Redigerer Bryggen i Bergen (avsnitt)

=== Handelsgårdene på Bryggen ===
Handelsgårdene på Bryggen fungerte som lagerboder for  varer for eksport og import. [[Korn]] fra [[Sentral-Europa]] ble importert og [[tørrfisk]] fra [[Nord-Norge]] ble eksportert. Under vår- og høststevnen var bodene fulle av tørrfisk som skulle eksporteres. Tørrfisk var en viktig handelsvare for de katolske landene, som benyttet seg av tørrfisken under [[faste]]n.

Frontbygningene på Bryggen ble innredet som sjøstuer. Disse sjøstuene var som regel inndelt i pakkboder og gårdskleve på grunnplanet og ytrestue, stue, indrestue og pakkstue i andre etasje. Rommene i tredje etasje bestod som regel av husbondkleven, gesellkleven, drengekleven, [[schøtstue|setstuer]] og lagerboder.

Når tørrfisken nordfra nådde Bryggen i Bergen, ble den først losset og deretter samlet i lagerbodene for oppbevaring. Fisken ble ikke gjort klar for eksport før vår- eller høststevnet var forbi, da dette var svært travle perioder. Det var gårdenes drenger som hadde ansvar for å forberede fisken for salg i form av å kappe nakker og sporder (halen) på hver sin arbeidsstasjon. Tørrfiskvrakingen, kvalitetsbestemmelsen og sortering av tørrfisken, ble overlatt til kjøpmannens nestkommanderende, [[gesell]]en eller [[vraker]]en, med ansvar for å vurdere fiskens verdi etter størrelse og kvalitet.

Handelssamfunnet på Bryggen var strengt lagdelt, både i den [[Hansaforbundet|hanseatiske perioden]] og senere. Unge menn kom inn i fellesskapet som stuedrenger (''Stabenjungen'') med oppgaver knyttet til dagliglivet i stuene, etter 3-4 år avanserte de til skutedrenger (''Schutenjungen'') som hadde oppgaver blant annet knyttet til lossing og lasting av [[Jektefarten|nordlandsjektene]]. Etter enda noen år kunne de avansere til [[gesell]], etter å ha avlagt prøve i handelslære, varekunnskap og regning. Kontoret hadde også sin egen [[jurisdiksjon]], samt et eget skolesystem hvor [[dreng]]er gikk i lære. Det var strenge leveforhold, hvor det var forbudt for medlemmene å omgås innbyggerne i Bergen. Hanseater skulle også leve i [[sølibat]] så de ikke fikk barn som kunne gjøre krav på verdier som sin farsarv. Forbudet ble ikke overholdt, og i [[Lübeck]]s [[arkiv]]er ligger [[testament]]er hvor hjemfarne hanseater navngir [[frille]]n de hadde i Bergen, og eventuelle barn i forholdet.<ref>[https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/2928/45434486.pdf?sequence=1&isAllowed=y Åshild Fedøy Salomonsen: «Prostitusjon i bylandskapet» (s. 6-7), UiB 2008]</ref>

Opprinnelig hadde tyskerne bare tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i Bergen i tiden mellom [[Korsmesse vår|korsmesse om våren]] (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere».<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 57), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref> Omkring 1259 overvintret flere av dem i Bergen som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale [[tiende]] i Bergen, så [[Håkon Håkonsson|kong Håkon]] forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige [[frihandel]] mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med [[rettssikkerhet]]en de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres [[forlis]]te langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra [[Hamburg]] seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente [[Magnus Lagabøte]] dem for senere.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130–1319'' (s. 132), Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

Byloven av 1276 forutsatte at det også var utlendinger blant beboerne i norske bygårder, og presiserer at de må dele offentlige byrder som [[vete]]vakt og [[leidang|ledingskatt]], samt «skipdrått» (dvs. ilandtrekking av skip i byen). Sommeren 1278 fremforhandlet tyske utsendinger flere fritak med Magnus Lagabøte i [[Tønsberg]]. Et [[kongebrev]] sikret dem fritak for skipdrått, som byloven ellers påla alle kjøpmenn som oppholdt seg tre netter eller mer i Bergen, samt rett til å kjøpe huder og smør i mindre partier på brygger og i fartøy i sommermånedene. (Ellers var det lovpålagt at handel foregikk i hus eller på torg.) Det ble også foretatt endringer i norsk strandingsrett, slik at hanseatene fikk beholde alt gods de berget ved egen innsats etter skipsforlis. Ingen fikk lenger fjerne vrakgods de ikke hadde oppgitt.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130–1319'' (s. 144)</ref>

[[Erik av Pommern]]s strid med grevene i [[Holstein]] ble merkbar i Norge da hanseatene vedtok å stenge kontoret på Bryggen. Våren 1427 forlot de Bergen, og kom først tilbake seks år senere. I mellomtiden var Bergen blitt utsatt for to forferdelige angrep av [[vitaliebrødrene]], som også var kjent for plyndring av hanseatisk eiendom.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 80), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref>

I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på [[Strandkaien (Bergen)|Stranden]], jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med [[øks]]er og [[kårde]]r.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 84), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref> Konfliktene toppet seg med Olav Nilsson som [[høvedsmann]] på [[Bergenhus]]. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som [[kaprer]] og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot [[Nordnes]] der de søkte tilflukt i [[Munkeliv kloster]]. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for gjenoppbyggingen, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong [[Christian I]] forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 129-30)</ref>