Redigerer Augustin av Hippo (avsnitt)

== Augustins skrifter og teologi ==
113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid. 

Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra [[nyplatonisme]]n. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden. 

I 413 begynte han på det selvbiografiske verket ''[[Bekjennelser (St. Augustin)|Bekjennelser]]'' (''Confessiones'') om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i [[426]]. Dette er et av hans hovedverk. Boka er skrevet konsekvent i annen person, det vil si rettet til Gud, og de første ni bøkene forteller forfatterens livshistorie. Mange regner verket som den første [[Biografi|selvbiografi]]. 

Et annet hovedverk,''[[Om Gudsstaten|Gudsstaten]]'' eller ''Guds by'', (''De civitate Dei''), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren [[Alarik]] hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet.

Dogmet om [[arvesynd]]en er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene ''[[Om Kristi nåde og arvesynden]]'' ("De gratia Christi et de peccato originali") og ''[[Om den frie vilje]]'' ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han [[Pelagianisme|Pelagius']] teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter [[syndefallet]] av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også [[predestinasjon]]slæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt. 

Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under [[reformasjonen]] fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i [[Confessio Augustana]]) og [[Den katolske kirke]] (i [[Confutatio pontificia]]) fremla divergerende syn på arvesynden i [[Augsburg]] ([[1530]]). Dette la grunnlag for hard strid også om [[rettferdiggjørelse]]n, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt [[Jean Calvin]].

Augustins utlegning av læren om [[Den hellige treenighet]] (''de trinitate'') har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten. 

I ''De doctrina christiana'' (''Om kristen opplæring'') tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om ''tegn'' i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer.

Hans siste store verk, ''Tilbakekallinger'' (''Retractiones''), ble skrevet i [[425]], da han var 72 år gammel. Det er et verk der han drøfter sine tidligere skrifter.