Redigerer Galeass (avsnitt)

===De spanske galeassene===
[[Fil:Armada galleass.png|270px|thumb|En spansk galeass på tegningen fra Greenwich. Denne er ansett for å være den beste avbildning av galeassene fra året 1588.]]
Det spanske imperiet etter år 1559 omfattet også de italienske provinsene i Sør-Italia som het [[kongedømmet Napoli]] fram til den [[aragonesisk]]e erobringen i 1442, og fra 1501 var kongedømmet omgjort til et [[visekonge]]dømme under spansk herredømme. Den spanske galeassen i 1588 var egentlig ''napolitansk'', ettersom all bygging, bemanning og drift av galeassene under det spanske flagget hadde sin opprinnelse i [[Italia]]. Tilsammen 4 galeasser ble bygget i det napolitanske visekongedømmet.

I motsetning til de toskanske galeassene var disse en umåtelig suksess som gode seilskip som klarte seg godt i krevende omgivelser som [[Atlanterhavet]]. Det er med disse galeassene de lengste reisene i historien ble foretatt. For tjeneste på Atlanterhavet ble en ny rigging benyttet, istedenfor den vanlige riggingen med store latinerseil på tre master ble formasten og stormasten utstyrt med to råseil fra hver sin rå. Dette kan være innført på grunnlag av erfaringen fra den berømte ekspedisjonen til [[Azorene]] i 1582-83.

Etter erobringen av det portugisiske kongeriket i 1580 begynte kampen om herredømmet på disse strategiske viktige øyene langt ut i Atlanteren med en spansk ekspedisjon i året 1581 som ble slått tilbake av portugiserne. De andre stormaktene så med stor interesse på utviklingen, og Frankrike intervenerte med en sjøekspedisjon på 60 skip inkludert engelske skip i våren 1582. Filip Strozzi seilte med ekspedisjonen til Azorene og møtte den spanske ekspedisjonen på 31 skip ved [[slaget ved Punta Delgada]] den 26. juli 1582 sør for [[São Miguel]]. Den franske ekspedisjonen ble slått, men den spanske admiralen, Don Alvaro de Bazan, måtte tilbake til Lisboa for å organisere en ny ekspedisjon for det neste året.

I det neste året kom Bazan tilbake med en armada på 5 galeoner, 2 galeasser, 12 galeier og 79 seilskip med 15&nbsp;372 soldater ombord. Mens galeiene måtte seile alene i samlet styrke, dro galeassene sammen med galeonene og seilskipene til São Miguel der flåtestyrkene ble samlet på nytt for angrepet på [[Terceira]] som hadde kommet under fransk militærkontroll. Der ble styrkene landsatt under beskyttelse av kanonene ombord på galeiene og galeassene.

Bare en [[fresko]] var bevart av én galeass i kongeslottet El Escorial, [[Madrid]]. Galeassens utseende er nesten det samme som på andre avbildninger fra 1570-årene av ''galeazze de Lepanto'' med rundformet forkastell og kanonmunninger gjennom brystvernet på utriggeren. Den hadde tre master med latinerseil som var låret opp på deres råblokker. Dette er meget forskjellig fra andre avbildninger av galeassen i spansk tjeneste med firkantede forkastell, akterkastellet i to dekk uten kahytter. Flere avbildninger av den spanske galeassen fra den spanske armadaen i år 1588 har blitt bevart. Malingen av [[Hendrik Cornelisz Vroom]] (1566–1640) viser muligens viser den samme galeassen fra freskoen i El Escorial med et rundformet forkastell og en stor [[kahytt]] på det reiste akterskipet.

Utseendet på alle fire galeassene er omdiskutert blant skipshistorikere, slik at ulike tolkninger har oppstått i løpet av tiden, blant annet om alle galeassene var søsterskip med noenlunde samme utseende med firkantede forkastell og et stort akterkastell som på en galeon. De to første var egentlig bygd i 1578, de to siste i begynnelsen på 1580-årene. Ifølge samtidige skildringer var alle galeassene malt røde på de øverste delene med en stort rambukk (''spiron'') beslått med jern utformet som en spydspiss på forstevnen.

Det har dessuten ikke vært oppgitt opplysninger om størrelsen på alle fire galeasser før deres bortgangen. Den første kilden er verket ''«Nautica Mediterrenea»'' av Bartolomo Crescentio i 1607. Historikeren R.C. Andersen beregnet med denne kilden som utgangspunkt størrelsen til 160 fot i lengde. Men Joseph Furttenbach som også hadde utgitt opplysninger om skipsbygging i sin samtid, kom med oppgitte opplysninger om dimensjonene; 172 fot lengde (cirka 52-53 meter) og 28,5 fot bredde (cirka 8,50 meter). Disse var mye større enn de venetianske galeasser og andre seilskip med få unntak.

