Redigerer Zambia (avsnitt)

== Historie ==
De opprinnelige [[khoisan]]-innbyggerne i Zambia begynte å bli erstattet eller absorbert av teknologisk mer avanserte migrerende stammer for rundt 2000 år siden. De betydelige bølgene av [[bantu]]-språklige immigrantene, [[bantu-ekspansjonen]], begynte i det [[12. århundre]].

Blant dem var [[tonga-folket]], også kalt batonga, de første til å slå seg ned i Zambia og er antatt å ha kommet langt fra øst nær den «store sjøen». [[Nkoya]]-folket har også kommet med forslag om at de kom tidligere fra [[Kongedømmet Luba|Luba-]] og [[Lundariket|Lunda]]-kongedømmene i nord. Andre grupper fulgte med den største migrasjonen som kom mellom sent i det [[17. århundre|17.]] og tidlig i det [[19. århundre]]. Disse sene immigrantene kom hovedsakelig fra Luba- og Lunda-stammene i det sørlige [[Den demokratiske republikken Kongo|Kongo]] og nordlige [[Angola]], men ble fulgt av [[ngoni-folket|ngoni]]-folkene fra sør i det 19. århundre. Innen sent i det århundret, var de forskjellige folkeslagene i Zambia stort sett etablert i områdene som de nå okkuperer.

Med unntak av en og annen [[Portugal|portugisisk]] oppdager, lå området urørt av [[Europa|europeere]] i århundrer. Etter midten av det 19. århundre, ble det penetrert av vestlige oppdagere, misjonærer og handelsfolk. I [[1855]] ble misjonæren og oppdageren [[David Livingstone]] den første europeer som så de fantastiske fossefallene ved [[Zambezi]]-elven. Han kalte dem [[Victoriafallene]] etter [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]]. Fallene er kjent i Zambia som Mosi-O-Tunya, «røyken som tordner» på dialekten i Lozi eller Kololo. Byen [[Livingstone]] nær fallene er oppkalt etter ham.

=== Koloni av Storbritannia ===
[[Cecil Rhodes]] skaffet seg mineralrettigheter fra lokale høvdinger i [[1888]] og fremmet på denne måten britiske kommersielle og politiske interesser i Sentral-Afrika. Samme år ble Nord- og Sør-Rhodesia, nå kalt Zambia og Zimbabwe, proklamert å være innenfor britisk interessesfære. Det sørlige Rhodesia ble annektert formelt og gitt selvstyre i [[1923]], og administrasjonen av det nordlige Rhodesia ble overført til [[det britiske kolonikontoret]] i [[1924]] som et protektorat. Gruvedrift startet i [[Copperbelt]]-provinsen i [[1934]].

Nord-Rhodesia ble slått sammen med Sør-Rhodesia og Nyasaland (nå Malawi) og dannet [[Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland]]. Nord-Rhodesia var åstedet for mange uroligheter og kriser som karakteriserte føderasjonen i dens siste år. Kjernen for problemene var bestemte afrikanske krav om større deltagelse i styringen og europeisk frykt for å miste politisk kontroll.

Det todelte valget som ble holdt i oktober og desember [[1962]] resulterte i en afrikansk majoritet i det lovgivende rådet og en skjør koalisjon mellom de to afrikanske nasjonalistpartiene. Rådet godkjente resolusjoner som ba om at Nord-Rhodesia skulle få trekke seg fra føderasjonen og krevde full internt selvstyre under en ny grunnlov og en [[nasjonalforsamling]] basert på en bredere, mer demokratisk grunnlag. [[31. desember]] [[1963]] ble føderasjonen oppløst, og Nord-Rhodesia ble Republikken Zambia [[24. oktober]] [[1964]].

=== Uavhengigheten ===
Ved uavhengigheten ble det holdt frie valg og United National Independence Party (UNIP) vant. [[Kenneth Kaunda]] ble statsminister og ble gjenvalgt. I den voksende [[Polarisering (politikk og samfunn)|polariseringen]] under [[den kalde krigen]] kom Zambia under kommunistisk innflytelse og ble etterhvert en [[ettpartistat]] under UNIP og med Kaunda som president.

