Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Tidlig politisk karriere ===
{{Refforbedreavsnitt}}
Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «[[novemberforbryterne]]» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes i dag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen.
<!--[[Fil:Drawing of Adolf Hitler.jpg|thumb|Tegning fra 1923]]-->
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-00344A, München, nach Hitler-Ludendorff Prozess.jpg|thumb|Hitler, generalen [[Erich Ludendorff]], [[Sturmabteilung|SA]]-mannen [[Ernst Röhm]] og andre i [[München]] 1924 i forbindelse med rettssaken om «ølkjellerkuppet» (''Hitler-Ludendorff-Putsch'') samme sted 9. november 1923 . {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags [[liaison]] til den sosialistiske ministerpresident [[Kurt Eisner]]s [[Den bayerske sovjetrepublikken|bayerske sovjetrepublikk]].

I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske [[frikorps]]. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i ''Mein Kampf''.

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side.

De toneangivende menn i den såkalte «[[Schwarze Reichswehr]]» (sorte riksvern), som for eksempel major [[Ernst Röhm]], synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München.

[[Fil:Hitler's_DAP_membership_card.png|thumb|Hitlers medlemskort i [[Det tyske Arbeiderparti]], senere [[NSDAP]]).]]

Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden [[Anton Drexler]], nemlig [[Det tyske Arbeiderparti]] (DAP) som forfektet [[Xenofobi|fremmedfiendtlige]], [[Antisemittisme|antisemittiske]] og pseudo-[[Sosialisme|sosialistiske]] ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den [[12. september]] [[1919]]. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den [[19. oktober]] – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren [[Dietrich Eckart]] fra [[Thuleselskapet]].<ref>Oppslagsordet «Eckhart, Dietrich» i: Hermann Weiß (utg.): ''Biographisches Lexikon zum Dritten Reich.'' 2. Aufl., Fischer, Frankfurt am Main 1998, ISBN 3-10-091052-4.</ref><ref>Jfr. Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: ''Historische Zeitschrift'' 192, 1961, s. 584–606.</ref>
Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I [[1920]] ble han utgiver av Hitlers partiblad ''«[[Völkischer Beobachter]]»''.

Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle [[DAPs 25-punktsprogram]], og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det ''nasjonalsosialistiske'' tyske arbeiderparti» ([[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]]).

Da han ble dimittert fra hæren den [[31. mars]] 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli [[1921]] utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt. Selv om han var eksponent både for synspunktet at [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenhvilen som tyske delegater undertegnet 11. november 1918]] hadde vært et svik, og også på andre punkter propagerte det som er blitt kjent som ''[[dolkestøtslegenden]]'', var ikke dette noe så besynderlig at han stakk seg ut som særlig farlig.