Redigerer El (guddom) (avsnitt)

== Sanchuniathon ==
[[Fil:Eusebius of Caesarea.jpg|thumb|Eusebius av Caesarea.]]
En eldre [[Fønikere|fønikisk]] forfatter kalt Sanchuniathon var etter sigende forfatter av et mytologisk verk som kan ha inneholdt betydelige spor av fønikisk mytologi. Verket er tapt, men er delvis bevart i sitater hos [[Herennius fra Byblos]] (ca [[64]]-[[141]] e.Kr.), en fønikisk forfatter som skrev på gresk, ifølge biskop [[Eusebius av Caesarea]] (ca. [[260]]-[[340]] e.Kr.) som har bevart hva vi vet om Sanchuniathon for ettertiden. Ēl (gjengitt som Elus eller kalt ved hans standardiserte motpart [[Kronos]]) er ikke skaperguden eller den første gud. Ēl er isteden sønn av Himmelen og Jorden. Disse er i seg selv barn av Eljon, «den aller høyeste». Ēl er bror til gudene Betel og [[Dagon]], og til en ukjent gud likestilt med den greske [[Atlas (mytologi)|Atlas]], og til gudinnene [[Afrodite]]/[[Astarte]], [[Rhea (mytologi)|Rhea]] (trolig [[Asjera]]) og [[Dione]] som i [[gresk mytologi]] er datter av [[Uranos]] og [[Gaia]], her likestilt med Baalat Gebal, «Byblos' frue», gudinne for byen [[Jbeil|Byblos]] i dagens [[Libanon]], av grekerne kjent som Baaltis. Els søstre eller halvsøstre Afrodite, Rhea og Dione er også hans hustruer. Ēl er far til [[Persefone]] som dør (antagelig en ellers ukjent semittisk gudinne for de døde) og av [[Athene]] (antagelig gudinnen [[Anat]], en betydelig nordvestsemittisk gudinne).

Himmel og jord skiltes i fiendskap, men Himmelen insisterte på tvinge seg på Jorden og forsøkte å ødelegge deres felles barn inntil til sist Ēl, sønn av himmel og jord, etter råd fra guden [[Tot]] (fra [[egyptisk mytologi]]) og Ēls datter [[Athene]], angrep sin far Himmelen med en [[sigd]] og et [[spyd]] av jern, og fordrev ham for alltid. Deretter overtok han, og hans allierte ''eloimene'' Himmelens rike. I et senere avsnitt er det forklart at Ēl kastrerte Himmelen. Men en av Himmelens [[frille]]r, gitt til Ēls bror Dagon, var allerede gravid med Himmelen, og en sønn ble født, kalt for Sanchuniathon Demarûs eller [[Zevs]], men straks kalt Adodus av ham. Dette er opplagt Hadad, Ba‘al fra ugarittiske tekster, som nå ble en alliert med sin bestefar Himmelen og gikk til krig mot Ēl.

''Sanchuniathon'' var kjent av Eusebius av Caesarea, som imidlertid ikke har gjengitt hele teksten. Men han forteller at Ēl drepte sin egen sønn Sadidus (et navn som kan være en korrupsjon av Sjaddaj, ett av Ēls tilnavn), og at Ēl ble halshogd av en av sine døtre. Senere, kanskje fordi Sadidus led samme skjebne, ble det fortalt at:
:<blockquote>''Men om forekomstene av en pestsmitte og dødelighet tilbød Kronos sin eneste sønn som et brennoffer til sin far Himmelen, og [[Mannlig omskjæring|omskar]] seg selv og tvang sine allierte til å gjøre det samme.''</blockquote>

En mer fyldig redegjørelse av offeret opptrer senere:
:<blockquote>''Det var en skikk i oldtiden i store kriser at herskerne av en by eller nasjon, for å unngå felles ødeleggelse, å gi opp sine mest avholdte barn som offer for å løse ut de onde djeveler; og de som ble gitt opp ble ofret med mystiske ritualer. Kronos, som fønikerne kalte Elus, var da konge av landet og deretter, etter hans død, ble opptatt som gud som stjernen Saturn, hadde fått en eneste sønn med en nymfe fra landet kalt Anobret, [og] som de i denne årsak kalte Iedud, den eneste avkom som fortsatt så ble kalt av fønikerne; og da meget store farer fra krigen hadde besatt landet, han innkalte sin sønn i kongelig kledning, og forberedte et alter, og ofret ham.''</blockquote>

Redegjørelsen forteller også at Tot:
:<blockquote>''... også tenkte ut [eller lot arve] for Kronos som kongelig verdighetstegn fire øyne foran og bak... men to av dem var stille lukket, og på hans skuldre fire vinger, to som var spredt for å fly, og to som var foldet. Og symbolet betydde at Kronos kunne se mens han sov, og sove mens han var våken: og tilsvarende i tilfellet med vingene, at han fløy mens han hvilte, og vilte mens han fløy. Men til hver av de andre gudene ga han to vinger på skuldrene, som betydde at de kunne følge Kronos på hans lufttur. Og til Kronos selv ga han to vinger på hans hode, en som representerte en allstyrende sinn, og en fornemmelse.''</blockquote>

Dette er den form eller bilde som Ēl/Kronos ble framstilt på mynter fra byen Byblos fra styret til Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.): fire spredte vinger og to sammenfoldete vinger, lenende mot en stolpe. Slike bilder fortsatte å opptre på mynter selv etter tiden til den romerske keiser [[Augustus]].