Redigerer Georg Philipp Telemann (avsnitt)

=== Reise til Paris og senere år ===
Telemann hadde lenge ønsket seg til Paris, og etter å ha mottatt invitasjon av de franske musikerne [[Jean-Baptiste-Antoine Forqueray|Forqueray]], [[Jean-Pierre Guignon|Guignon]] og [[Michel Blavet|Blavet]], reiste han høsten 1737. Fram til da var syv av Telemanns verk blitt trykket opp i Paris. Etter et fire måneders opphold ga kongen ham en 20 års eksklusiv rett til sine egne publikasjoner, dvs. en beskyttelse mot piratkopiering. Telemann oppførte flere av sine verker i Paris, og oppholdet ble hans internasjonale gjennombrudd. Også anseelsen i Tyskland økte etter dette, og i mai 1738 vendte han tilbake til Hamburg. I 1739 ble han opptatt i ''Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften'', en gruppe som beskjeftiget seg med musikkteoretiske spørsmål.

[[Fil:Telemann-Gedenktafel.jpg|thumb|Minnetavle ved rådhuset i Hamburg {{Byline|Klaus Friese}}]]
Oktober 1740 la Telemann trykkplatene for 44 av sine verk ut på salg, da han hadde til hensikt å begynne å utgi læreverk. Forholdsvis få komposisjoner er bevart fra hans siste 15 år. I tiltagende grad skrev Telemann musikk for uvanlige instrumentkombinasjoner og tok i bruk nymotens harmoniske effekter. I tillegg til å utføre sine plikter var han en ivrig samler av sjeldne blomster.

Etter 1755 forverret Telemanns syn seg hurtig og han fikk problemer med beina. Stadig oftere måtte sønnesønnen [[Georg Michael Telemann|Georg Michael]] hjelpe til når noe skulle skrives. Telemann komponerte sitt siste verk, en ''Markus-pasjon'', i 1767. Han døde 25. juni samme år etter følgene av en [[lungebetennelse]] og ble bisatt på gravplassen i St. Johannis-Klosteret, som lå der rådhusplassen nå befinner seg. Det er montert en minnetavle til venstre for inngangen til rådhuset. Gudsønnen [[Carl Philipp Emanuel Bach]] etterfulgte Telemann i stillingen som Hamburgs musikkdirektør.

Man kjenner flere detaljer rundt Telemanns liv enn det som er vanlig for hans samtidige kolleger. Ved siden av brev er det bevart dikt, forord og diverse artikler fra komponistens hånd. De viktigste tekstkildene er – om vi ser bort fra deres feil – de tre selvbiografiene som han skrev etter ønske av musikkskribenten [[Johann Mattheson]] (1718 og 1740) og [[Johann Gottfried Walther]] (1729). Tiden i Sorau og Eisenach, samt tiden etter den siste selvbiografien er knapt nok beskrevet i Telemanns egne tekstkilder, men er mulig å rekonstruere av informasjon som framkommer i ulike andre dokumenter.