Den spanske galeassen var også sterkt bestykket med et stort antall tilgjengelige skyts, en kilde har oppgitt den totale bestykningen på ti tyngre skyts, 6 foran og 4 bak i hver sitt kastell, tjue 4 til 12-punds skyts i bredsidene og deretter tjue «esmeriles» svingbare kanoner på én galeass. Det har også vært oppgitt i andre kilder omtrent 125 stykker for alle fire skiper i 1588, delt inn i 21 ''canones'', 14 ''medies canones'', 14 ''media culebrinas'', 31 ''pedreros'', 27 ''sacres'', 15 ''medias sacres'' samt 80 ''esmeriles'' i tillegg.

Avbildningen av galeassen fra 1583 i kongeslottet viste opptil 21 årer på den ene siden, men det er oppgitt 28 årer i året 1588 for alle fire galeasser. Besetningen av roere kalt ''chusma'' i spansk tjeneste, er oppgitt til tre hundre [[galeislave]]r i hvert skip, og det var tilsammen 1&nbsp;200 roere i eskadren. Med 28 par årer ble det 232 roere for fire mann per åre, men det er oppgitt at det kunne være seks mann per åre. En del var holdt i reserve.

====Den spanske armadaen====
{| class="wikitable"
|-
|width="25%"|'''Skipsnavn'''
|width="5%"|'''Bestykning'''
|width="60%"|'''Kommandanter'''
|-
|colspan=3 align=center bgcolor="white"|'''Den napolitanske galeass-eskadren'''
|-
|''«San Lorenzo»''
|50 skyts
|Don Hugo de Moncada, eskadresjef
|-
|''«Girona»''
|
|
|-
|''«Napolitana»''
|
|
|-
|''«Zuniga»''
|
|
|-
|}
[[Den spanske armadaen]] som deltok under den berømte ekspedisjonen i året 1588 mot [[England]] besto av 151 skip fordelt på 20 gallioner, fire galeier og 4 galeasser, 108 væpnede transportskip og 34 mindre pinasser. Den store ekspedisjonen som hadde 8&nbsp;000 sjømenn og 18&nbsp;000 soldater ombord, var organisert i tre formasjoner eller grupper; avantgarde, slagorden og baktropp. Den napolitanske eskadren som bestod av fire galeasser, seilte i avantgarden under ledelse av Hugo de Moncada ombord på flaggskipet (''almiranta'') «San Lorenzo» sammen med de større gallionene.

Det første skuddet ble løst om morgenen den 20. juli 1588 etter at den engelske krigsflåten fra sin posisjon i lovart innledet de første angrepene i [[Den engelske kanal]]. Den spanske øverstkommanderende, hertugen av Medina Sidonia, oppviste stor dyktighet i sitt arbeid med å holde formasjonen sammen uten at engelskmennene kunne ramme transportskipene, og slåss seg fram til [[Calais]] der en spansk armé på 30&nbsp;000 mann skulle samle seg for overgangen til England.

Under sjøslagene i Den engelske kanal hadde en engelsk eskadre på seks skip kommet i en utsatt posisjon utenfor Portland Bill den 22. juli, og galeass-eskadren gikk til angrep. Men napolitanerne oppdaget et farefullt fenomen kalt «Portland Race» med [[malstrøm]], og kunne ikke annet enn å duellere med de engelske krigsskipene på lang avstand. Disse ble kalt tilbake etter vindretningen hadde endret seg slik at et nytt angrep på den spanske slagordenen ble mulig. Den engelske gallionen «Triumph», det største krigsskipet under det engelske flagget, var reddet.

I dagene etterpå stilnet vinden slik at galeiene og galeassene var de eneste som kunne bevege seg i Den engelske kanal, ved flere anledninger var disse skipene uvurderlig for Sidonia. Eskadren var nødt til å stoppe et angrep av de sterkeste engelske krigsskipene den 25. juli, «Ark Royal» og «Golden Lion» i et forrykket sjøslag i fem timer med store skader på begge sider. Det ene av de tre galeassene som hadde tatt opp kampen mot det engelske angrepet, hadde fått slagside. Engelskmennene oppgav angrepet med sine skip som måtte repareres. Ved 27. juli var Sidonia kommet til farvannet utenfor Calais, såkalte «Calais Roads» langs kysten.

Det viste seg at hertugen av Parma hadde ikke dratt til Calais, men til [[Dunkerque]] litt lengre nordover, og forsøkt å organisere de lokale transportfartøyene for den planlagte overgangen i hensikten om å slutte seg til armadaen ved Calais. De nederlandske opprørerne satt havnebyen under blokade med minst tretti «flyboats», mindre grunngående krigsfartøyer. Sidonia måtte dermed vente på den spanske hæren fra Nederlandene. Lekterne i Dunkerque var ikke klare og under blokade. Om kvelden den 28. juli (7. august) gikk engelskmennene til angrep med åtte [[brannskip]] under et nattangrep.

