenset til adelen som eide jord, var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å bli oppfattet og begrenses til helt og holdent å omfatte ridderne. Ridderne feiret seg selv og øvde med [[ridderturnering]]er. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som [[Otto I den store]] begynte å avbilde seg selv på hesteryggen framfor på en trone, noe som konkretiseres av [[Vilhelm Erobreren]] på [[Bayeux-teppet]]. Nyvinninger innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere som [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøyle]] og [[Hestesal|stabile saler]], gjorde det mulig for krigere til [[hest]] å bære betydelig tyngre våpen og [[rustning]]. 

En rytter kunne nå ride i galopp i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange [[spyd]] eller [[lanse]]r. [[Kavaleri]] hadde eksistert tidligere i såvel [[Spania]] som [[Tyskland]], men tungt kavaleri ble nå utslagsgivende for hvem som tilhørte den militære eliten. Innenfor denne eliten utviklet det seg et alt mer avansert hierarki av ulike klasser og grader i henhold til byrd. Den teknologiske og taktiske utvikling betydde at ridderen i høymiddelalderen var overlegen alle andre soldattyper, men hans utstyr ble så kostbart at kun de rikeste og mektigste lensherrer kunne engasjere ham. Det tette forhold mellom ridder og adel betydde at de to gruppene med tiden smeltet sammen.

På 1100-tallet dannet klosterbevegelsen egne religiøse ridderordener, som [[Tempelridderne]]. Arvelige adelstitler ble også etablert på denne tiden. Det ble fremmet en egen ideologi innenfor og omkring ridderne, som definerte en sosial kode for ridderens [[ære]]: En god ridder skulle være rettvis, modig, høvisk, uselvisk og forsvare den kristne tro og de svake. I virkeligheten var ridderne ryggraden i fyrstenes makt. I en tid hvor politikk ble bygget på aktiv voldsanvendelse var en slagkraftig militærstyrke avgjørende, og et sterkt følge av riddere hadde derfor stor betydning. 

Nye litterære genrer så samtidig dagens lys i form av [[ridderroman]]ser og [[trubadur]]diktning. Et romantisk ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble framelsket, og ga siden opphav til klassiske fortellinger om vakre jomfruer som ble reddet fra fangenskap av tapre riddere. Sentimentale ridderlegender, som ''[[Rolandskvadet]]'' og andre ''[[chanson de geste]]'', «sanger om heltedåder», var motsigelsesfylte kontraster til en voldsfiksert mannskultur.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, side 117-124</ref>

=== «De som bad» – geistligheten ===
Kirkens menn var de som sto øverst i standshierarkiet i de fleste skildringer i samtiden, og det var også de som selv hadde definert inndelingen. Liksom adelen utgjorde de for det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa under så å si hele middelalderen. Paven ble lenge sett på som det åndelige overhodet for alle kristne, og den som, i det minste i teorien, skaffet den verdslige makten dens legitimitet. [[Den romerske kurie]], det pavelige hoffet og administrasjonen, var under lang tid den største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter at den [[Romerriket|romerske]] sentralmakten kollapset var det kirken som under den tidlige middelalderen var den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken, gjennom først klosterskoler og siden katedralskoler og til slutt [[universitet]], som organiserte samfunnets undervisning og kunnskap. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av fattigomsorg og en moralsk støtte for befolkningen.

Hele middelalderen fram til [[reformasjonen]] var preget av en religiøs mangfoldighet. Førkristne forestillinger levde fortsatt ved siden av [[kristendom]]men, og mange steder oppsto det nye bevegelser som kom i en form for opposisjon til den etablerte kirken, men som stundom også greide å forbli innenfor systemet. De bevegelser som forlot moderkirken og ble til [[Kjetteri|kjetterbevegelser]] gjorde det ofte av tilfeldigheter. Kristendommen i sine senere faser, både i sin reformerte og i [[Motreformasjonen|motreformerte]] form, var et resultat av de dynamiske prosesser som også preget høymiddelalderens religion. Resultatet, slik vi kjenner det, er ikke et uttrykk for målrettede handlinger eller særskilte programmer, men isteden effekten av den måte datidens mennesker reagerte på de problemer og utfordringer de møtte.<ref>Se f.eks G. Constable (1996), sidene 2-7</ref>

