Redigerer Den filippinske revolusjon (avsnitt)

===Rivalisering===
På en måte aksentuerte disse henrettelsene også kontrasten mellom de to militære ledere, i Aguinaldos favør.
Det oppstod en rivalisering mellom to fraksjoner innen Katipunan i Cavite, mellom Magdalo-rådet (der Aguinaldo var med) og Magdiwang-rådet, som ble ledet av Mariano Alvarez, en slektning av Bonifacios hustru. Bonifacio ble som ''Supremo'' tilkalt for å megle og avgjøre saken.

Det gamle vennskapet mellom Bonifacio og Aguinaldo hadde allerede surnet, og det var også et sterkt element av filippinsk regionalisme med i bildet. De to lederne hadde også avvikende politiske overbevisninger. Det gikk ikke bedre enn at møtet, som ble avholdt på Aguinaldos landsted i Tejeros i Cavite, tok til å drøfte revolusjonens styringsstruktur. Det kom til avstemninger. Nesten alle de fremmøtte var ''caviteños'', den [[22. mars]] [[1897]] valgte de Aguinaldo til president av den nye revolusjonære regjering, mens Bonifacio ble ''de facto'' degradert og fikk ta til takke med stillingen som innenriksdirektør. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han kjempet mot spanske styrker ved [[Dasmariñas]] i Cavite.

Medlemmer av Magdalo-fraksjonen videre prøvde å diskreditere Bonifacio som uegnet også til denne stillingen, han var jo uten utdannelse. Noe urettferdig var dette åpenbart; han hadde oversatt Jose Rizals ''[[Mi Ultimo Adios]]'' fra spansk til tagalog, og hadde forfattet det gripende nasjonalepos ''Pagibig sa Tinubuang Lupa''.
Bonifacio erklærte resultatene fra Tejeros for ugyldige. Han betraktet seg selv som ''Supremo'' fortsatt, og underkjente Aguinaldos regjeringsdannelse. Han dannet deretter sin egen regjering. Neste måned satte han opp en militærpakt i [[Naic]] i Cavite. Den ble undertegnet av omkring 40 menn.