Angrepet ble en stor suksess, sjokkvirkningen av de åtte brennende holkene sammen med sterk vind og påfølgende tidevann utløste panikk i flåten som straks etterpå gikk i oppløsning. I den neste dagen, den 29. juli (8. august) 1588 startet det store slaget ved Gravelines etter den engelske krigsflåten gikk til storangrep på de spredte flåtestyrkene.

Admiral Howard fikk syn på galeassen «San Lorenzo» som fremdeles var i ankerplassen, og gikk til angrep med tre gallioner, deriblant «Golden Lion» og «Ark Royal». Moncada ombord på sitt flaggskip klarte å komme seg i sikkerhet under kanonene på den franske festningen i byen Calais, men grunnstøtte etter tidevannet hadde snudd slik at skipet kantret. Howard sendte kaptein Preston med hans menn på flere robåter til galeassen. Den franske garnisonen ønsket ikke å hjelpe til, og Moncada måtte slåss for en time om kontrollen over storskipet. Besetningen rømte galeassen etter Moncada var drept. Preston forsøkt å ta galeassen under slep, men franskmennene gikk til angrep og truet vekk engelskmennene.

Resten av sjøslaget var et stort og uoversiktelig ''melée'' der engelskmennene klarte å utnytte sin ildkraft på kloss hold med stor ødeleggende virkning på de spanske krigsskipene. Men Sidonia begynte å samle flåtestyrkene på nytt, og etter ni timers kamp var resultatet fremdeles uklart. Pålandsvind i løpet av slaget hadde tvunget spanjolerne til å seile vekk fra sandbankene ved Gravelines, men så snudde vinden om slik at de ble presset nordover ute i Nordsjøen. Med det hadde den spanske armadaen lidd et nederlag, Sidonia hadde nå ikke annet valg enn å returnere til Spania ved å seile rundt De britiske øyer.

Den spanske armadaen, som var ganske medtatt med store skader på sine skip, var ikke utrustet for å seile over lange avstander i røffe værforhold med uventede stormer i farvann man var dårlig kjent med. Den 6. august hadde den spanske armadaen kommet fram til like utenfor det norske vestlandet før de snudde om fra nord-kurs til sørvest-kurs forbi [[Shetlandsøyene]] ute i [[Nord-Atlanteren]]. Den napolitanske galeass-eskadren var nå redusert til tre skip, «Girona», «Zuniga» og «Napolitania» etter tapet av flaggskipet «San Lorenzo».

Sidonia hadde nå 110 skip tilbake, men flere og flere skip begynte å falle fra under påkjenningene på Nord-Atlanteren, og det var gjort alvorlige navigasjonsfeil langs den irske vestkysten som var dårlig kjent for spanjolerne. Man hadde forvekslet Achill Head i ved Clare Island i midte Irland med Kapp Clear, den sydlige enden av Irland. Denne feilen ledet 28 skip for nær kysten der en katastrofe hendte i løpet av flere uker fram til slutten på september. Opptil 24 skip forulykket med tap av 5&nbsp;000 liv.

Utenfor [[Liscannor]] på [[Munster]] ankret galeassen «Zuniga» med roret i stykker. Den engelske sheriffen i Clare som hadde ordre om å forhindre landstigning fra de spanske skipene, holdt galeassen under overvåkning fra [[Cliffs of Moher]]. Senere seilte galeassen som hadde funnet en åpning gjennom klippene, til [[Le Havre]] på den franske kanalkysten. Men [[«Girona» (skip)|«Girona»]] (også kjent som «La Girona») var ikke så heldig, etter å ha ankret i Killybegs, [[Donegal]], ble 800 overlevende fra to skip, «La Rata Santa Maria Encoronada» og «Duquesa Santa Ana», tatt om bord på skipet. Lokale irer gav viktig assistanse til spanjolerne ved ankerplassen, slik at galeassen var i god fatning ved 25. oktober 1588. Det var besluttet å søke tilflukt i [[Skottland]] som ikke var fiendtligssinnede mot katolikker. Men en sterk storm om natten til 26. oktober rammet galeassen som kom ut av kontroll og deretter forliste utenfor Lacada Point ved Dunluce i County Antrim. Det var opptil 1300 ombord, bare ni skal ha overlevd. Disse ble reddet av lokale irer som fraktet dem til Skottland.

Bare galeassen «Napolitania» kom fram til Spania, dermed hadde den spanske kronen mistet to galeasser under ekspedisjonen i året 1588, og det var først det neste året at «Zuniga» kunne bli sendt tilbake til [[Napoli]] sammen med den andre gjenværende galeassen. Den napolitanske eskadren høstet anerkjennelse av engelskmennene for sine presentasjoner, ikke én galeass hadde forulykket på åpen hav selv om disse hadde meget sårbare stevnror beregnet på roligere farvann. Tapet av «Girona» skyldes tapet av roret i møte med de voldsomme bølgene. Dette viste seg å være galeassens største svakhet i møte med været på Atlanterhavet.