Redigerer Carsten Borchgrevink (avsnitt)

=== Overvintring i Antarktis ===
[[Fil:Cape adere.JPG|thumb|Stranden ved Kapp Adare med pingvinkolonien i 2001.]]
Med finansieringen i orden gikk Borchgrevink til anskaffelse av ishavsskuta «Pollux» som han døpte om til [[DS «Southern Cross»|«Southern Cross»]] og utstyrte til ekspedisjonsskip.<ref name="Southpole" /> «Southern Cross» seilte fra London i august 1898, og etter en tre ukers stopp i [[Hobart]] på [[Tasmania]] ankom skipet Kapp Adare 17. februar 1899. Her, på stedet som Borchgrevink hadde beskrevet for den geografiske kongressen, satte ekspedisjonen opp den aller første landbasen på det antarktiske kontinentet – midt i en pingvinkoloni. Den ble kalt «Camp Ridley» til ære for Borchgrevinks mor.<ref name="Forex" /> Den 2. mars avgikk «Southern Cross» for overvintring i [[New Zealand]] og etterlot seg en gruppe på ti personer med proviant, utstyr og 70 hunder.<ref name="anta-canterbury-arrival" /> Dette var første gang hunder ble medbrakt til Antarktis.

[[Louis Bernacchi]], ekspedisjonens australske fysiker, skrev etter ekspedisjonen: «Borchgrevink var på mange måter ikke en egnet leder».<ref name="Crane74">Crane, s. 74–75</ref> Borchgrevink var åpenbart ingen autokrat, men uten en ramme av et akseptert hierarki beskrev Bernacchi en rådende tilstand av «demokratisk anarki» der dagene besto av møkk, uorden og inaktivitet.<ref>Fiennes, s. 43</ref> Videre, etter som vinteren utviklet seg, viste det seg at Borchgrevinks tro på at Kapp Adare ville være skånet mot det verste antarktiske været slo feil; han hadde faktisk valgt et sted som var særskilt eksponert for iskald sønnavind fra innlandsisen.<ref name="Mills94">Mills, s. 94–96</ref> Ettersom tiden gikk ble stemningen mer og mer laber; mennene ble irritable og kjedsomhet rådde.<ref>Crane, s. 153</ref> Det var flere alvorlige uhell: et ubevoktet stearinlys førte til tilløp til brann, og ved en annen anledning var flere av mennene nær ved å bli kvalt av kullos fra ovnen.<ref name="Southpole" /> Borchgrevink forsøkte å etablere en daglig rutine, og det vitenskapelige arbeidet ble gjennomført kontinuerlig. Han skrev imidlertid, med referanse til den generelle mangelen på fellesskap: «Stillheten brøler i våre ører».<ref name="Preston14" /> Det la en ytterligere demper på moralen at gruppens zoolog, [[Nicolai Hanson]], ble uhelbredelig syk og død 14. oktober.<ref name="anta-canterbury-burial" />
[[Fil:Ross Barrier 1843.jpg|thumb|left|En tegning av Rossbarrieren fra 1843. Borchgrevink var den første til å seile langs barrieren siden Ross' ekspedisjon 1839–1843.]]
Da vinteren gikk mot slutten og forholdene gjorde det mulig å foreta sledeferder, viste deg seg snart at Borchgrevinks antakelse om en enkel rute til innlandet ikke stemte. Høye fjellkjeder med massive isbreer skilte Kapp Adare fra kontinentets indre, og dette begrenset utforskningen til de nærmeste områdene rundt leiren.<ref name="Preston14" /><ref name="Crane74" /> Imidlertid var Borchgrevinks hovedformål med ekspedisjonen blitt innfridd – å overvintre på det antarktiske kontinentet og gjennomføre vitenskapelige målinger der. Da «Southern Cross» vendte tilbake i slutten av januar 1900, besluttet Borchgrevink å forlate leiren til tross for at det fantes tilstrekkelig med drivstoff og proviant for en overvintring til.<ref name="anta-canterbury-depart" /> I stedet for å vende direkte hjem, seilte «Southern Cross» sørover og avla flere øyer i [[Rosshavet]] besøk. De nådde deretter [[Rossbarrieren|isbarrieren]] som James Clark Ross hadde oppdaget på sin reise 1839–43 og som senere ble oppkalt etter ham.<ref name="Southpole" /> Ingen hadde seilt langs barrieren siden den gang, og Ross hadde ikke vært i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Borchgrevink oppdaget en vik langs barrierekanten som senere ble navngitt ''Bay of Whales'' ([[Hvalbukta]]) av Shackleton.<ref name="Forex" /> Den 16. februar 1900 gikk de som de første i land på isbarrieren, og Borchgrevink og to andre ekspedisjonsmedlemmer foretok en sledereise 16 kilometer sørover til 78°50'S – en ny [[Farthest South|sørlig rekord]].<ref name="Southpole" /><ref>Mill, s. 402</ref> «Southern Cross» seilte deretter nordover og ankom New Zealand 1. april. Borchgrevink telegraferte straks om ekspedisjonens skjebne og returnerte med en passasjerdamper til England.<ref>Coleman, s. 243</ref>