Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

=== Innledende italienske offensiv (28. oktober 1940 - 13. november 1940) ===
[[Fil:GreekItalianinitialItal.JPG|Den innledende italienske offensiv, oktober-november 1940|thumb|300px]]
Den gresk-italienske krig startet etter italienske styrker innledet en invasjon av landet Hellas fra albansk område. Ultimatumet som var mottatt av regimet i Athen, hadde en frist på tre timer for et svar fram til kl. 06.00 om morgenen. Invasjonen startet en halv time før fristen var utgått. Man hadde uansett regnet med at grekerne kunne ikke akseptere ultimatumet, og Mussolini hadde besluttet å starte en krig uansett om det kom et svar eller ikke.

Invasjonsstyrkene omfattet atskillige flere hundre innfødte albanere og chamér i svartskjorte bataljoner tilknyttet den italienske hær. Deres innsats var imidtertid dårlig, ettersom de fleste albanere var dårlig motiverte og enten deserterte eller rømte over til fienden. De italienske hærsjefer, også Mussolini, brukte disse albanerne som syndebukker for de italienske tilbakeslagene.

Disse to albanske bataljoner, bataljonene ''Tomorri'' og ''Gramshi'', ble oppstilt i den italienske hær bare tre måneder før invasjonen, og under krigen rømte mesteparten av disse over til greske hær. Lederen for de to bataljoner, Spiro Moisiu, ble øverstkommanderende for den albanske anti-fascistiske armé og endte med å bli leder for den albanske hær etter krigens slutt i 1945. Men disse to bataljoner utgjorde en del av den oppstilte albanske hæren i seks infanteribataljoner, seks territoriale bataljoner og to statiske bataljoner for garnisonsoppdrag på tilsammen {{formatnum: 7000 }} mann. Fem albanske bataljoner (''Tomorri'', ''Gramshi'', ''Tarabos'', ''Daiti'' og ''Korota'') støttet 23. «Ferrara» og 131. «Centauro» divisjoner i «Ciamuria» korpset. Den albanske innsatsen var dårlig ettersom de albanske hjelpetropper var dårlig trent med dårlig motivasjon, og ble trukket ut i midten av november 1940 etter to svarteskjorte bataljoner hadde gått i oppløsning idet soldatene rømte over til den andre siden.

Det italienske angrepet startet om morgenen den 28. oktober og tvunget tilbake de greske forposter i de innledende kampene, men den greske forsvarslinjen («Elaia-Kalama linjen») lå fem til femten kilometere dypere inn i det greske landet. «Ciamuria» korpset med «Ferrara» og «Centauro» divisjonene i spissen angrepet i retning av [[Kalpaki]] (Flaia) mens Littoral gruppen rykket frem på høyre flanke langs kysten og sikret seg et brohode over [[Kalamas]]-elven. Allerede i begynnelsen stod italienerne overfor vanskeligheter på grunn av det besværlige terrenget med deres lette L3/L5 [[tankett]]er og mellomtunge [[Fiat M13/40]] stridsvogner, som ikke kunne takle de mudrede stier som fungerte som veier i lite utbygde områder og de strie bakker mellom fjellene og høydene. De fremskutte troppene i 8a divisjon oppga deres forposter tilbake til deres forsvarslinje under kraftige angrep av tanketter og bombefly. De italienske styrkene nådde den greske forsvarslinjen 29. oktober, men stanset opp for å omgruppere seg for to dager mens disse rekognoserte det greske forsvarets posisjoner.

