Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Sivil-militære forhold ====

Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem.<ref>Förster, s. 91–92, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen [[Erich Ludendorff]] og den franske statsministeren [[Georges Clemenceau]]. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.<ref>Förster, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Frankrike=====
I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av [[Dreyfus-saken]], landets største krise i årene mellom [[den fransk-tyske krig]]en (1870–1871) og første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 286–287</ref> Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]] gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til [[Bordeaux]]. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i [[slaget ved Marne]] kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etter hvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president [[Raymond Poincaré]] tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.<ref>Förster, s. 97–98, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Storbritannia=====
Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk [[Herbert Kitchener]] som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var [[slaget om Gallipoli]], som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister [[Winston Churchill]] måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i [[det britiske parlamentet]]. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.<ref>Förster, s. 99–100, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Italia=====
Formelt var Italia et [[konstitusjonelt monarki]], men kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] hadde stor innflytelse, særlig når det gjaldt utenrikspolitikk. Sammen med statsminister [[Antonio Salandra]] og utenriksminister [[Sidney Sonnino]] arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general [[Luigi Cadorna]] og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som [[slagene ved Isonzo]] - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som [[Caporetto-offensiven]] - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren [[Armando Diaz]] iverksatte i samråd med den nye statsministeren [[Vittorio Orlando]] en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.<ref>Förster, s. 101–102, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Russland=====
Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] tok tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaen]] gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.<ref>Förster, s. 102–104, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Japan=====
Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved [[de 21 krav]] i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i [[Japans riksdag|nasjonalforsamlingen]].<ref>Förster, s. 104–106, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====USA=====
Da USA erklærte krig mot Tyskland i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president [[Woodrow Wilson]] og nasjonalforsamlingen [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general [[John J. Pershing]], og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.<ref>Förster, s. 107–109, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Det osmanske rike=====
Reformbevegelsen [[Ungtyrkerne]] tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et [[triumvirat]], med krigsminister og general [[İsmail Enver]], general [[Ahmed Djemal]] og politikeren [[Mehmed Talat]]. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.<ref>Förster, s. 110–113, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Østerrike-Ungarn=====
Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etter hvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister [[Karl Stürgkh]] støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]]. Frem til den gamle keiseren [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]] døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng [[sensur]] av medier og brev. Den nye keiseren [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en [[lydrike]] under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.<ref>Förster, s. 114–116, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Tyskland=====
Formelt hadde keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] og sjefen for overkommandoen, general [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke]], sistnevnte ble etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] erstattet med [[Erich von Falkenhayn]]. Samtidig spilte [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etter hvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i [[slaget ved Verdun]] måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i [[våroffensiven]] i 1918 og fremgang for ententen i [[hundredagersoffensiven]] i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.<ref>Förster, s. 116–124, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>