Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

=== Den franske revolusjonen (1789–1804) ===
{{Utdypende|Den franske revolusjonen}}
[[Fil:Bataille de Fleurus 1794.JPG|miniatyr|Franskmennene slo de kombinerte troppene til britene, nederlenderne, østerrikerne og prøysserne i Fleurus i 1794. {{Byline|Jean-Baptiste Mauzaisse  (1784–1844)|type = Malt av}}]]
Den franske revolusjonen var banebrytende som politisk hendelse. Den erstattet et fåmannsvelde med gudegitt makt med et styre som baserte seg på menneskerett og likhet for loven. Disse rettighetene ble garantert i en grunnlov som styresmaktene var underlagt. Grunnloven definerte at Frankrike skulle styres etter Montesquieus prinsipp om [[Maktfordelingsprinsippet|maktens tredeling]]. Slik var den franske grunnloven revolusjonerende i forhold til tidligere statsprinsipper og grunnlover – den amerikanske unntatt. Den ble en inspirasjon for andre lands grunnlover, blant annet den norske.<ref>[http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1370-grunnlover-i-europa-1789-1814.html Grunnlover i Europa 1789–1814] - Norgeshistorie.no</ref> Den franske revolusjonen fungerte som et symbol på folkets makt og en fjerning av «det gamle regimet» der konger, aristokrater og geistlige hadde all makt.<ref>[http://www.history.com/topics/french-revolution The French Revolution] - History.com</ref> I tillegg var den franske revolusjonen særlig en kamp der [[borgerskap]]et viste seg som en avgjørende maktfaktor, både på egen hånd, og i allianse med bøndene og enkelte [[adel]]ige. Argumentene borgerlige brukte i denne sammenheng var ofte frihet fra lover som forbød eller hindret folk sosial mobilitet.<ref>[https://www.britannica.com/event/French-Revolution The French Revolution] - Britannica.com</ref> Den franske revolusjonen forandret verden, og dens radikale fase påvirket samtlige revolusjoner som kom etter den.<ref>Side 361, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref>

==== Den første franske revolusjonskrigen (1792–1797)====
Imidlertid fikk den franske revolusjonen en ny vending fra og med 1791. Ledende intellektuelle og politikere som tidligere hadde ønsket den franske revolusjonen velkommen, ble sjokkert etter behandlingen kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] fikk. I 1792 valgte det nye franske regimet å komme fiendene i forkjøpet gjennom å erklære [[Habsburgmonarkiet|Østerrike]] krig – riktignok bare Østerrike, ikke resten av [[Det tysk-romerske rike]].<ref>[http://www.encyclopedia.com/history/modern-europe/french-history/french-revolution The French Revolution] - Encyclopedia.com</ref> Også [[kongedømmet Sardinia]] ble erklært krig.<ref name="frw">[https://www.britannica.com/event/French-revolutionary-wars French Revolutionary Wars] – Britannica.com</ref>

Frankrikes motstandere hadde en rekke forskjellige motiver for å gå til krig. Britene var mest opptatt av å forhindre fransk hegemoni på fastlandet.<ref name="frw" /> Østerrike og [[Preussen]] hadde tre grunner til å samarbeide. For det første mislikte de generelt revolusjonen og det den hadde gjort i det franske samfunnet, for det andre var de bekymret for at denne revolusjonen kunne spres til deres egne landområder, og for det tredje hadde Frankrike territorielle ambisjoner både i Italia og Belgia, begge tilhørte Østerrike, og Belgia var farlig nære Preussens områder vest for [[Rhinen]].<ref name="frw" /> Russland så på Frankrike som en distraksjon fra problemer rundt det som skulle bli [[Polen-Litauens tre delinger|den andre polske deling]]. [[De forente Nederlandene]] var med fordi de var bekymret for Frankrikes ambisjoner nordover.<ref name="frw" />