Den 31. oktober erklærte den italienske overkommando: «Våre enheter fortsetter med å rykke inn i Epiros og har nådde elven Kalamas på flere steder. Dårlig vær og motstand fra de retirende fiendtlige styrker forsinker ikke våre troppers fremmarsj.» Men i virkeligheten var bildet et annet, den italienske offensiven ble gjennomført uten overbevisning med fraværelse av et overraskelsesmoment (Mye av flyangrepene mot mål i landet ble så forvansket av dårlig vær at man ikke nådde sine hensikter) under en ledelse som var usikker og delt av innbyrdes rivalitet, som allerede var ved å bli utmattet. Dårlig vær til sjøs gjorde det umulig å gjennomføre den planlagte landgangen på Korfu. Den 1. november hadde italienerne erobret [[Konitsa]] og dermed var nådde frem til den greske hovedforsvarslinjen. Med dette startet italienerne deres hovedangrepet, forvarslet av et massivt bombardement. «Ciamuria» korpset dagen etter å ha tatt Konitsa, gikk til angrep på de viktige høydene nord for Elea i Epiros. Men et gresk motangrep den 3. november fordrevet dem fra høydene. I den samme dagen som hovedangrepet startet, fikk det albanske krigsområde tildelt høyere prioritet enn Afrika av den italienske overkommando. Åtte divisjoner ble mobilisert i Italia for overførelse til det albanske krigsområde. Men tross gjentatte angrep klarte ikke italienerne å bryte seg gjennom de greske stillinger, og omsidigt ble angrepene innstilt den 9. november.
[[Fil:Smolikas_IMG_0118.jpg|thumb|Smolikasfjellet sett fra sør i Pindus fjellkjeden.]]
En større trussel mot de greske forsvarsstillingene kom med fremrykningen av den {{formatnum: 10800 }} mann sterke 3. alpinske divisjon «Julia» over Pindosfjellene mot [[Metsovon]], som truet med å avskjære de greske styrker i Epiros fra de andre i Makedonia. «Julia» hadde oppnådde suksess i starten og brøt gjennom den sentrale delen av oberst Davakis' styrke. Den greske generalstab som hadde forstått alvoret ved dette, beordret straks forsterkninger til området, som hørte under 2. greske korps. Den første greske motoffensiven, som ble innledet den 31. oktober, ble ikke en suksess overfor italienerne. Etter å ha tilbakelagt 40 km gjennom fjellene i besværlige forholder hadde enheter fra «Julia» divisjonen inntatt [[Vovousa]] 30 km nord for Metsovon. Men det var ikke nok mannskap og forsyninger til å utnytte suksessen man hadde med seg overfor de ankommende greske reserver som kom til langs fjellskråninger. Greske motangrep førte til gjenerobring av atskillelige landsbyer, inkludert Vovousa som ble tatt tilbake den 4. november. «Julia» divisjon hadde rykket for langt fremover, og var praktisk talt omringet av de fremrykkende greske enheter. Prasca forsøkte å forsterke den med den nylige ankomne 47. infanteridivisjon «Bari» (som opprinnelig var bestemt for invasjonen av Korfu), men den ankom for sent til å endre utfallet i slaget mellom fjellene. I den neste dag kjempet den alpine divisjonen tappert i skrekkelig vær, under konstante angrep fra den greske kavaleridivisjon under ledelse av generalmajor [[Georgios Stanotas]]. Den 8. november etter flere dager var sjefen for «Julia», general Mario Girotti, tvunget til å gi sine styrker ordre om å trekke seg tilbake via [[Smolikas]]fjellet mot [[Konitsa]] Tilbakeretretten varte de neste fem dager frem til grenseområdet den 13. november var ryddet for italienske tropper. Med dette var «[[slaget om Pindos]]» avsluttet med en fullstendig gresk seier.

I sør langs den greske kysten hadde Littoral-gruppen på den høyre flanke av «Ciamuria» korpset sikret et brohode over den viktige elven Kalamas i retning havnebyen [[Prevesa]]. Den greske marinen bombarderte de fremskutte posisjoner natten til den 31. oktober. Først ved den 5. november ble det oppført en bro på den nedre Kalamaselven tross stadige angrep med gresk artilleri. Etter å ha tatt seg over elven, ble Littoral-gruppen stanset av den greske 3a infanteridivisjon under et motangrep 6. november.

Mobiliseringen av den greske hæren ble raskt gjennomført i begynnelsen av november, slik at den såkalte «arméen i Makedonia» var oppstilt med 2. Korps (''TSDM'') (1a og 9a infanteridivisjon samt 5a infanteribrigade) med reservestyrker i Thessalia og sentrale Makedonia i nord og 1. Korps (2a, 3a, 4a og 8a infanteridivisjon) i sør langs elven Kalamas. Dette ble senere delt inn i to separate arméer etter 3. Korps var overført til nord, «arméen i vestlige Makedonia» i nord og «Epirosarméen» som bestod av 1. Korps og et reservekorps i sør langs den albanske fronten. I januar 1941 var Epirosarméen utvidet etter 2. Korps var overført fra arméen i vestlige Makedonia.

Etter hvert som det viste seg at italienerne ikke foretok seg noe i det vestlige Makedonia, flyttet den greske overkommando 3. korps (10a og 11a infanterdivisjon og 4a kavaleribrigade under generalmajor [[Georgios Tsolakoglou]]) inn i området den 31. oktober og beordret det til å angripe inn i Albania sammen med TSDM. Av logistiske årsaker ble angrepet utsatt flere ganger frem til den 14. november.

Den sterke greske motstanden overrasket den italienske overkommando, som hadde ventet en militær «utflukt». Prasca hadde lovet Mussolini at det vil være en ''«colpo di mano in grande»'' mot grekerne, og at veien til Athen vil være åpent etter få uker. Etter å ha innsett at man hadde sterkt undervurdert den greske forsvarsevnen ble atskillelige flere divisjoner skyndsomt sendt til Albania, og planene om støtteangrep på de greske øyene ble endelig oppgitt. Mussolini var rasende over mangelen på fremgang, og endret på hærledelsen i Albania ved å utskifte Prasca med general [[Ubaldo Soddu]], hans tidligere visekrigsminister, den 9. november. Umiddelbart etter ankomsten beordret Soddu sine styrker i defensiven, det var nå klart at den italienske offensiven var gått feil.