Redigerer Émile Zola (avsnitt)

== Naturalisme og optimisme ==
I ''Le Roman expérimental'' og ''Les Romanciers naturalistes'' la Zola fram sine teorier om hensikten for den naturalistiske roman. Den eksperimentelle roman skulle tjene som et virkemiddel for vitenskapelig eksperiment, analogt til de eksperimenter som ble utført av [[Claude Bernard]] og utredet av ham i ''Introduction à la médecine expérimentale''. Claude Bernards eksperimenter var innenfor klinisk psykologi. [[Honoré de Balzac]] hadde allerede undersøkt utukten og vellystens psykologi på eksperimentelt vis, hevdet Zola, i den litterære figuren Hector Hulot i ''La Cousine Bette'' (1846). Vesentlig for Zolas konsept om den eksperimentelle roman var sindig og lidenskapsløs observasjon av verden med alt hva det innebar av grundig og omhyggelig dokumentasjon. For ham skulle romanen være basert på sakspapirer og dokumentasjon. Med denne hensikten og målet besøkte han kullgruven i [[Anzin]] i nordlige Frankrike i februar 1884 da en [[streik]] var på gang. Han besøkte for ''La Terre'' (1887) området La Beauce mellom elvene [[Seinen]] og [[Loire]]. For ''La Débâcle'' (1892) reiste han til [[Sedan (by)|Sedan]] i [[Ardennes]], og reiste med [[jernbane]]n mellom [[Paris]] og [[Le Havre]] da han drev undersøkelser for ''La Bête humaine'' (1890).

I Zola er teoretikeren og forfatteren, poeten, vitenskapsmannen og optimisten, trekk som er hovedsakelig ført sammen i hans egen innrømmelse av [[positivisme]]; han kom senere i sitt liv, da han så sin egen posisjon bli endret til en anakronisme, fortsatt ironisk omtale seg selv og med sorg over den tapte sak som «en gammel og knudret positivist».<ref>Se Émile Zolas tale ved den årlige banketten til Studentsammenslutningen ved Hotel Moderne i Paris den 20. mai 1893, publisert på engelsk i ''New York Times'' den 11. juni 1893, gjenutgitt i [http://positivists.org/blog/archives/652 ''Émile Zola to France’s Young Generation'' (1893)]</ref>

Poeten er kunstneren i ordene hvis forfatterskap, som i veddeløpsscenen i ''Nana'' eller i beskrivelsene av vaskeriene i ''L'assommoir'' eller i de mange avsnittene av ''La Curée'' (1871–72), ''Le Ventre de Paris'' (1873) og ''La Faute de l'Abbé Mouret'' (1875), tevler med de fargerike [[Impresjonisme|impresjonistiske]] teknikkene til [[Claude Monet]] og [[Pierre-Auguste Renoir]]. Vitenskapsmannen er den troende til en viss grad av [[vitenskap]]elig [[determinisme]] – ikke at dette, til tross for hans egne ord «dépourvus de libre arbitre»,<ref>Zola, Émile (1928): ''Les Œuvres complètes'', bind 34, Paris: ''Thérèse Raquin'', forord til 2. utgave, s. viii.</ref> har behov for en viss grad av filosofisk fornektelse av [[fri vilje]]. Skaperen av «la littérature putride», et begrep om misbruk skapt av en tidlig kritiker av ''Thérèse Raquin'' (som foregrep ''Rougon-Macquart''-serien), framhevet de smussige aspektene av det menneskelige miljø og de grimme sidene av menneskelig natur.<ref>Zola, Émile (1928): ''Les Œuvres complètes'', bind 34, Paris, ''Thérèse Raquin'', forord til 2. utgave, s. xiv.</ref>

Optimisten er den andre siden av den vitenskapelige eksperimentforfatteren, en forfatter med urokkelig tro på menneskelig framskritt. Zola baserte sin optimisme på ''innéité'' og den antatte evne til mennesket å gjøre framskritt i en moralsk forstand. ''Innéité'' er definert av Zola som prosessen hvor «se confondent les caractères physiques et moraux des parents, sans que rien d'eux semble s'y retrouver»;<ref>Zola, Émile (1928): ''Les Œuvres complètes'', bind 22, Paris, ''Le Docteur Pascal'', s. 38</ref> et begrep benyttet i [[biologi]]en for å beskrive prosessen hvor de moralske og temperamentsfulle anleggene til enkelte mennesker er ikke påvirket av arvelige overføringer av genetiske karaktertrekk. Jean Macquart og Pascal Rougon er to instanser av enkeltindivider som er frigjort fra skavankene til deres forfedre ved kraften av prosessen ''innéité''.

Det er mulig at dens demoniske karakter har sin årsak at Zola hadde levd i en dobbelttilværelse med sin hustru og sin elskerinne Jeanne, men allerede på 1880-tallet synes det som om at han hadde begynt å forsone seg med dette og fått et lysere syn på framtiden, særlig ved at elskerinnen fødte ham to barn og gjorde ham til far. Selv ''La Débâcle'' (''Katastrofen'', 1892), som handlet om [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1870-1871, har fått en mer positiv framdrift: en råtten fortid går til grunn og hvor den gode kvinnelige hovedfiguren går en bedre framtid i møte.<ref name="beyer140">Beyer, Edvard et al (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 140</ref> Med ''Les Trois Villes'', hans tre romaner om tre store byer, henholdsvis ''Lourdes'' (1894), ''Rome'' (1896) og ''Paris'' (1898) var Zola etablert som en stor og vellykket forfatter, ikke bare i Frankrike, men også internasjonalt.

[[Céline]], som sto så langt fra Zola politisk som det var mulig, har erklært at det er ingen som var bedre enn Zola å male menneskets mørke, døden som alltid vinner til sist, og de forferdelige rystelser som gryr i horisonten.<ref name="Lévy">Lévy, Bernard-Henri (10. september 2013): [http://www.huffingtonpost.com/bernardhenri-levy/emile-zola-poet-of-the-human_b_4069365.html «Emile Zola, Poet of the Human Condition»], ''Huffington Post''</ref> [[James Joyce]] lovpriste Zola, tolket hans verker og på den tiden han skrev ''Dublinere'' (1914) følte han seg så nær den franske forfatteren, inspirert av hans kunnskap om mennesket og dets samfunn, at han bekjente til sin forlegger at han fryktet å bli omtalt som «den irske Zola».<ref name="Lévy" /> [[Marcel Proust]], som fulgte Zola i forsvaret av Dreyfus, la i munnen på hertuginnen Oriane de Guermantes at Zola egentlig var en poetisk romanforfatter: «Jamen Zola er ikke realist, legg merke til hvordan han forstørrer alt han rører ved... hans søppelhaug er episk... han er kloakkenes Homer.» <ref name="beyer132" /><ref name="Lévy" />