Redigerer Gård (avsnitt)

=== Gårdsnavnene ===
Navnet Sander i [[Eidsvoll]] viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av jordbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, [[Hå]], Hunn, Kvitne, [[Måge]], [[Aga]], [[Utne]], [[Lote]], Ljone, [[Rogne]], [[Tasta]], [[Goa]], [[Sola kommune|Sola]]. Slike navn finnes ofte i [[Vestlandet|vestlandske]] kystbygder med funn tilbake fra keltisk [[jernalder]] eller [[bronsealderen]]. Det kan være navn så gamle at de var navn på [[boplass]]er mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår tidsregning. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt ''vin'', flertall ''vinjar'', der dyrene gikk på [[beite]]. I [[norrøn tid]] ses ordet ''vin'' (eng, gressgang, beiteland) i sammensetninger som ''vinjarspann'' og ''vinjartoddi'' om avgifter til kongen, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring 850 bruker [[Brage den gamle|Brage Boddason]] ordet ''vin-ey'' («eng-øy») om [[Sjælland]]. Ordet gjenkjennes i [[gammelengelsk]] ''wynn'' med betydningen «lyst og glede».<ref>https://www.etymonline.com/word/wynn</ref> I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte ''vinjar'' ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 17-18), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0</ref>

De yngste vin-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til [[Bryn]]<ref>https://oslobyleksikon.no/index.php/Bryn_gård</ref>) kan ha kommet til så sent som i vikingtiden. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske bygdene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-[[omlyd]], og da er de eldre enn 600-tallet.<ref name="«-vin» i gårdsnavn">[http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx?grunnordCode=vin «-vin» i gårdsnavn]</ref>

Gårdene fra [[eldre jernalder]] var så digre at gårdsanlegg i Rogaland og på [[Lista]] fra [[folkevandringstiden]] svarer til [[Edda|Edda-diktigens]] ''salr''. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med -vin. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte ''Bjorðsin'' (nå [[Bjølsen]] i Oslo). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. ''Fagr-, Gla-, Leik-'' (42 eksempler på [[Leikvin]]). Glaum- (''glaumr'' = moro), Teit- (''teitr'' = glad, lystig), og en rekke ord for våpen: [[Skjold|Skjald]]-, [[Hjelm|Hjalm]]-, Hjalt-, Sax- og for kamp og kraft og styrke: ''Þrott-, Veig-''. Da kristendommen kom, ble vin-gårdene oftere valgt til [[kirkested]]er enn noen annen gårdsnavn-type.<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 19)</ref>

Særlig tett lå vin-gårdene i [[Aker]] og [[Voss]]. [[Landskyld]]en for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper.<ref name="«-vin» i gårdsnavn"/> Eksempler på navn som stammer fra slike gårder er Bjørgvin, [[Økern]], [[Sinsen]], [[Grefsen]], [[Bergen]], [[Halden]] og [[Veien]].

Også gårdsnavn sammensatt med ''-heimr'' (= hjem) er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngden av de vel tusen -heim-navnene er fra folkevandringstiden. Typisk for heim-gårder er at folk ryddet skog og steingrunn, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var nybrottsgårder, og ordet «heim» viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom -vin-gårdene bærer -heim-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av jernet.<ref name="ReferenceA">Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 20)</ref> 

Av heim-gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de høvdingseter eller kongsgårder, og flere norrøne [[æser]] bodde på gårder med denne navnetypen: [[Tor]] i Trudheim, [[Frøy]] i Alvheim.<ref>Næss, Ellen Marie: «Alvheim» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 18. mai 2022 fra [https://snl.no/Alvheim] osv.</ref> Eksempler på slike navn er [[Skoppum]], [[Modum]] og [[Bærum]].

De neste gårdene var -stad-gårdene som er mest typiske i de indre bygdene på Østlandet.{{tr}} På Sørlandet gikk det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavnet på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først var det bare innhegnet åker; neste steg var et bolighus; og til slutt ble det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av ''hross'' = hest, som i [[Roskilde]]).<ref name="ReferenceA"/>

Rundt to tusen norske gårdsbruk har et -land-navn. Noen ligger nær maktsentra i bygdene, og i flere tilfeller er det funnet [[arkeologi]]ske spor helt tilbake fra [[bronsealderen]]. I mer sentrale bosetningsområder ble det i folkevandringstiden grunnlagt gårder med -land-navn mellom de gamle gårdene, jfr gårdsnavnet Meland av norrønt ''meðal'' (= mellom), dvs. gården på de mellomliggende jordene. Denne ekspansjonen ble muliggjort av jernredskaper. Mange av utkantgårdene ble fraflyttet i [[Klimasjokket i 535–536|kuldeperioden fra etter 535]]. Ingen annen type gårdsnavn har så mange mulige minner om [[norrøn mytologi|førkristen kult]] (Frøysland, Nærland av «[[Njord]]s land», Totland av «[[Tor]]s land»), men mange slike tolkninger er usikre. Iallfall finnes det ingen minner om kristen kultur i norske -land-navn, men slike finnes på Island (Krossaland, Kirkjuland). På [[Shetland]] forekommer Houlland minst 16 steder, og Holland minst 10 steder på [[Orknøyene]], begge av norrønt ''hár'' (= høy), jfr norsk Høland og Håland.<ref>http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx</ref>

Etter dette kom gårdsnavn som ender med -set, -tveit, -bø/-by og -rød/-rud.

Rundt tre tusen gårder med navn som ender på -rud, ble grunnlagt i de første tre kristne hundreårene, de fleste små og fattige, avsidesliggende i skogstrøk med dårlig jord. Mange ble ryddet i [[utmark]]en til en eksisterende gård som et [[leilending]]sbruk under denne, mens andre ble ryddet i [[allmenning]]er der alle hadde hatt rett til beite og vedhogst. Disse gårdene måtte svare leie til kongen som hevdet å ha [[eiendomsrett]] til alle allmenninger.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 51), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref> Eksempler på slike navn er Torbjørnrud, Buskerud, [[Tolpinrud]], Rød og [[Rud]]. -rød/-rud-gårdene var mest typiske på Østlandet, med «-rud» i nord og «-rød» i sør. -set-gårdene var mest typiske fra Sunnfjord og nordover, mens -tveit-gårdene typisk finnes fra Telemark til Hordaland. -bø/-by-gårdene er mest typiske sør for Trøndelag, men kan være svært vanskelige å tidfeste.{{tr}}