'''Middelalderens reformbevegelser'''

Religionen på 1100-tallet var i forhold til århundrene tidligere og etter preget av avvik og konfrontasjon. Splittelsen kom blant annet til uttrykk gjennom de kjetterbevegelser som vokste fram. De forskjellige avvikende grupper var ofte vanskelig å atskille fra den ortodokse tradisjon. Samtidig var det en oppfattelse av at alle mennesker måtte tilhøre det samme religiøse fellesskap, og de grupper eller individer som hadde avvikende religiøse forestillinger var da hedenske eller tilhørte djevelen. Holdningen overfor kritikk av de etablerte katolske institusjoner endret seg i perioden. Etter å ha vært lydhøre til kritiske røster øverst i det kirkelige hierarki fra omkring år 1000, begynte kirken etter år 1200 åpenlyst å støtte forfølgelser av protestbevegelser som kjettere. I begynnelsen ble kritikerne kun oppfattet som radikale forkjempere av reformer i en tid hvor pavestolen selv var involvert i en gjennomgripende endringsprosess. Etter at kirken hadde konsolidert seg i en ny form ble protestbevegelsene betraktet som en trussel mot kirkens enhet og slått hardt ned på.

Reformbevegelser på 1000-tallet og 1100-tallet hadde blant annet vært et forsøk på å ta alle aspekter i menneskelivet inn i den kirkelige sfære. De omfattet blant annet pavemaktens forsøk på å underlegge seg de verdslige institusjoner, og inndragelse av legfolks liv i de kirkelige [[sakrament]]er. Samtidig ble kirkeloven styrket for å sikre pavens kontroll over hele kirkehierarkiet. Disse forsøkene på å utvide pavens og de geistlige systems makt førte til konflikter, der de støtte sammen med verdslige fyrsters interesser, eksempelvis [[investiturstriden]]. Den økte innblanding i alminnelige menneskers liv førte til at misnøyen med de geistlige økte og mange søkte alternativer.

'''Klosterbevegelsene'''

[[Fil:Rein Monastery.jpg|thumb|300px|Ruinen av [[Reins kloster]] i Norge]]
Veksten innenfor [[kloster]]samfunnene var et av de områder hvor reformbevegelsen kom sterkest til uttrykk. Gamle munkeordener fikk en ny oppblomstring og nye ordener ble grunnlagt. Over hele Europa ble det reist nye klostre. Denne veksten var mulig på grunn av økte donasjoner fra fyrster og rikmenn, og økende tilgang på menn og kvinner som ønsket å leve som munker og nonner.

Oppfattelsen av klostrene endret seg gjennom reformbevegelsen. De ble omdannet til hellige steder, som var atskilt fra den jordiske sfære og sto nærmere det guddommelige. Det var en ny og strengere fortolkning av de rituelle reglene for klosterlivet som lå til grunn for denne forestillingen. Klosterbevegelsen var et uttrykk for tidens personlighet og religionens inderlighet. Det ny idealet for munkenes tilværelse var et tilbaketrukket liv helt hengitt til religiøse gjøremål, men fortsatt ble munkene involvert i lokalsamfunnets affærer.

Slutten av 1000-tallet og tidlig 1100-tall var høydepunktet for det kristne munkvesnets storhetstid.
*[[Benediktinerordenen]] – svartkledde munker
*[[Cistercienserordenen]] – hvitkledde munker

I løpet av 1200-tallet vokste det fram en rekke [[tiggerorden]]er, som for eksempel:
*[[Fransiskanerordenen]]
*[[Karmeliterordenen]]
*[[Dominikanerordenen]]
*[[Augustinerordenen]]

'''Pilegrimsferd og korstog'''

I løpet av høymiddelalderen fikk legfolk også muligheten til å bli tettere knyttet til de religiøse ordener uten at de oppga deres verdslige liv. I tillegg til munker var også mange andre tilknyttet deler av en klosterorden, som [[lekbror]], [[pilegrim]] eller [[tempelridder]].

