Redigerer Armenia (avsnitt)

=== Det osmanske riket ===
[[File:Ottoman small animation.gif|thumb]]
Det dukket etter hvert opp et antall fyrstedømmer eller [[De anatoliske beyliker|beyliker]] i territoriet til [[Rum-sultanatet]], det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia fra 1077 til 1307. Blant dem Osmanoğlu, senere kjent som Det osmanske riket, som i begynnelsen var underlagt seldsjukk-tyrkerne. Men [[Osman I]] tok makten og erklærte rikets selvstendighet i 1299. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

I de følgende århundrer og fram til første verdenskrig brøt det ut stadige kriger mellom Persia, Russland og Det osmanske riket. Det gikk hardt utover Armenia, som befant seg i sentrum av konflikten. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt i presse, skolebøker og administrasjon, og ble erstattet med ord som Lilleasia eller Kurdistan, beholdt armenerne sin kulturarv. På 1800-tallet deltok armenerne i den nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike gjorde.{{Trenger referanse}}

Det osmanske imperiet styrte ifølge islamsk lov, og kristne og jøder måtte betale en ekstra skatt for å opprettholde sin status som ''[[dhimmi]]'' og bli garantert religiøs autonomi. Men armenerne led under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, og de ble plyndret av røvere fra nomadiske kurdiske stammer. De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av sine tyrkiske føydalherrer. Noen ble behandlet som slaver under tyrkiske eiere og kunne bli solgt som eiendom. Hvis en kurder drepte en slave, tok slavens herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen.{{Trenger referanse}}

Kombinasjonen av russisk militær seir i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), Det osmanske rikets svekkede stilling og den globale finanskrisen, som rammet riket hardt på 1800-tallet, førte til økt fiendtlighet mot armenerne{{Trenger referanse}}, som krevde like rettigheter og autonomi. Det osmanske riket hadde tapt Balkan, og det fikk tyrkerne til å forsterke sin tyrkiske identitet, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Sultan [[Abdul Hamid II]], som ikke ønsket å demokratisere samfunnet{{Trenger referanse}}, men heller videreføre pan-islamismen som statsideologi og styrke rikets territorielle integritet, oppfordret kurdiske militser, kjent som ''Hamidiye Alaylari'' («de som tilhører Hamid»), bevæpnet av staten, til å myrde og plyndre armenere. Under de såkalte hamidiske massakrene (1894-1896) ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept.{{Trenger referanse}}

Senere, i 1909, fulgte massakren i [[Adana]], hvor de tyrkiske [[pogrom]]ene mot byens armenerne den 13. april 1909 førte til at opptil 30.000 armenere mistet livet.{{Trenger referanse}} Armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet [[Sasunmotstanden i 1894]] utført av [[Hunchakmilitsen]] i [[Sassoun]]regionen, [[Zeitunopprøret]] i 1895, [[forsvaret av Van i 1896]], [[Khanasorekspedisjonen i 1897]], [[Sasunopprøret i 1904]]. Væpnede grupper av (Ֆէտայի ''Fedayi'') eller frihetskjempere sluttet seg sammen og dannet en armensk milits.