Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

=== «Endurance» er fast i isen og havarerer til slutt ===
«Endurance» satt fremdeles fastskrudd i isen da fartøyet 21. februar 1915 nådde sin sørligste posisjon som var 76°58'S. Deretter begynte hun å bevege seg med pakkisen i nordlig retning.<ref>Huntford, s. 418</ref> Shackleton innså 24. februar at de ville bli liggende i isen gjennom vinteren og beordret at alle skipsrutiner skulle opphøre. Hundene ble fraktet ut på isen og innkvartert i kenneler laget av is. Skipsinventaret ble omgjort til høvelige vinterkvarterer atskilt for de forskjellige gruppene – offiserer, forskere, teknikere og sjømenn. En radiosender ble rigget opp, men deres posisjon var for avsidesliggende til å kunne motta eller sende signaler.<ref name="Shackleton34" />

[[Fil:WildAndShackletonInTheHeavyPressure.jpg|thumb|left|Shackleton og [[Frank Wild|Wild]] blant skrugarder i pakkisen.]]
Shackleton kjente til [[Wilhelm Filchner]]s problemer fra tre år tidligere, da «Deutschland» var blitt innefrosset i det samme området. Filchner hadde mislyktes med å etablere en landbase i Vahselbukta. «Deutschland» ble deretter fanget i isen 6. mars 1912, omtrent 320 kilometer utenfor kysten av Coats Land. Seks måneder senere kom imidlertid fartøyet seg løs ved 63°37' sørlig bredde og seilte til Sør-Georgia. Shackleton tenkte at med et lignende utfall kunne han gjøre et nytt forsøk på å nå Vahselbukta den påfølgende antarktiske våren.<ref name="Murphy87" />

[[Fil:Endurance Final Sinking.jpg|thumb|right|upright|Hunder observerer «Endurance» under de siste stadiene av isdriften, kort tid før hun sank til bunns i Weddellhavet.]]

I februar og mars var isdriften svært langsom. Shackleton beregnet i slutten av mai at fartøyet hadde forflyttet seg skarve 150 kilometer siden 19. januar.<ref name="Shackleton43">Shackleton, s. 43–47</ref> Driften økte i hastighet da vinteren satte inn og dessuten endret isens karakter seg. Den 14. april noterte Shackleton at den nærliggende pakkisen ble skjøvet sammen og at presset i de store ismassene økte. Dersom fartøyet ble fanget i disse urolighetene «ville hun bli knust som et eggeskall».<ref name="Shackleton43" /> Da mørketiden kom i mai lå skipet i posisjon 75°23'S, 42°14'V og drev hovedsakelig nordlig retning. Det ville da gå minst fire måneder til våren kunne bryte isen opp igjen. Det var dessuten langt fra sikkert at «Endurance» ville komme løs i tide til å gjennomføre et nytt fremstøt mot Vahselbukta.<ref>Huntford, s. 421</ref> Shackleton vurderte nå muligheten for å finne et alternativt ilandstigningssted på vestkysten av Weddellhavet, dersom de var i stand til å nå den kysten. «I mellomtiden», skrev han, «må vi vente».<ref name="Shackleton43" />

I de mørke vintermånedene mai, juni og juli var Shackleton opptatt av å opprettholde fysisk form og moral. Mulighetene for fysisk aktivitet var begrenset, men hundene ble trent og mennene ble oppfordret til å foreta måneskinnsturer. Om bord i skipet ble det oppført skuespill. Spesielle anledninger som [[Empire Day]] (24. mai) ble grundig feiret.<ref>Alexander, s. 52–54</ref><ref>Shackleton, S. 50–53</ref> De første tegn til at isen begynte å bryte opp ble observert 22. juli. Under en snøstorm fra sørvest 1. august begynte isen å brekke opp rundt hele fartøyet. Trykket presset ismassene under kjølen og ga «Endurance» en slagside mot babord. Posisjonen var farlig og Shackleton skrev: «Effekten av trykket rundt oss var overveldende. Mektige isblokker (…) reiste seg langsomt inntil de spratt som kirsebærsteiner som ble klemt mellom fingrene (…) hvis skipet ble holdt fast med et solid grep ville hennes skjebne være beseglet».<ref>Shackleton, s. 58</ref> Fartøyet klarte seg imidlertid og ukene som fulgte var udramatiske. Fartøyet drev inn i det området der kaptein [[Benjamin Morrell]] på selfangeren «Wasp», i 1823 rapporterte å ha sett en kystlinje han identifiserte som [[New South Greenland]]. Shackleton fant imidlertid ingen tegn til en slik kystlinje og mente at Morrell var blitt narret av store isfjell.<ref>Shackleton, s. 60–61</ref>

Høsten 1915 medførte nye prøvelser for «Endurance» og som til slutt førte til fartøyets havari. Den 30. september ble fartøyet utsatt for det Shackleton beskrev som «den verste trykken vi hadde gjennomgått».<ref name="Shackleton65">Shackleton, s. 65–66</ref> Worsley beskrev presset som å bli «kastet fram og tilbake som en fjærball et dusin ganger».<ref name="Shackleton65" /> Den 24. oktober ble styrbord side presset mot et stort isflak, og kreftene var så store at skroget ikke kunne motstå trykket. Treverket splintret og vann begynte å renne inn i skipet. Da tømmeret ga etter, hørtes et øredøvende brak som sjømennene senere sammenlignet med lyden av tungt fyrverkeri og kanonsmell.<ref>Shackleton, s. 72–73</ref> Forsyninger og tre livbåter ble flyttet ut på isen, mens mannskapet forsøkte å forsterke skroget og pumpe ut vannet. Etter noen dager var Shackleton 27. oktober 1915 tvunget til å gi ordre om å forlate skipet. Det var iskaldt, med temperaturer under –25&nbsp;°C. De registrerte posisjonen som 69°05'S, 51°30'V.<ref>Shackleton, s. 74–77</ref> Vraket holdt seg flytende og i løpet av de neste ukene berget mannskapet ytterligere forsyninger og materialer. Hurleys fotografier og kameraer var blant det som ble reddet. Fra om lag 550 fotografiske plater valgte Hurley ut de 150 beste.<ref>Huntford, s. 461</ref>