Pilegrimsferd var et viktig element i middelalderens religiøsitet, og var langt mer enn bare en reise til et hellig sted, da selve reisen og dens strabaser hadde betydning i seg selv og ble oppfattet som en form for ''[[Imitatio Christi]]'', å etterligne Kristi liv. Målet for pilegrimsferden var heller ikke kun et geografisk sted, men ble oppfattet som en jordisk utgave av [[Det himmelske Jerusalem]]. En pilegrimsferd var en konkretisering av menneskelivets vei mot frelse og inntreden i himmelen ved ankomsten til pilegrimsmålet. 

[[Korstog]]ene var fra begynnelsen av en bevæpnet pilegrimsferd, og ble til som et ledd i reformkirkens bestrebelser på å omfavne alle samfunnsgrupper i kirkens sfære. Først senere, omkring 1200, ble korstogene atskilt fra pilegrimsferden og etablert som hellige krigstokt, med sin egen [[liturgi]]ske praksis. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter [[det første korstog]] og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon mot paven og den «rette tro», i tillegg til hedninger.

=== «De som handlet» - byene og borgerne  ===
Rikdom ble etterhånden i høyere grad skapt gjennom handel og industri enn gjennom krig og plyndring. Den spede begynnelsen på en markedsøkonomi medvirket til at [[Føydalisme|føydalsystemet]] fikk minsket betydning. Handelsmennene trakk inn til de tidligere romerske byene, som hadde skrumpet inn etter Romerrikets kollaps, noen så små at byfolkningen bodde innenfor murene av det gamle [[amfiteater]]et, slik som i [[Nîmes]]. Handelsmennene slo seg ned ved større sentra, ved domkirken, ved klosteret og ved fyrstens borg. Først innenfor murene, men med økt antall også utenfor. Når først forholdene var gunstige vokste bebyggelsen raskt, da krovertene, slakterne, bakerne, [[smed]]ene og andre håndverkere fant avsetning i et hurtig voksende marked. Snart kom det en beskyttende mur rundt bosetningen og byen ble selv en borg, og dens innbyggere ble da omtalt som ''burgenses'', de som bodde i borgen, ''[[borgerskapet]]''.<ref>Hay, Denys: Middelalderens historie. Side 108</ref>

Med pengene flyttet makten seg, og borgerne i de rikeste byene fikk mulighet til å frigjøre seg fra sine tidligere herrer. Byene fikk privilegier og borgerne ble løst fra sine føydale plikter mot å betale en avgift til fyrsten. Handel ble i samme prosess begrenset til de byer med nødvendige rettigheter. I [[Norden]] ble disse kalt for [[kjøpstad]], mens de i [[England]] het «[[borough]]». De aller rikeste og mektigste byer i Nord-Italia, [[Flandern]] og i Nord-Tyskland oppnådde en karakter av uavhengige bystater. 

Med befolkningsveksten ble det også et grunnlag for [[by]]er, og flere byer oppsto og småbyer vokste i størrelse. Utviklingen fulgte bortimot det samme [[geografi]]ske mønster som den øvrige [[demografi]]ske utviklingen: Den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt små i sammenligning med samtidens storbyer som [[Córdoba (Spania)|Cordoba]], [[Konstantinopel]] og [[Bagdad]]. De største middelalderbyene i Europa, som [[Venezia]], [[Milano]], [[Firenze]] og [[Paris]], hadde på det meste rundt 100&nbsp;000 innbyggere. Utover disse fantes et antall steder som [[Brugge]], [[Gent]], [[Lübeck]] og [[London]], som kunne ha mellom 10&nbsp;000 og 40&nbsp;000 innbyggere. Alle disse lå ved havet eller en større elv. De andre byene kunne bestå av noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå ofte i innlandet. Bybefolkningen var en minoritet av den totale befolkningen i Europa til langt inn i tidlig moderne tid, men det var store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Nederlendene kunne bybefolkningen utgjøre opp til hver tredje person, og i sentrale Europa den en av ti.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, side 217-220</ref>