Under [[Første koalisjonskrig|den første revolusjonære krigen]] vant Det tysk-romerske rike og deres samarbeidspartnere i begynnelsen flere slag, der franske soldater delvis løp i panikk. Det hele endret seg i [[slaget ved Valmy]], der fremrykkingen ble stoppet, delvis takket være et svært profesjonelt fransk artilleri. Dette reddet langt på vei den franske revolusjonen fra tap for kontrarevolusjonære styrker som ville gjenopprette den gamle orden. Med seieren ble den franske hæren styrket i forhold til motstanderne. Flere franskmenn kom til fronten, og sammen presset de den kontrarevolusjonære styrken tilbake til grensen.<ref>[https://www.thoughtco.com/french-revolution-battle-of-valmy-2361106 Battle of Valmy] - Thoughtco</ref> I april 1793 ble Frankrike kastet ut av Belgia igjen. Militære utgifter og tapet av Belgia medførte en økonomisk krise og matkrise, som gjorde at [[Gironden|girondinerne]] mistet regjeringsmakten den 31. mai 1793. Frankrike ble da styrt av «Fjellet», en dominerende gruppe radikale [[Jakobinerklubben|jakobinere]], under ledelse av [[Maximilien Robespierre]]. Frankrike fikk oppleve det såkalte «[[Skrekkveldet]]».<ref>Side 385–388, Palmer, Colton</ref> For å vinne krigen benyttet Velferdskomiteen «levée en masse», altså allmenn [[verneplikt]].<ref>Side 137, 151, Hobson</ref> Ifølge professor [[Rolf Hobson]] var dette et vendepunkt, «den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben».<ref>Side 26, Hobson</ref>  Dette medførte at våren 1794 besto den franske hæren av 800&nbsp;000 menn, den største europeiske hæren til da. Den franske hæren besto av borgere som kjempet for sine nyvunne rettigheter, mens motstandernes hærer ofte besto av langt mindre engasjerte soldater, enkelte leilendinger som hadde lite å forsvare.<ref>Side 152, Hobson</ref> I juni 1794 vant Frankrike [[Slaget ved Fleurus (1794)|slaget ved Fleurus]] i Belgia, og kom helt til Amsterdam.<ref>Side 388, 291, Palmer, Colton</ref>

Frankrike var nå på offensiven. Den revolusjonære hæren hadde satset på et [[meritokrati]]sk forfremmelsessystem i stedet for det aristokratiske systemet til det gamle regimet. Dette betydde at en ung lavadelig fra Korsika, [[Napoléon Bonaparte]], opplevde en kometkarriere. Han markerte seg som artillerist allerede under slaget ved Toulon i 1793, og i 1796 fikk han ansvar for sin egen hær. Med denne bekjempet han østerrikerne i Nord-Italia og satte opp [[Den cisalpinske republikk]]. Italienerne var på det daværende tidspunktet frustrert over sine egne regjeringer. Milano gjorde opprør mot Østerrike, Venezia mot egen byregjering og det var opprør i [[Torino]]. Imidlertid ble verken Venezia eller [[Savoie]] del av Den cisalpinske republikk i denne omgang.<ref>Side 394, Palmer, Colton</ref>

Krigen ble kostbar for Storbritannia også. Regjeringen ble sterkt angrepet både av [[Whig (historisk britisk parti)|Whigs]] ledet av [[Charles James Fox]] og av profranske radikalere. Britene slet også med inflasjon siden krigen var finansiert av lån som nå måtte betales tilbake. Det var så mange opprør at det medførte flere mytterier i den britiske flåten. Britene og østerrikerne diskuterte derfor fred med franskmennene. Den franske regjeringen var i utgangspunktet skeptiske til en fred etter britiske og østerrikske betingelser, ettersom disse krevde at Belgia skulle returneres til Østerrike. Den gjeldende grunnloven hadde Belgia definert som del av Frankrike. Etter fem måneders forhandlinger ble det imidlertid fred mellom Frankrike og Østerrike den 17. oktober 1797.

Freden var svært god for Frankrike, som fikk beholde Belgia og Tyskland frem til Rhinen og Den cisalpinske republikk, mens Venezia ble østerriksk. Nederland forble [[Den bataviske republikk]], en satellittstat for Frankrike, frem til 1806.<ref>Side 395–397, Palmer, Colton</ref> Det viste seg at freden ble svært midlertidig. Napoléon dro i 1798 til Egypt, da del av [[Det osmanske rike]], for å skade britisk handel. Dette medførte raskt en allianse mellom Østerrike, Storbritannia og Russland, [[Den andre koalisjonskrigen|den andre koalisjon]], som også besto av [[Sverige]]. Østerrike var bekymret for franskmennenes innhugg i [[Det tysk-romerske riket]] vest for Rhinen. I tillegg var de bekymret for at Frankrike skulle presse frem at hertugene som hadde mistet land skulle få kirkeland som kompensasjon, da Østerrike ikke ville at kirken skulle svekkes. Britene var bekymret for Frankrikes okkupasjon av Egypt. Russerne hadde selv interesser i Midtøsten, og ønsket ikke fransk nærvær. Resultatet var at Napoléon ble presset ut av Egypt, og at russiske styrker kom helt til Sveits og Nord-Italia, der Den cisalpinske republikk falt sammen.<ref>Side 397, Palmer, Colton</ref>