Zambia hadde ved uavhengigheten de samme problem som mange andre tidligere kolonier. Kunnskapen for å styre landet lå hos kolonialherrene og befolkningen var ikke utdannet nok for å overta, både administrativ og økonomisk. Ekspertise for utvinning av de betydelige mineralforekomster måtte hentes fra utlandet. I tillegg forble tre av dets naboer, Sør-Rhodesia og de portugisiske koloniene i Mosambik og Angola, dominert av hvitt styre og etterhvert involvert i frigjøringskriger. Sør-Rhodesias hvitt-styrte regjering erklærte uavhengighet uten internasjonal anerkjennelse i november [[1965]]. Zambia delte også grense med det sørafrikansk-kontrollerte Sørvest-Afrika (nå Namibia). Zambias sympati var hos krefter som motsatte seg kolonistyre eller hvitt-dominert styre, særlig i Sør-Rhodesia. I løpet av det neste årtiet støttet det aktivt bevegelser som [[UNITA|National Union for Total Independence of Angola]] (UNITA), [[Zimbabwe African People's Union]] (ZAPU), [[African National Congress]] i [[Sør-Afrika]] (ANC) og [[SWAPO|South West Africa People's Organization]] (SWAPO).

=== 1970-tallet ===
Konflikter med Rhodesia (som nå hadde endret navn fra Sør-Rhodesia) førte til at grensen ble stengt, med påfølgende alvorlige problemer for internasjonal transport og kraftforsyning. Men hydrokraftverket [[Kariba-demningen]] ved Zambezi-elven hadde stor nok kapasitet til å dekke landets behov for elektrisitet, til tross for det faktum at kontrollsenteret for kraftverket lå på rhodesisk side av grensen. En [[TAZARA|jernbane]] som ble bygget til havnen [[Dar-es-Salaam]] i [[Tanzania]], bygget med hjelp fra [[Folkerepublikken Kina|Kina]], reduserte Zambias avhengighet av jernbanelinjene sørover til Sør-Afrika og vestover gjennom et økende urolig Angola. Før jernbanen ble fullført var Zambias hovedpulsåre for import, og den kritiske eksporten av [[kobber]], langs [[TanZam-vegen|TanZam-veien]], som gikk fra Zambia til havnene i Tanzania. Samtidig ble det bygget en oljeledning  fra Dar-es-Salaam for å dekke landets behov for olje og bensin. 

Sent i [[1970-årene]] hadde Mosambik og Angola oppnådd uavhengighet fra Portugal. Zimbabwe ble uavhengig etter [[Lancaster House-avtalen]] i [[1979]], men Zambias problemer ble ikke mindre. Borgerkriger i de tidligere portugisiske koloniene skapte en strøm av [[flyktning]]er og et fortsatt transportproblem. [[Benguela-jernbanen]] som gikk vestover gjennom Angola, ble stort sett stengt for trafikk fra Zambia innen sent på 70-tallet. Zambias sterke støtte for ANC, som hadde sitt eksterne hovedkvarter i [[Lusaka]], skapte sikkerhetsproblemer ettersom Sør-Afrika angrep ANC-mål i Zambia.

=== 1980 og 1990-tallet ===
I midten av 80-årene fikk prisen på kopper, Zambias hovedeksportvare, en alvorlig nedgang på verdensbasis. I Zambias situasjon var transportutgiftene av kopper på grunn av store avstander til markedet et tilleggsproblem. Zambia vendte seg til utenlandske og internasjonale lånere for avlastning, men ettersom kopperprisene forble lave, ble det stadig vanskeligere å betjene den voksende gjelden. 

Innenriks skapte dette også uro med protester og streik utover 1980-tallet. I 1991 ga Kaunda og UNIP etter og et nytt grunnlov som tillot flere partier ble vedtatt. I det påfølgende valget vant [[MMD|Movement for Multiparty Democracy]] (MMD) med partilederen [[Frederick Chiluba]]. Til tross for et kuppforsøk i 1997 og rykter om at UNIP ville forsøke å ta over makten igjen utviklet seg Zambia til et forholdsvis stabilt, parlamentarisk demokrati. 

Økonomisk var landet hardt presset og regjeringen privatiserte kobberminene i midten av 1990-tallet. Disse hadde gått med store underskudd og var medansvarlig for oppbyggingen av statsgjelden. Innen midten av 1990-årene forble Zambias utenlandsgjeld per innbygger blant de høyeste i verden, til tross for begrenset gjeldssanering. 

=== Etter 2000 ===
Siden 2004 har kobberprisene bedret seg og landet har de seneste årene sett en betydelig vekst i bruttonasjonalproduktet (cirka 6 % per år 2005-2008). I 2005 ble 6 milliarder US$ utenlandsgjeld slettet under [[Heavily Indebted Poor Countries]] initiativet. Strukturelt er landets kopperavhengighet en fortsatt stor utfordring.

Zambia ble rammet av flom etter kraftig regnvær i desember 2008 og begynnelsen av januar 2009. Ødelagte veier, bruer, jordbruksområder, vannkilder, brønner og skoler.

Kina er ett av landene som særlig har engasjert seg i utviklingen av det zambiske næringslivet.