Redigerer Einsatzgruppen (avsnitt)

===Virksomhet===
På et møte 16. juli 1941 med [[Alfred Rosenberg]], [[Wilhelm Keitel]], [[Hermann Göring]] og [[Hans Lammers]] sa Hitler seg tilfreds med at den sovjetiske ordren om [[partisan]]krig bak fronten fordi det ga Tyskland mulighet til å utslette alle som motsatte seg okkupasjonen. Ved Hitlers dekret av 17. juli 1941 fikk Himmler myndighet til å instruere de sivile administratorene om politisaker og sikkerhetsspørsmål. Heydrich utstedte 17. juli 1941 operasjonsordre nummer 8 om at politiske kommissærer, revolusjonære og alle jøder skulle sorteres ut fra internerte i fangeleirer og jødene kunne henrettes på stedet.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=45-46}} 
[[File:Gustav Nosske at the Nuremberg Trials.PNG|thumb|Gustav Nosske ledet Einsatzkommando 12 under [[Otto Ohlendorf]] i Einsatzgruppe D til mai 1941 da han gikk til en kontorjobb i Tyskland. ]]
Etter [[operasjon Barbarossa]] i juni [[1941]] ble gruppene sendt østover for å likvidere «uønskede elementer». De er spesielt beryktet for sin rolle i massedrap på [[jøder]]. Sammen med spesialpolitistyrker antas de å være ansvarlige for drap på omkring 2 millioner jøder, en tredjedel av det totale antallet som ble drept. Gruppene sto også bak massakrer og enkeltlikvideringer av blant annet [[sigøynere]] og [[kommunisme|kommunister]]. I utgangspunktet ble fire ''Einsatzgruppen'' organisert, hver enhet med 500 til 1000 menn.<ref> {{cite book | last = Longerich | first = Peter | title = Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jews | url = https://archive.org/details/holocaustnaziper00long_973 | year = 2010 | publisher = Oxford University Press | location = Oxford; New York | isbn = 978-0-19-280436-5 |page=[https://archive.org/details/holocaustnaziper00long_973/page/n199 185]}}</ref> Hver enhet ble knyttet til en armegruppe: ''Einsatzgruppe'' A til armégruppe nord; ''Einsatzgruppe'' B til [[armégruppe sentrum]], ''Einsatzgruppe'' C til [[armégruppe syd]], og ''Einsatzgruppe'' D til 11. armé i Wehrmacht. ''Einsatzgruppen'' ble i noen tilfeller forsterket med soldater fra regulære hærstyrker og disse deltok i oppsamling og drap på jøder.<ref>{{cite book | last = Langerbein | first = Helmut | title = Hitler’s Death Squads: The Logic of Mass Murder | year = 2003 | place = College Station, TX | publisher = Texas A&M University Press | isbn = 978-1-58544-285-0 | page=31}}</ref> Einsatzgruppe D under Otto Ohlendorf virket i det sørligste området - i det særlige Ukraina, [[Bessarabia]] og [[Krim]].<ref name="Earl2016">Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. ''Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review'', 39(1):95-115.</ref>

Hver Einsatzkommando rapporterte jevnlig til sin gruppeledelse om antall drepte; gruppeledelsen sammenstilte opplysningene og sendte disse til RSHA i Berlin over radio, telex eller skriftlig.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=52}} Rapportene ble samlet hos RSHAs avdeling IV A-1 (kontoret for kommunisme og propaganda) under ledelse av Kurt Lindow. Fra og med mai 1942 ble rapportene behandlet av et nytt kontor under [[Heinrich Müller]] med bistand fra blant andre [[Gustav Nosske]] og de sammenstilte ukentlige rapporter fra de okkuperte områdene i øst.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=53}} Einsatzkommando 12 under Gustav Nosske rapporterte 13.000 henrettelser fra juni til septemner 1941. Waldemar Klingelhöfer var en populær sanger som kunne russisk og fungerte som tolk for gruppe B. Klingelhöfer ledet deretter Sonderkommando 7b og ''Vorkommando Moskau''. [[Ernst Biberstein]] var opprinnelig lutersk prest og ledet Einsatzkommando 6 i gruppe C; flere tusen ble henrettet under Bibersteins ledelse.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=51}} Under Otto Ohlendorfs kommando ble {{formatnum:91678}} drept på ni måneder, noe som tilsvarer 340 mord daglig i gjennomsnitt.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=52}} Ohlendorf meldte i april 1942 at [[Krim]] var jødefritt. Rapport nummer 150 fra 2. januar 1942 meldte at på en måned før jul var {{formatnum:17645}} jøder, {{formatnum:2504}} [[krimtsjaker]], {{formatnum:824}} sigøynere og 212 partisaner skutt.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=54}}

Hver Einsatzkommando utformet sin egen måte å gjennomføre aksjonene som ofte fulgte det samme mønsteret: Ved ankomst til et sted oppildnet man befolkningen til å angripe jøder og massehenrettelsene foregikk som regel i store grøfter. Ofrene ble stilt opp kanten (stående eller knelende) eller ble tvunget til å legge seg i grøfte for å bli skutt. [[Paul Blobel]] fortalte under rettsoppgjøret at han brukte mange mann til henrettelsene og de arbeidet omkring 1 time før de ble avløst; ofre som ventet på tur til å bli henrettet ble voktet av øvrig mannskap. [[Gassvogner]] ble tatt i bruk som drapsmetode våren 1942, men var lite populært blant mannskapet og vognene hadde ofte tekniske problemer. [[Karl Rudolf Werner Braune]] mente at skyting var mer ærefullt og holdt seg til det. Ofrene ble fratatt verdisaker før henrettelsene.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=55-57}}

Einsatzgruppene og underenheter bak østfronten ble ledet av folk fra SD og Gestapo, mens mannskapet for en stor del ble hentet fra [[Waffen SS]] (SS militære gren) og det ordinære [[Ordnungspolizei]].<ref>Stein, G. H. (1984). ''The Waffen SS: Hitler's elite guard at war, 1939-1945.'' Cornell University Press.</ref>

Einsatzgruppene rapporterte rutinemessig om sine resultater i form av antall drepte. Ifølge [[Raul Hilberg]] virket det nesten som Einsatzgruppene rettferdiggjorde sin eksistens med tall. Ronald Headlend antok at sett under var rapportene trolig ufullstendige og i sum underrapporterte antall snarere enn å overdrive. [[Otto Ohlendorf]] forklarte at han forsøkte å holde drapstallene hemmelig for å unngå konkurranse mellom de forskjellige underenhetene under hans ledelse.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Population Statistics, the Holocaust, and the Nuremberg Trials|publikasjon=Population and Development Review|doi=10.2307/2808153|url=https://www.jstor.org/stable/2808153|dato=1998|fornavn=William|etternavn=Seltzer|serie=3|bind=24|sider=511–552|issn=0098-7921|besøksdato=2022-11-13}}</ref>

Stahlecker rapporterte om skarp væpnet motstand fra jøder som i Litauen, Latvia og Dvinsk dannet partisanstyrker. Ohlendorf og Blobel beskrev passive ofre som resignert og stoisk aksepterte skjebnen.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=57-58}}