Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====....Første del av [[Kangxi-keiseren]]s eget styre (1668-1700)====
[[Fil:ChineseCelestialGlobe.JPG|thumb|right|Replika av pater [[Ferdinand Verbiest]]s «stjerneglobus» av [[1673]], til bruk ved [[det keiserlige astronomibyrå]] i Beijing]]
I [[1669]] klarte pater Verbiest å bevise for [[Kangxi-keiseren]] at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Keiseren utnevnte da Verbiest til ny president for  det keiserlige matematisk-astronomiske byrå, og ble ikke lenge etter også annenpresident for embetet for offentlige arbeider. Dermed hadde han nådd enda høyere opp i det kinesiske byråkrati enn pater Schall. Dermed var det ikke lenger noe stom forhindret at de misjonærer som var blitt forvist til Macao eller [[Guangzhou|Kanton]] under Oboi kunne vende tilbake. Tiltakene mot misjonen ble reversert.

Schall-affæren førte til at keiseren ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. Keiseren ble svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter. Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig. Flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse ble sendt til Kina, og ble etter hvert meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det  renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, og som hadde gjort at også [[Ming-dynastiet|Ming-keiserne]] hadde innbudt  dem til hoffet, ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte til at misjonen fikk en veldig medvind; mange høyere embetsmenn konverterte og dette gav katolisismen høy prestisje.

Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater [[Ferdinand Verbiest]]. Han underviste keiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i [[1674]] utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord.

Også jesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Jean-Baptiste Régis]] underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i [[1708]], atlaset, ''Huangyu quan lang tu'', var ferdig i [[1717]].
[[Fil:Wu Li 001.jpg|thumb|right|«Båtreise på floden nedenfor buddhisttempelet», av Wu Li, malt mellom 1690 og 1710.]]
Det var også på denne tiden at jesuittene først begynte å gjøre kristen innflytelse innen malerkunsten og den kinesiske poesi. Gjennombruddet kom med maleren og dikteren [[Wu Li]], en kineser som ble presteviet i 1688. Men også tidligere hadde for eksempel pater [[Michele Ruggieri]] gjort sine forsøk<ref>Albert Chan, S.J.: «Michele Ruggeri, S.J. and His Chinese Poems», i ''Monumenta Serica'' 41 (1993), s. 129-76</ref>, pater [[François de Rougemont]] forfattet en kristen folkepoesi ''(Cantiones rusticae)'' etter forbilder fra han- og [[hakka (språk)|hakka]]<nowiki></nowiki>diktning<ref>Noël Golvers: ''François de Rougemont, S.J.: Missionary in Ch'ang-shu (Chiang-nan)'', Louven: Leuven University Press, 1999</ref>. Men med pater Wu Li vokste det frem en stor og estetisk vellykket kristen kinesisk poesi. Han utmerket seg både i ''[[shi (poesi)|shi]]''- og i ''[[Qu (poesi)|qu]]''-stil.<ref>Jonathan Chaves: ''Singing of the Source: Nature and God in the Poetry of the Chinese Painter Wu Li'', Honolulu: University of Hawaii Press, 1993</ref>

=====Sentrale gudstjenestetekster oversatt til kinesisk=====
Fra 1670 og fremover kom en rekke viktige kirkelige tekster på kinesisk. Oversetteren var jesuittpater [[Lodovico Buglio]]. Førs kom Det romerske missale til kinesisk ([[1670]]). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi.

Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin - dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomslag i hele det kinesiske folk. Denne planen ble, som nevnt tidligere, approbert av pave Paul V som den [[26. mars]] [[1615]] hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet.

Da pater [[Philippe Couplet]] forsøkte å få tillatelsen fornyet i [[1680-årene]], nådde han ikke frem i Roma. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet ''(Misa jingdian)'' til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma.<ref>Stanislaus Chen: ''Historia Tentaminium Missionariorum Societatis Jesu pro Liturgia Sinica in Saeculo XVII'', doktoravhandling, Roma: Pont. Univers. Urbanianum de Propaganda Fide, 1951</ref><ref>Anton Huonder, S.J.: ''Der einheimische Klerus in den Heidenländern'', Freiburg, 1909, s. 157-172</ref>

....

