Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne»=====
Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap.<ref name="William Devine 1930"/> En kinesisk hær på 15&nbsp;000 mann og hundre kanoner hadde i [[1685]] klart å jage russerne bort fra [[Albazin]] som de mente var kinesisk land, og etter det lå det til rette for grenseforhandlinger.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 368</ref>

Det var i stor grad hoffjesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Thomas Pereyra]] som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at [[Nertsjinsk-traktaten]] ([[1689]]) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etter hvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær.<ref>Joseph Schobert Sebes, ''The Treaty of Nerchinsk (Nipchu) 1689. A Case Study of the Initial Period of Sino-Russian Diplomatic Relations Based on the Unpublished Diary of Father Thomas Pereyra of the Society of Jesus.'' (1957-8)</ref><ref>Joseph Sebes og Thomas Pereira: ''The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of [[Thomas Pereyra|Thomas Pereira]].'' Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.</ref>

Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til [[Sibir]]; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og [[Ikon (kristendom)|ikon]]er. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing ([[Beiguan]]) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at [[metropolitt]]en av [[Tobolsk]], [[Sibir]]s hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i [[1696]] overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene ''Den hellige visdom'' og ''St. Nikolas'' (kineserne kalte den ''Luochamiao''). Samtidig hadde disse [[albazinere]] fått tsar [[Peter I av Russland|Peter den stores]] oppmerksomhet, og han ville sende dem en [[arkimandritt]] som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år.<ref name="ReferenceA">Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 369</ref>    
[[Fil:Peter_de_Grote.jpg|thumb|[[Peter I av Russland|Peter den store]] (1682-1725)]]
Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembetet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I [[1700]] beordret han ved et ''[[ukas]]'' (dekret) metropolitten av [[Kiev]], Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene.<ref>Josef Glazik: ''Die Russish-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen'', Münster: Aschendorff 1954, s. 32-36</ref> Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i [[1702]], med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i [[1716]] og opprette en menighet.<ref name="ReferenceA"/>  Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner.<ref>Sebald Reil: ''Kilian Stumpf 1655-1720: Ein Würzburger Jesuit am Kaiserhof zu Peking'', Münster: Aschendorff 1977, 2001, s. 164-168</ref><ref>Pieter Visschers: ''Onuitgegeven brieven van eenige Paters der Sociëteit van Jesus, Missionarissen in China van de XVIIe en XVIIIe eeuw, met aanteekeningen'', Arnhem: Josué Witz 1857, s. 134''ff.''</ref>