Redigerer Drivhuseffekt (avsnitt)

==== Atmosfæren ====
{{utdypende|Jordens atmosfære}}

[[Fil:Atmosphere composition diagram-no.svg|mini|upright=1.8|Skjematisk fremstilling av kjemiske prosesser og transport i atmosfæren. Prosessene knytter atmosfæren til andre komponenter i jordsystemet, som havene, jordoverflaten, samt livet på land og i havet. <small>Illustrasjon: Phillipe Rekacewicz, Strategic Plan for the U.S. Climate Change Science Program</small>]]

Jordens atmosfære består i volum av 78 % nitrogen (N<sub>2</sub>), 21 % oksygen (O<sub>2</sub>) og en rekke andre gasser, hvorav vanndamp (H<sub>2</sub>O) (0,5–4 % ved jordoverflaten) er den viktigste klimagassen. Karbondioksid (CO<sub>2</sub>) er også viktig. N<sub>2</sub> og O<sub>2</sub> bidrar ikke til drivhuseffekten (fordi disse gassene ikke absorberer langbølget stråling), selv om de utgjør en stor del av atmosfærens volum.{{sfn|Grønås|2011|p=41–42}} Gassvolumene regnes relativt til totalvolumet av tørr luft.{{sfn|Grønås|2011|p=42}} Dersom det ikke hadde eksistert noen klimagasser, ville gjennomsnittstemperaturen på jorden vært rundt {{nowrap|−18 °C}} {{nowrap|(255 K)}}, altså en hel del lavere enn dagens rundt {{nowrap|15 °C}} {{nowrap|(288 K)}}.{{sfn|Hartmann|1994|p=26}}

Atmosfæren består av en rekke lag, men for klimaet på jorden er det bare de to lagene nærmest jordoverflaten som spiller noen rolle for drivhuseffekten, nemlig [[troposfæren]] og [[stratosfæren]]. Tilsammen inneholder disse to lagene 99,9 % av atmosfærens samlede masse.{{sfn|Grønås|2011|p=42}} Troposfærens tykkelse er {{nowrap|18–20 km}} ved ekvator, og bare {{nowrap|6–9 km}} ved [[Geografisk pol|polene]].{{sfn|Grønås|2011|p=48}} Blandingsforholdet mellom gassene er tilnærmet konstant fra jordoverflaten og høyt opp i atmosfæren, men [[tetthet]]en av dem avtar kraftig oppover. Årsaken er at tettheten for gassene er proporsjonal med [[trykk]]et og omvendt proporsjonal med [[Kelvin|absolutt temperatur]].{{sfn|Grønås|2011|p=43}}

På vei gjennom atmosfæren vil det [[Ultrafiolett stråling|ultrafiolette]] sollyset absorberes, spesielt av [[ozon]] i stratosfæren. Stråling som treffer luftmolekyler eller faste partikler, spres i alle retninger, og noe av denne solstrålingen når jordoverflaten. Kortbølget solstråling som når bakken, kalles [[direkte stråling|direkte solstråling]], mens den som kommer via himmelen og skyer kalles [[diffus stråling]]. Summen av direkte og diffus stråling kalles ''globalstråling''. Om det er overskyet, vil all solstråling mot bakken komme som diffus stråling.{{sfn|Grønås|2011|p=56}}

Skyer reflekterer mye av sollyset, tykke skyer {{nowrap|60–90 %}} og tynne skyer {{nowrap|30–50 %}}. Generelt er dette fenomenet kjent som ''[[albedo]]'', og uttrykkes i prosent for reflektert stråling. Atmosfæren har en gjennomsnittlig albedo på 31 %. Med andre ord blir gjennomsnittlig 31 % av all solstråling reflektert til verdensrommet allerede i atmosfæren.{{sfn|Grønås|2011|p=56}}