Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

=== Norges handlinger vinteren 1940 ===
Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene fra forrige krig. Da ble Tyskland blokkert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde overtaket til sjøs, skulle klare å blokkere malmforsyningen fra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nørte Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reell nøytralitet til fordel for England. Denne frykten syntes å bli bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark», jf. under, som ikke var blitt undersøkt tilstrekkelig grundig av norske militære. Man stolte på de tyske forsikringer om at skipet ikke hadde britiske soldater som fanger om bord, og hevdet altså ikke Norges nøytralitet med nødvendig fasthet overfor både Storbritannia og Tyskland.

Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne [[England]] og [[Frankrike]] kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true [[Tyskland]]s fra nord. Dertil kom at den tyske flåte ønsket baser for [[ubåt]]er i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i [[Atlanterhavet]] og true konvoiene med forsyninger til England.  

Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde vinteren 1940 forsterket grensevakten i [[Finnmark]] for å stå sterkere mot et eventuelt [[Sovjetunionen|sovjetisk]] angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt &ndash; [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]), og 6. divisjon i nord var mobilisert. Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100&nbsp;000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen. 

Tyskland angrep i første omgang med 58 krigsskip og 8&nbsp;850 mann, støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet, og ca. 1&nbsp;000 fly, noen med fallskjermsoldater; en dristig operasjon med en liten troppestyrke. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelsesangrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge, og det omfattende problemet med sentralt plasserte tyskvennlige befalingsmenn og offiserer.<ref>Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU) (''Trenger mer konkret referanse i materialet'')</ref><ref>{{Kilde www
 |url            = http://www.dagogtid.no/arkiv/2000/38/tomann.html
 |tittel         = Krigen om historia
 |besøksdato    = 2008-10-06
 |forfatter      = Roald Helgheim
 |utgivelsesdato = 2000-09-21
 |utgiver        = [[Dag og Tid]]
 |arkiv_url      = https://www.webcitation.org/5bNGRlOyQ?url=http://www.dagogtid.no/arkiv/2000/38/tomann.html
 |arkivdato      = 2008-10-06
 |sitat          = Morgenblad-redaktøren og etterretningsmannen Chr. Christensen (CC), men den saka vart trekt attende. CC var også den argaste polemikaren mot Borgersrud, som gav ut materiale frå den forbodne hovudoppgåva i tre bøker på Forlaget Oktober under psevdonymet Ottar Strømme. Dei tre bøkene var Stille mobilisering, Den hemmelige hæren og I tilfelle opprør. Etterpå skreiv Borgersrud boka Unngå å irritere fienden under eige namn, og innhaldet i desse bøkene er omarbeidd og utvida til Konspirasjon og kapitulasjon.
 |url-status    = død 
}}</ref>

Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forestående tysk angrep alvorlig, ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot det som var verdens største militærmakt den gang. Den tyske hæren var sannsynligvis også den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40.

==== Hæren ====
De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, [[infanteri]], [[kavaleri]] og [[artilleri]]. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1&nbsp;000–1&nbsp;400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500–600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri.

Ved mobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp [[brigade|feltbrigader]] av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband. Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet få muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940. Bare på [[Bømoen leir|Bømoen]] ved [[Voss]] og på [[Setnesmoen]] ved [[Veblungsnes]] i Romsdalen ble avdelinger satt opp i henhold til planen for mobilisering. På Bømoen ble Vestlandsbrigaden med 4000 mann mobilisert, og på Setnesmoen ble det mobilisert to linjebataljoner og en improvisert vakt- og sikringsstyrke.{{Sfn|Kristiansen|2019|s=47}}

Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100&nbsp;000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50–55&nbsp;000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38&nbsp;000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca. 25&nbsp;000 i Nord-Norge.

Det tyske angrepet mot Norge 9. april 1940 ble som nevnt gjennomført med 58 tyske krigsskip med 8&nbsp;850 soldater; et hasardiøst lavt tall dersom Norge hadde fått gjennomført en raskere mobilisering og vært bedre rustet. I løpet av felttoget ble til sammen vel 140&nbsp;000 mann overført til Norge.

==== Sjøforsvaret ====

Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca. 5&nbsp;200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2&nbsp;095 korporaler og menige. I henhold til [[krigsoppsetningsplan]]ene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7&nbsp;515 menige.

Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser.

==== Flyvåpnene ====
Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste. 

«'Vårt flyvevåpen er en illusjon' ..hevder Aeroklubbens formann Kaptein [[Ole Reistad]]» het det i ''Dagbladet''.<ref>(''Våre flygere i kamp'', Hjalmar Riiser-Larsen 1962)</ref>

<blockquote>«Jeg vil ha sagt tydelig fra at den ansvarlige instans som idag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord. Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn, du plikter og forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlige fly og skikkelig trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand, men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum...»</blockquote>

Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca. 1100 mann, 7 flydyktige av totalt 9 [[Gloster Gladiator]], 2 flydyktige av totalt 4 [[Caproni Ca.310]] (også kalt «Klippfiskbomberen» da disse var kjøpt av Italia for klippfisk), et titalls utdaterte [[Fokker C.V]] jagerfly, pluss ett større antall treningsfly som ikke fylte noen krigsmessig oppgave. Marinens flyvåpen hadde en bemanning på ca. 300 mann, totalt 47 fly som alle var flottørfly, 21 norskbygde Høver [[M.F.11]] som tok en minimal bombelast og var bevæpnet med [[Colt]] mitraljøser, 6 toppmoderne [[Heinkel He 115]] bombe- og torpedofly, 7 [[Douglas DT-2]] torpedofly, 12 skole og treningsfly samt en [[Junkers Ju 52]] som var leid inn av [[DNL]] og ombygd til bombefly. Av flybeholdningen var [[Heinkel He 115]] Norges eneste topp moderne flytype. [[Gloster Gladiator]] var fortsatt regnet som en fullgod jager, men for øvrig var flyparken å regne som totalt foreldet og ubrukelig.

I mars 1940 var det bestilt 24 [[Northrop N-3PB]] patrulje-bombefly til Marinens Flyvåpen. Ingen av disse var leveringsklare den 9. april og de ble i stedet levert til [[Little Norway]] i Canada som utdanningsmateriell. Da den [[330 skvadron|første norske skvadronen]] i Royal Air Force var klar for aktivering på Island i mai 1941, ble 18 av disse flyene sendt dit.<ref>Meyer: Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945, side 217</ref> Til Hærens Flyvåpen var det i august 1939 bestilt 12 jagerfly av typen [[Curtiss P-36 Hawk|Curtiss Hawk 75A-6]], og noe seinere 12 til av samme type for levering i april/mai 1940. 19 av disse var ankommet Norge 9. april og falt i tyske hender, mens den siste leveransen, en båt med fem fly, ble omdirigert til Storbritannia.<ref>Henriksen: Luftforsvarets historie bind I, side 264</ref> Seinere kom en avtale om levering av ytterligere 36 fly fra Curtiss. Disse hadde en annen motor enn flyene i den tidligere ordren, og fikk betegnelsen Hawk 75A-8. Samtidig ble det bestilt 36 [[Douglas 8A-5]] observasjons- og bombefly med samme motor som de nyeste Curtiss-flyene. Også disse flyene ble sendt rett til Little Norway.