Redigerer David Bowie (avsnitt)

=== 1980–88: New Wave- og pop-perioden ===
[[Fil:Bowie 1983 serious moonlight.jpg|thumb|upright|Boveie på ''Serious Moonlight Tour'', 1983.]]
Den første singelen fra albumet ''[[Scary Monsters (and Super Creeps)]]'' (1980), «Ashes to Ashes», gikk til topps på hitlistene. Låten bar preg av det tekstuelle arbeidet fra gitarsynthesizeren til [[Chuck Hammer]] og vendte tematisk tilbake til major Tom fra «Space Oddity». Låten ga den britiske undergrunnsbevegelsen [[New Romantic]] en internasjonal eksponering da Bowie besøkte Londonklubben «Blitz», det fremste tilholdsstedet for bevegelsen. Han ville rekruttere flere av de faste gjestene der, inkludert [[Steve Strange]] fra [[synthpop]]bandet Visage, til å delta i låtens musikkvideo. Videoen ble ansett som en av de mest innovative gjennom alle tider.<ref name=pegg-s29/> Mens ''Scary Monsters'' benyttet seg av de samme prinsippene etablert av Berlin-albumene, ble dette albumet ansett som musikalsk og tekstmessig langt mer direkte i uttrykksformen av kritikerne. Albumets hardrock-innpakning inkluderte de iøynefallende gitarbidragene til [[Robert Fripp]], [[Pete Townshend]] og Chuck Hammer.<ref name=carr-murray-s108-114/> Da «Ashes to Ashes» tok førsteplassen på de britiske hitlistene, hadde Bowie et tre måneders skuespilleropphold på [[Broadway]] i [[Bernard Pomerance]]s drama ''Elefantmannen''.<ref name="sandford_205-207"/>

Sammen med [[Queen]] ga Bowie ut singelen «[[Under Pressure]]» (1981), i duett med [[Freddie Mercury]]. Dette ble Bowies tredje singel som gikk til topps på den britiske singellisten. i 1982 fikk Bowie hovedrollen i [[BBC]]s fjernsynsutgave av [[Bertolt Brecht]]s drama ''Baal''. Samtidig ble det utgitt en EP med fem sanger fra dramaet, tidligere innspilt i Berlin og utgitt som ''David Bowie in Bertolt Brecht's play Baal''. I mars 1982, måneden før [[Paul Schrader]]s film [[Cat People (1982)|''Cat People'']] kom ut, ble Bowies tittelsang, «[[Cat People (Putting Out Fire)]]», utgitt på singel og ble en mindre hit i USA og kom inn på topp 30 på den britiske hitlisten.<ref name=sandford-s208-211-212/>

Bowie nådde en ny topp i popularitet og kommersiell suksess i [[1983]] med ''[[Let’s Dance (David Bowie-album)|Let's Dance]]'', som var samprodusert av [[Nile Rodgers]] fra [[Chic]]. Albumet solgte til platina i både Storbritannia og USA. Albumets tre singler ble topp 20 hits i begge land, og tittelsangen nådde førsteplassen. «Modern Love» og «China Girl» havnet på andreplass i Storbritannia, fulgt av et par kritikerroste musikkvideoer: «Let's Dance», med fortellingen om det unge [[aboriginer]]paret, og «China Girl», med en nakenscene og (senere delvis [[sensur]]erte) elskov på standen, en referanse og hyllest til filmen ''[[Herfra til evigheten]]'' fra [[1953]]. Dette var tilstrekkelig seksuelt provoserende til å være garantert en repeterende avspilling på [[MTV]]. [[Stevie Ray Vaughan]] var gjestegitarist og spilte gitarsolo på «Let's Dance», skjønt videoen viser Bowie som mimer denne delen.<ref name=musicianmag-white-t-198305-55-s52-66-122/> I 1983 hadde Bowie framstått som en av de aller viktigste videoartistene i sin tid. ''Let's Dance'' ble fulgt opp med ''Serious Moonlight Tour'', hvor Bowie ble akkompagnert av gitaristen [[Earl Slick]] og backupvokalistene Frank og George Simms fra [[Simms Brothers Band]]. Verdensturneen varte i seks måneder og var svært vellykket.<ref name=buckley-s335-355/>

[[Fil:David Bowie (1987).jpg|thumb|upright|Bowie i opptrenden på ''Glass Spider Tour'', 1987.]]
På albumet ''[[Tonight (album)|Tonight]]'' (1984) samarbeidet Bowie med [[Tina Turner]] og på nytt med Iggy Pop. Dette var i likhet med ''Let's Dance'' et dansevennlig album. Det hadde et antall coversanger, blant dem [[The Beach Boys]]' hit fra 1966, «[[God Only Knows]]». Albumet hadde også den transatlantiske hiten «Blue Jean», som var inspirasjonen for kortfilmen ''Jazzin' for Blue Jean'', som vant [[Grammy]] for beste musikkvideo. Bowie opptrådte på [[Wembley]] i [[1985]] under veldedighetskonserten [[Live Aid]] til støtte for sultende i [[Etiopia]]. Under begivenheten ble det sluppet en innsamlingsvideo hvor Bowie sang duett med [[Mick Jagger]]. Låten, «Dancing in the Street», gikk raskt helt til topps på hitlistene. Det samme året samarbeidet Bowie med jazzgitaristen [[Pat Metheny]] med innspillingen av «This Is Not America», lydsporet til filmen ''[[Kodenavn: Falken]]''. Singelen ble en topp 40 hit i både Storbritannia og USA.<ref name=buckley-s165-166/>

Bowie spilte hovedrollen i filmen og rockemusikalen ''Absolute Beginners'' i 1986. Filmen ble dårlig mottatt av kritikerne, men Bowies tittellåt havnet likevel på andreplass på den britiske hitlisten. Han spilte også Jareth, nissekongen i [[Jim Henson]]s film ''Labyrinth'' fra samme år, hvor han skrev fem av filmens låter. Hans siste album på 1980-tallet var ''[[Never Let Me Down]]'' (1987) hvor pop-lydbildet fra hans to tidligere album var borte. Bowie satset her på en hardere rockelyd med et hint av industri-techno. Albumet nådde sjetteplass i Storbritannia og tre av låtene fra albumet, «Day-In, Day-Out» (hans singel nummer 60), «Time Will Crawl», og «Never Let Me Down», ble utgitt som singler. Bowie beskrev det senere som hans «[[nadir]]», og kalte det for «et forferdelig album».<ref name=mcnair-j-mojoclassic-s101/> I forbindelse med albumet holdt han ni promoterende presseshow, og konsertturnéen ''Glass Spider Tour'' startet 30. mai med et backupband med [[Peter Frampton]] som gitarist. Pressen var lite imponert og mente turneen var overprodusert og at den hang seg på samtidens stadionrock-trend med spesialeffekter og dansing.<ref name=fyfe-a-s88-91/>