Den store konsentrasjonen av mennesker uten en avansert form for infrastruktur, som [[Kloakksystem|avløp]] og avfallshåndering, gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygda. [[Epidemi]]er spredde seg også raskt til de tettbefolkede omliggende områdene, og tilsvarende kunne [[ildebrann|brann]] ødelegge store deler av en by på kun noen timer. Byene led i alminnelighet av en konstant dødelighetsoverskudd da det var flere som døde enn som ble født og det krevdes derfor en fast strøm av nye innbyggere fra landsbygda.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, side 218</ref>

[[Fil:Van Loon Mediæval Trade.jpg|thumb|Handelsruter i Middelalderen, slik de ble tegnet av [[Hendrik van Loon]] i ''The Story of Mankind'', 1921]]

Byene førte til en sentralisering av makt og ressurser, og en intensifisering av jordbruket og handelen, men også til en økt spesialisering av produksjonen og håndverk. Ettersom en by ikke var selvforsørgende med mat var den avhengig av landsbygda rundt, og jo større by jo større jordbruksområde trengte den. Med sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling.

Da innbyggerne ble frie borgere måtte de danne byråd som administrerte, fattet beslutninger og skapte lover. Byrådet ble ofte kontrollert av de rikeste familier og ble åsted for mange stridigheter. Byene betalte skatt til den lokale lensfyrsten eller kongen, men hadde ellers sin uavhengighet. I senmiddelalderen ble enkelte byer såpass mektige at de stundom gjorde opprør mot fyrstene. Håndverkere og kjøpmenn som tilhørte samme faggruppe inngikk gjerne i sammenslutninger kalt laug for felles vern og hjelp. De større byene kunne brødfø spesialiserte håndverkere som skomakere, bakere og våpensmeder, og i høymiddelalderen ble de fleste rekruttert fra landsbygda. Byene la grunnlaget for den moderne pengeøkonomi.

'''Jødene'''

[[Jøder|Den jødiske befolkning]] var både en marginalisert gruppe og samtidig en integrert del av samfunnet, og kunne stundom tilhøre de høyeste sirkler. De levde dog konstant under meget usikre rammer, hvor risikoen for voldshandlinger fra majoritetsbefolkningen hele tiden var til stede. Mange kristne så på jødene som kristendommens fiender. Øvrigheten, og især mange geistlige, forsøkte å gi jødene en viss beskyttelse mot de [[pogrom]]er som fant sted. Eksempelvis fordømte [[Bernhard av Clairvaux]] i sterke vendinger de overgrep mot jøder som skjedde forbindelse med erklæringen av et nytt korstog som han selv predikert for i [[1144]]. Innenfor kirken ble jødenes tilstedeværelse oppfattet som en nødvendighet, og de måtte beskyttes da jødenes tilstedeværelse var en del av de bibelske fremstillinger av [[dommedag]].

Motviljen mot jødene hos befolkningen oppsto og vokste med utbredelsen av kristendommen. Jøder ble forbundet med sin rolle som pengehandlere, ettersom de ikke fikk eie jord, og da penger i seg selv ble betraktet som en skitten geskjeft som kristne ikke burde være en del av, var det passende at jøder tok seg av denne. Jødenes rolle som mellommenn i finansielle transaksjoner var medvirkende til veksten i den internasjonale handel og bidro således til høymiddelalderens økonomiske oppsving. Noen jøder ble derfor meget rike, og misunnelsen på grunn av det kan også ha vært en utløsende faktor for forfølgelser.