Redigerer George B. McClellan (avsnitt)

=== Byggingen av en hær ===
Etter nederlaget til unionsstyrkene i [[det første slaget ved Bull Run]] den 21. juli 1861, kalte Lincoln inn McClellan fra Vest-Virginia. Han reiste med et spesialtog på Pennsylvanias hovedlinje fra [[Wheeling (Vest-Virginia)|Wheeling]] gjennom [[Pittsburgh]], [[Philadelphia]] og [[Baltimore]] videre til [[Washington, DC]], og ble overveldet av de entusiastiske folkemengdene som møtte toget hans på veien.<ref name="Sears95">Sears, ''Young Napoleon'', s. 95.</ref> 

Dagen før han nådde hovedstaden, 26. juli, ble McClellan utnevnt til kommandant over militærdivisjonen Potomac, Unionens hovedstyrke som var ansvarlig for forsvaret av Washington. 20. august ble flere militærenheter i Virginia konsolidert inn i hans av avdeling og han dannet umiddelbart [[Army of the Potomac]] med seg selv som dens første kommandant.<ref>Beatie, s. 480. Eicher, s. 372, 856.</ref> Han var stolt over sin nye makt og berømmelse:
{{Sitat|Jeg befinner meg i en ny og merkelig stilling her &ndash; presidenten, regjeringen, general Scott og alle godtar mine ønsker &ndash; gjennom en slags merkelig magisk operasjon ser det ut til at jeg har blitt ''makten'' i landet... Jeg tror nesten at skulle jeg få en liten suksess nå, ville jeg bli diktator eller hva som helst som ville glede meg &ndash; men ingenting slikt ville glede meg &ndash; ''derfor'' vil jeg ikke bli diktator. Beundringsverdig selvfornektelse!|George B. McClellan, brev til Ellen, 26. juli 1861<ref name="Sears95" />}}
[[Fil:GeorgeMcClellan1861a.jpg|thumb|General George B. McClellan med stab og viktige personer (fra venstre til høyre): General George W. Morell, oberstløytnant A.V. Colburn, general McClellan, oberstløytnant N.B. Sweitzer, prins de Joinville (sønn av kong Ludvig Filip av Frankrike) og helt til høyre, prinsens nevø, grev de Paris.]]
I løpet av sommeren og høsten tilførte McClellan en høy grad av organisering til sin nye hær og forbedret i stor grad dens moral gjennom sine jevnlige turer for å se over og oppmuntre sine enheter. Det var en beundringsverdig bedrift hvor han kom til å personifisere Army of the Potomac og høstet beundringen til sine menn.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 111.</ref> Han laget forsvarsverket til Washington som var nesten ugjennomtrengelig og bestod av 48 fort og forsterkede punkter med 480 kanoner bemannet av 7200 artillerister.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 116.</ref> Men dette var også en tid med spenninger i den øvre ledelsen, siden han fortsatte å krangle jevnlig med regjeringen og øverstkommanderende, generalløytnant Scott, i strategiske saker. McClellan avslo doktrinen til Scotts Anakonda-plan og ønsket i stedet et overveldende stort slag etter [[Napoleonskrigene|napoleonsk]] stil. Han foreslo at hæren hans skulle utvides til 273 000 menn og 600 kanoner og «knuse opprørerne i ett felttog.» Han favoriserte en krig som ville gjøre små innvirkninger på sivilbefolkningen og ikke krevde emansipasjon av slavene.

McClellans antipati mot emansipasjon la ytterligere press på ham siden han fikk bitter kritikk fra [[radikale republikanere]] i regjeringen.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 98–99.</ref> Han så på slaveri som en institusjon som ble anerkjent i [[USAs grunnlov|grunnloven]], og krevde føderal beskyttelse der hvor det eksisterte. Hans forfatterskap etter krigen var typisk for mange i nord: «Jeg bekjenner en fordom til fordel for min egen rase og kan ikke lære å like lukten av enten geitebukker eller niggere.» Men i november 1861 skrev han til sin kone, «jeg vil, dersom det lykkes, kaste mitt sverd på vekten for å tvinge frem en forbedring i tilstanden til de stakkars svarte.» Han skrev senere at hadde det vært opp til han å bestemme fredsbetingelsene, ville han insistert på en gradvis avskaffelse av slaveriet som voktet rettighetene til både slaver og herrer som del av enhver avtale. Men han holdt ikke hemmelig sin motstand mot de radikale republikanerne. Han fortalte Ellen at «jeg vil ikke kjempe for abolisjonistene.» Dette plasserte ham med et opplagt handikapp fordi mange politikere som drev regjeringen trodde at han forsøkte å innføre politikken til opposisjonspartiet.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 116–17.</ref>

Det umiddelbare problemet med McClellans krigsstrategi var at han var overbevist om at Konføderasjonen var klar til å angripe ham med overveldende antall. 8. august erklærte han unntakstilstand i hovedstaden fordi han trodde at de konfødererte hadde over 100 000 menn stående i mot ham, i kontrast til de 35 000 som de faktisk stilte opp ved Bull Run noen få uker tidligere. 19. august anslo han 150 000 fiendesoldater var ved hans front. McClellans fremtidige felttog ble sterkt påvirket av disse oppblåste anslagene over fiendens styrker fra hans sjef for de hemmelige tjenestene, detektiv [[Allan Pinkerton]], men i august 1861 var disse anslagene McClellans egne. Resultatet var en ekstrem forsiktighet som tok initiativet fra McClellans hær og førte til den sterke fordømmelsen fra hans egen regjering. Historiker og biografer [[Stephen W. Sears]] har kalt McClellans handlinger «grunnleggende fornuftige» dersom han hadde vært så tallmessig underlegen som han trodde, men McClellan hadde faktisk sjelden mindre enn to til en tallmessig overlegenhet over sine motstandere i 1861 og 1862. Den høsten f.eks. hadde de konfødererte styrkene mellom 35 000 og 60 000, mens Army of the Potomac i september hadde 122 000 menn, tidlig i desember 170 000 menn og ved årets slutt 192 000.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 101–104, 110.</ref>

Krangelen med Scott ble svært personlig. Scott, sammen med mange i krigsdepartementet, var rasende for at McClellan nektet å gi detaljer om sin strategiske planlegging eller detaljer som antall soldater og disposisjoner. For hans del hevdet McClellan at han ikke stolte på noen i administrasjonen for å holde sine planer hemmelig for pressen, og dermed fienden. Under uenigheter om defensive styrker ved Potomac, skrev McClellan til sin kone den 10. august på en måte som ville karakterisere noen av hans mer private korrespondanse: «General Scott er det store hinderet &ndash; han vil ikke forstå faren og er enten en forræder eller inkompetent. Jeg må kjempe for å få viljen min mot ham.»<ref>Beatie, s. 471–72.</ref> Scott ble så desillusjonert over sin forhold til den unge generalen at han tilbød president Lincoln sin oppsigelse som til å begynne med nektet å ta i mot den. Rykter bredte seg i hovedstaden at McClellan kunne komme til å si opp, eller gjennomføre et militærkupp, dersom Scott ikke ble fjernet. Lincolns regjering møttes den 18. oktober og gikk med på å akseptere Scotts oppsigelse på grunn av «helsemessige grunner.»<ref name="McPherson360">McPherson, s. 360.</ref>