Redigerer Anarkisme (avsnitt)

=== Forløpere ===
Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til [[arbeiderbevegelsen]]s begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nær.

[[Marcus Thrane]] startet den første arbeiderforeningen i [[1848]] i [[Drammen]]. Året etter startet han «[[Arbeider-Foreningernes Blad]]». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten [[Pierre-Joseph Proudhon]]s skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] «vor tids uden tvivl største sjeni[…]», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og [[samvirke|kooperasjonsbevegelsens]] far. I slutten av juni [[1850]] hadde arbeiderforeningene {{formatnum:20854}} medlemmer fordelt på 273 foreninger. I [[1851]] ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til [[USA]] i [[1863]]. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «[[Haymarketopptøyene]]» i [[Chicago]] i mai [[1884]]. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.

[[Søren Jaabæk]] stiftet den første bondevennforeningen i [[1865]], i [[Mandal]]. Bondevennene stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. [[Samvirke]]bevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. I midten av 1875-årene forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten [[Olaus Fjørtoft]], og i [[1871]] skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt [[Fedraheimen]] oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks [[radikalisme]]. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om [[De europeiske fellesskap|EF]] i [[1972]].

I [[1880-årene]] oppsto en gruppe rundt [[Hans Jæger]] som ble kalt Kristianiabohemene. [[Bohem]]tilværelsen var en storbylivsform, og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohemen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohemen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohemenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv.

[[Henrik Ibsen]] var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal blant annet ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität». Han skrev i ''Arbeider-Foreningernes Blad'', og var lærer på søndagsskolen til [[Kristiania Arbeiderforening]]. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i [[1851]]. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i [[1904]]. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske [[ungsosialisme|ungsosialistene]]. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist.