Redigerer Det kosmologiske gudsbevis (avsnitt)

===De fire årsaker===
Vi har sett at ifølge Aristoteles er form årsaken til at noe er det det er. Derfor undersøker han begrepet årsak i denne sammenheng, og han ender opp med å bryte ned begrepet form til fire forskjellige og komplimentære typer «årsak». Siden det han heretter kaller «de fire årsaker», konstituerer grunnene til at ting er som de er, kan det være nyttig å tenke på dem som tingenes «fire forutsetninger». Form er forklaringen av tingene.

*La oss ta en marmorstatue som eksempel. For at den skal være det den er, må den for det første være av marmor. Det kaller Aristoteles den materielle årsak, «hva er den laget av?» – årsaken. Aristoteles har allerede beskrevet at dette i seg selv ikke er nok til å lage statuen, som krever ikke mindre enn tre andre årsaker. Ikke desto mindre er den materielle årsaken nødvendig, selv om den ikke er tilstrekkelig.
* For at statuen skal få væren, må den hugges ut av en marmorblokk med hammer og meisel: Huggingen er det Aristoteles kaller den utøvende årsak, «hva er det egentlig som lager eller skaper den?» – årsaken.
*Men for å være den tingen den er, må statuen ha den skikkelse den har, en hests eller et menneskes eller hva det nå måtte være. En marmorblokk som er hugget på måfå, er ifølge Aristoteles ikke en statue. Han kaller denne skikkelsen den formale årsaken, «hva gir den skikkelse som den kan identifiseres ved?» – årsaken.
* Til sist skjer alt dette fordi en skulptør i utgangspunktet har bestemt seg for å lage en statue. Alle de tre andre årsakene er blitt anvendt for å virkeliggjøre en hensikt. Den overordnede grunnen til statuens eksistens er at den er virkeliggjørelsen av skulptørens hensikter. Aristoteles kaller dette den finale årsak, «den endelige grunn for alt sammen» – årsaken.

Aristoteles`fire årsaker er altså: den materielle årsak, den utøvende årsak, den formale årsak og den finale årsak. Når det gjelder den andre, tredje og fjerde av disse årsakene, kan to eller flere være den samme i et enkelt tilfelle.

For eksempel i biologien: Den formale årsaken til et eiketre som har vokst frem av en eikenøtt, er også dens finale årsak: Den endelige skikkelse som oppnås, er også det endelige mål for prosessen. (I dette tilfellet vil den materielle årsaken være den tremassen, barken og de blader som treet består av, og den utøvende årsaken vil være den nødvendige næringen det får gjennom jord, vann og luft samt lyset fra solens ild).

Via denne analysen begynner man å avdekke hvordan Aristoteles i motsetning til Platon oppfatter begrepet form. Ifølge Aristoteles er en gjenstands form, selv om den ikke er noe materielt, iboende i den dennesidige gjenstanden og kan ikke eksistere adskilt fra den, slik et menneskes kroppsbygning ikke kan eksistere adskilt fra kroppen dens.

Dette illustrerer noe som er av største betydning: I vår erkjennelse av verden er vi ikke tvunget til å velge mellom en materalistisk analyse og en oversanselig. Det er mulig å utvikle en erkjennelse av verden som gir frie tøyler til ikke-materialistiske betraktninger samtidig som den forblir dennesidig.

For Aristoteles besto enhver gjenstands sanne vesen ikke i den materie den var laget av, men den funksjon den hadde. Han sa at hvis øyet hadde sjel, ville det være det å se. Han anvendte også dette prinsippet på livløse gjenstander: Hvis en øks hadde sjel ville den være det å hugge. Den egentlige hensikten med alt er ifølge ham hva det gjør, hva det er til for. Og det er gjennom forståelse av dette vi lærer å forstå tingene. På denne måten kan man få en forståelse av Aristoteles` begreper sjel, form og final årsak.

Denne analysen ga Aristoteles et svar på spørsmålet om hva ting er, en løsning som gjorde Platons ideer overflødige. Samtidig fikk han også en løsning på forandrings problem. Ifølge Aristoteles inntrer forandring når en tings materiale får en form som den ikke tidligere hadde.