Redigerer Frankere (avsnitt)

==Karolingerne==
[[Fil:Bataille de Poitiers.jpg|miniatyr|[[Karl Martell]] under [[slaget ved Poitiers]] i 732, et slag som stoppet den [[Islam|muslimske]] ekspansjonen inn i Europa. Utsnitt fra et maleri av Charles de Steuben, 1834-37]]
:''Hovedartikkel: [[Karolingerne]]''

Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i [[751]] til [[Pipin den yngre]], far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far, [[Karl Martell]], som ''major domus'' av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene.

Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det senere [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske riket]] seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i [[1806]]. 

Pipin befestet sin posisjon i [[754]] ved å inngå allianse med pave [[Stefan III]] som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «[[konstantinske donasjonen]]» i Paris og i en storslagen seremoni i [[Saint Denis Basilica|Saint-Denis]] innsatte kongen og hans familie og erklærte ham ''patricius Romanorum'' («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbake [[Exarken av Ravenna|Eksarken av Ravenna]] som nylig var falt i hendene på [[Langobarder|langobardene]] og returnerte den, ikke tilbake til den bysantinske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet for [[pavestatene]] i «[[Pipins donasjon]]» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase (''potestas'') i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven. 

===Karl den store===
:''Hovedartikkel: [[Karl den store]]''
[[Fil:Raphael Charlemagne.jpg|miniatyr|Kroningen av Karl den store. Maleri av [[Rafael]], 1516-1517]]

Da Pipin døde i [[768]] delte hans sønner Karl og [[Karloman, sønn av Pipin den yngre|Karloman]] igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til sin bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller ''Charlemagne'' på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland<!-- kan formuleres mindre klumpete -->. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave. 

Fra [[772]] og fremover erobret og til slutt beseiret Karl [[sakserne]] og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt<!-- ? -->. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra [[Irland]] og det [[angelsakserne|anglo-saksiske]] [[England]], hadde gått inn i saksernes land siden midten av det [[8. århundre]]t, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske [[Widukind]], tok imot dåpen i [[785]] som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter sin seier i [[787]] ved [[Verdun]], beordret Karl drapet på tusenvis av [[hedenskap|hedenske]] saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i [[804]]. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven [[Elben]], noe [[Romerriket]] bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i [[slaget ved Teutoburgerskogen]] (år [[9]]). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere [[bispedømme]]r, blant dem [[Bremen erkebispedømme|Bremen]], [[Münster bispedømme|Münster]], [[Paderborn]] og [[Osnabrück]].

Samtidig ([[773]]&ndash;[[774]]) beseiret Karl [[Langobarder|langobardene]] og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse.
I [[788]] gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til [[agilulfingerne]] (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til [[796]] fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens [[Østerrike]] og deler av [[Kroatia]].

Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra [[Pyreneene]] i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, ''[[Marca Hispanica]]'', etter [[795]]) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt [[Bretagne]] som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige [[Italia]] og dagens [[Østerrike]]. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå<!-- kan formuleres klarere -->. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig [[kristendom]] og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «[[karolingiske renessanse]]» av skriftlig kultur. 

1. juledag [[800]] kronet pave [[Leo III]] Karl som [[keiser|keiser av romerne]] i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig ''auctoritas'' og keiserlig ''potestas''. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe [[Det bysantinske riket|bysantinsk]] raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den [[Liste over østromerske keisere|bysantinske keiseren]] [[Mikael I Rangabe]] i [[812]] Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. [[Ottonianerne]] vakte denne forbindelsen senere til live i [[962]].

Da Karl døde [[28. januar]] [[814]] i [[Aachen]] ble han gravlagt i sitt eget [[Katedralen i Aachen|slottskapell i Aachen]].

===Senere karolingere===
[[Fil:843-870 Europe.jpg|miniatyr|Delingene av frankerriket i 843 og 870: De fremtidige landene [[Frankrike]] og [[Tyskland]] tar form ]]

Karl hadde flere sønner, men bare en var i live da Karl døde. Denne sønnen, [[Ludvig den fromme]], etterfulgte hans far som hersker over et forent imperium. Men det at han arvet alt, var en tilfeldighet mer enn tiltenkt. Da Ludvig døde i [[840]], gikk karolingerne tilbake til skikken med å dele arven, og [[Verdun-traktaten]] i [[843]] delte riket i tre:

# Ludvigs eldste sønn [[Lothar I]] ble keiser og hersker over de sentrale frankerne. Hans tre sønner delte senere dette kongedømmet mellom seg i [[Lotharingia]], [[Burgund]] og (det nordlige) [[Italia]]. Disse områdene ville senere forsvinne som separate kongedømmer.
# Ludvigs andre sønn, [[Ludvig den tyske]], ble konge av de østlige frankerne. Dette området dannet kjernen i det senere [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|hellige romerske rike av den tyske nasjon]] som til slutt utviklet seg til dagens [[Tyskland]].
# Hans tredje sønn, [[Karl II av det tysk-romerske rike|Karl den skallede]] ble konge over de vestlige frankerne. Dette området ble grunnlaget for det senere [[Frankrike]]. 

Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennom [[Mersen-traktaten]] ([[870]]), på bekostning av Lotharingia.

[[12. desember]] [[884]] gjenforente [[Karl den tykke]] mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fra [[Burgund]].
Sent i [[887]] gjorde hans nevø, [[Arnulf av Kärnten]], opprør og tok tittelen konge av østfrankerne (''Tyskland''). Karl trakk seg tilbake og døde snart den [[13. januar]] [[888]]. Grev [[Odo av Paris]] ble valgt til å styre i vest (''Frankrike'') og ble kronet neste måned.

Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til [[987]], da den siste frankiske konge, [[Ludvig V]], døde.

===Arven etter karolingerne===

Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som den [[karolingiske renessanse]]. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idéer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner.
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*