===== ... Det keiserlige toleranseedikt=====
Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, og tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embetsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor jesuittmisjonærene, og skulle også personlig gjennomgå pater Riccis  verk ''Tiānzhǔ Shiyi'', og sette pris på den lære som her ble fremlagt.

Det brøt nå ut en kristenforfølgelse i kystprovinsen [[Zhejiang]], og hoffjesuittene ved pater [[Thomas Pereyra]] henvendte seg til keiseren for hjelp. Det munnet ut i Kangxi-keiserens generelle toleranseedikt av [[22. mars]] [[1692]]:

:''Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme... ''

:''Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand.''<ref>S. Neill, A History of Christian Missions (Harmondsworth: Penguin Books,964), pp. 189-l90.</ref>

Dekretet må betraktes ikke «bare» som et toleranseedikt, noe som i seg selv var banebrytende nok, men som et utslag av Kangxi-keiserens sterke personlige interesse og engasjement for å sikre den kristne misjons fremtid i Kina. Han hans interesse var ikke bare av politisk karakter (å sikre det fortsatte nærvær av jesuitter ved keiserhoffet og den hjelp disse kunne yte på mange områder), han la også for dagen en personlig oppfatning om at kristendommen var en høytstående, verdifull og respektabel religion.<ref>Hang Song-Kang: ''«Kangxi's Attitude in the Rites Controversy»'', i ''The Heythrop Journal'' (Vol. XXVIII Nr. 1) januar 1987, s. 57-67, særlig s. 59-60 og 65-66</ref>

En viktig bakgrunn for toleranseediktet finnes i det gode inntrykk kaiseren hadde av de hoffjesuitter han hadde engasjert på en rekke områder.<ref>Arnold H. Rowbotham: ''Missionary and Mandarin: The Jesuits at the Court of China'', Berkeley: University of California Press, 1942</ref>

....

....

=====Frem og tilbake: To paver ombestemmer seg om patronatsbispedømmene=====
I [[1690]] snudde paven etter påtrykk og kanskje etter et uheldig råd, hva gjaldt satsingen på apostoliske vikariater i Kina for å motvirke det ineffektive og tildels uheldige portugisiske patronatet. Pave [[Alexander VIII]] (1689-1691) opprettet med bullen ''Romanus pontifex'' (10. april 1690) de to patronatsbispedømmer Beijing og Nanjing som fikk seg tildelt territoriene til de apostoliske vikariater som tidligere paver hadde noen år før. Dermed var hele Kina igjen entydig understilt det portugisiske padroadosystemet, med bispedømmene Macao, Beijing og Nanjing understilt metropolitansetet Goa i India.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181</ref>

Den neste pave, [[Innocens XII]] (1691-1700), hadde øyensynlig andre rådgivere og annen innsikt. Han ville omgjøre forgjengerens verk, noe han etter en del besvær fikk gjort med skrivet ''E sublimi sedis'' 15. oktober [[1696]], i hvert fall på papiret.<ref>Jfr. grundig utredning i António da Silva Rego: ''O Padroado Portugues do Oriente'', Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940</ref> Det var enda tyngre å få det gjennomdrevet ute på misjonsfeltet, men i hvert fall i en del av de åtte apostoliske vikariater han hadde opprettet/genopprettet (for [[Sichuan]], [[Guizhou]],  [[Yunnan]], [[Huguang]], [[Shaanxi]], [[Shanxi]], [[Fujian]]) til virkelighet.<ref>[http://www.katolsk.no/utenriks/kronologi/china.htm] Claes Tande: ''Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China.'' Nettsted besøkt 28. mai 2007.</ref>  
Alle tre patronatsbispedømmer fortsatte, men med vesentlig reduserte områder under sin jurisdiksjon. Ikke alle av vikariatene ble virkeliggjort; i noen tilfeller forhindret politiske problemer utnevnelsen av den apostoliske vikar, og i andre tilfeller var de utnevnte ute av stand til å nå frem til sine poster. Dette utløste flere små og store justeringer og midlertidige ordninger i tiårene som fulgte.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181 og plansje etter s. 136</ref>

=====Msgr. Maigrots ''mandatum''=====

....

....