Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Epokeovergripende ekskurs: Russerne og den ortodokse kirke i Kina i Kangxi- og Yongzhengkeiserdømmet====
Det skulle bli nettopp under Kangxi-keiseren at det endelig lyktes [[Russland|russerne]] å etablere et eget kirkelig nærvær i selveste Beijing.

=====Feilslåtte kontakter=====
Det hadde ikke skortet på tidligere fremstøt: Den første russiske sendemann kom til Beijing i [[Ming-dynastiet|Mingtiden]] i [[1567]] men ettersom han ikke hadde tatt med seg noen gaver, fikk han ikke keiserlig audiens. Det samme gjentok seg i [[1618]]-[[1619]], av samme årsak. I [[1654]] ble tsarens ambassadør avvist fordi han nektet å gjøre [[kowtow]] for keiseren.<ref name="William Devine 1930">William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 103</ref>  Tsar [[Aleksej I av Russland|Aleksej Mikhailovitsj]] sendte så en offisiell delegasjon i [[1676]], men trass i støtte fra pater Ferdinand Verbiest slo også den feil.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 367</ref>

=====Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne»=====
Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap.<ref name="William Devine 1930"/> En kinesisk hær på 15&nbsp;000 mann og hundre kanoner hadde i [[1685]] klart å jage russerne bort fra [[Albazin]] som de mente var kinesisk land, og etter det lå det til rette for grenseforhandlinger.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 368</ref>

Det var i stor grad hoffjesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Thomas Pereyra]] som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at [[Nertsjinsk-traktaten]] ([[1689]]) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etter hvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær.<ref>Joseph Schobert Sebes, ''The Treaty of Nerchinsk (Nipchu) 1689. A Case Study of the Initial Period of Sino-Russian Diplomatic Relations Based on the Unpublished Diary of Father Thomas Pereyra of the Society of Jesus.'' (1957-8)</ref><ref>Joseph Sebes og Thomas Pereira: ''The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of [[Thomas Pereyra|Thomas Pereira]].'' Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.</ref>

Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til [[Sibir]]; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og [[Ikon (kristendom)|ikon]]er. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing ([[Beiguan]]) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at [[metropolitt]]en av [[Tobolsk]], [[Sibir]]s hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i [[1696]] overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene ''Den hellige visdom'' og ''St. Nikolas'' (kineserne kalte den ''Luochamiao''). Samtidig hadde disse [[albazinere]] fått tsar [[Peter I av Russland|Peter den stores]] oppmerksomhet, og han ville sende dem en [[arkimandritt]] som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år.<ref name="ReferenceA">Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 369</ref>    
[[Fil:Peter_de_Grote.jpg|thumb|[[Peter I av Russland|Peter den store]] (1682-1725)]]
Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembetet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I [[1700]] beordret han ved et ''[[ukas]]'' (dekret) metropolitten av [[Kiev]], Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene.<ref>Josef Glazik: ''Die Russish-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen'', Münster: Aschendorff 1954, s. 32-36</ref> Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i [[1702]], med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i [[1716]] og opprette en menighet.<ref name="ReferenceA"/>  Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner.<ref>Sebald Reil: ''Kilian Stumpf 1655-1720: Ein Würzburger Jesuit am Kaiserhof zu Peking'', Münster: Aschendorff 1977, 2001, s. 164-168</ref><ref>Pieter Visschers: ''Onuitgegeven brieven van eenige Paters der Sociëteit van Jesus, Missionarissen in China van de XVIIe en XVIIIe eeuw, met aanteekeningen'', Arnhem: Josué Witz 1857, s. 134''ff.''</ref>

=====Offisielt russisk-ortodoks nærvær i Beijing fra 1727=====
[[Den russisk-ortodokse kirke]] fikk endelig etablere seg offisielt i [[1727]] i Beijing; det var en av bestemmelsene i [[Kiakhta-traktaten]] fra samme år. Betingelsen var at de skulle nøye seg med å studere det [[mandsjuisk]]e og det kinesiske språk i diplomatisk øyemed, og at personellet ble utskiftet hvert tiende år.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 104</ref><ref>Eric Widmer: ''The Russian Ecclesiastical Mission in Peking during the Eighteenth Century'', Cambridge, MA: Harvard University Press 1976</ref> Dette ortodokse nærvær var installert to år etter i ''Eluosi guan'' («det russiske herberge»). I dette anlegget skulle både arkimandritten og den russiske ambassadør bo, og slik vedvarte det helt til 1860.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 371-372</ref> Albazinerne fikk bygge en annen kirke for seg selv, slik at det nå ble to russisk-ortodokse menigheter i byen.

Noe sterkt misjonsengasjement oppviste ikke russerne på denne tiden, de synes rett og slett å ha manglet entusiasme for det. I 1731 var det bare ni kinesere som var blitt døpt i Beijing. Dessuten slo ikke de ortodokse misjonærene seg ned for å bli livet ut i Kina (i motsetning til de katolske). Et resultat av dette langt svakere engasjement var imidlertid at de russisk-ortodokse gikk klar av de fleste forfølgelser og ble latt i fred.<ref>Tomasz Wisniewski: ''«Die Russisch-Orthodoxe Kirche in China: Im Dienst der Politik, der Wissenschaft und des Evangeliums»'', i ''China Heute'' 16 (1997), s. 111, 115</ref>

Ettersom de russiske handelskaravaner ble forbudt å komme til Beijing fra [[1760-årene]], avtok det russisk-ortodokse nærvær. Ved utgangen av [[1700-tallet]] talte de ortodokse i byen fire kvinner og 30 menn, hvorav fem kinesere og 25 albazinere. I perioden frem til 1860 hadde 155 ortodokse prester oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved den russiske misjon og studert språk, de hadde bedrevet nesten intet misjonsarbeid blant kinesere eller mandsjuer.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 372</ref>