Redigerer Benito Mussolini (avsnitt)

=== Politisk utvikling ===
Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under [[første verdenskrig|verdenskrigen]] og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel [[Trentino]]) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.

Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske [[Unione Sindacale Italiana]]; [[Syndikalisme|syndikalister]] anført av [[Filippo Corridoni]] brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' (FAR – ''Den revolusjonære aksjons knipper''). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.

Videre kunne Mussolini støtte seg til [[Libero Tancredi]]s [[anarkisme|anarkister]], på  [[Irredentisme|irredentister]] som [[Cesare Battisti]], og på ''Associazione Nazionalista Italiana''. Også det patriotiske ''Partito Socialista Riformista Italiano'' under [[Leonida Bissolati]] og millionæren [[Filippo Tommaso Marinetti]], grunnleggeren av [[futurismen]], var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet ''Lacerba'' for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.

Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i [[London]] ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot [[Østerrike-Ungarn]].

Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske [[proletariat]] – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte.{{efn|Mussolinis krigsopplevelser er skrevet ned i boka ''Mine krigsdagbøker'', men i den norske oversettelsen fra 1943, det vil si okkupasjonstiden, er feilaktig oversatt da alle de stedene hvor Mussolini skrev «det italienske folk» er dette byttet ut med «den italienske rase», «rasen» osv. I virkeligheten var ikke Mussolini noen rasepolitiker; han fant den tyske nasjonalsosialistiske rasismen for primitiv.}} Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august  1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.

I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, [[Vittorio Mussolini|Vittorio]]. To måneder etter meddelte [[Ida Dalser]] ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito.<ref>Kirkpatrick, s. 73.</ref> (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)

Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den [[jøder|jødiske]] [[intellektuell]]e Margherita Sarfatti,{{tr}} som i 1925 utgav boken ''The life of Benito Mussolini'' og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk [[rabbiner]] som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.

I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved [[Flitsch]]/[[Tolmin|Tolmein]] («[[Caporetto-offensiven]]») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (''Biennio rosso'') å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra [[arditi]]ene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (''Squadristi'') med finansiering fra industri- og landeiere.

Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og [[marxisme|marxistenes]] rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. [[Nasjonalsyndikalisme|Nasjonalsyndikalistene]] ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.

Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover. 
 
[[Fil:Mussolini1.gif|thumb|Mussolini talte ikke bare med munnen!]]
Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som [[Fasci Italiani di Combattimento|Fasci di combattimento]] (''kampforbund''). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, ''quadrumviratet'' [[Italo Balbo]], [[Michele Bianchi]], [[Cesare Maria De Vecchi]] og [[Emilio De Bono]] en høy grad av selvstendighet.