Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

====Greske guder====
[[Fil:Olympians.jpg|thumb|right|[[De tolv olympiske guder|De tolv olymperne]] av [[Nicolas-André Monsiau|Monsiau]], sent på 1700-tallet.]]
Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt [[pantheon]] av [[gud]]er og [[gudinne]]r opp. Blant de fremste greske guddommene var [[de tolv olympiske guder|olymperne]] som bodde på fjellet [[Olympos]] under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 8</ref> Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden [[Pan (mytologi)|Pan]], [[nymfe (mytologi)|nymfer]], [[najade]]r som holdt til i kildene, [[dryade]]r som holdt til i trærne, [[nereider]] som bodde i sjøen, elveguder, [[satyr]]er og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som [[erinnyer]] (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.<ref>Cashford, J.: ''The Homeric Hymns'', s. vii</ref>

I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge [[Walter Burkert]] er de definerende karakteristikkene til gresk [[antropomorfisme]] at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.<ref name="Burkert182">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 182</ref>» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av [[nektar]] og [[ambrosia]] som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 4</ref>

[[Fil:Leda - after Michelangelo Buonarroti.jpg|thumb|right|Zeus, forkledt som en [[svane]], forfører [[Leda]], dronningen av [[Sparta]]. En kopi fra 1500-tallet av en tapt original av [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]].]]
Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og [[epitet]]er som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. ''Apollon Musagetes'' er «[[Apollon|Apollo]] som [[muse]]nes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.

De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. [[Afrodite]] var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, [[Ares]] var krigsguden, [[Hades]] de dødes gud og [[Athene]] var gudinnen for visdom og mot.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 20ff</ref> Noen guddommer som [[Apollon]] og [[Dionysos]] avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som [[Hestia]] («hjerte») og [[Helios (mytologi)|Helios]] («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende [[gresk tempel|templene]] hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.