Redigerer Xinjiang (avsnitt)

=== Moderne tid ===
Med støtte fra Kinas nye president, [[Yuan Shikai]], gjorde guvernør [[Yang Zengxin]] Xinjiang til et militærdiktatur. Han ble myrdet i 1928, og etter et kort mellomspill med [[Jing Shuren]] som makthaver, kom i 1933 [[Sheng Shicai|den kinesiske krigsherren Sheng Shicai]] til makten i [[Ürümqi]]. Dette var en tid da [[Sovjetunionen]] intensivt engasjerte seg for å få kontroll over området. Sheng aksepterte Sovjetunionens interesser og utviklet med deres hjelp Xinjiangs økonomi. Hans svake maktstilling og konflikten mellom Sovjetunionen og [[Storbritannia]] i Xinjiang førte hyppig til uroligheter.{{tr}} På utkikk etter forbundsfeller vendte Sheng seg i 1940-årene mot [[Guomindang]], og snudde om og ble en innbitt antikommunist.{{tr}}

I 1944 løsrev provinsen seg under navnet Republikken Øst-Turkestan. Selvstendigheten varte kun i fem år før kommunistene i Kina igjen la under seg provinsen i 1949. Under [[kulturrevolusjonen]] ble alle moskeer stengt, og først gjenåpnet i 1979. Provinsens opprinnelige etniske grupper er i ferd med å utgjøre mindre enn halvparten av befolkningen i provinsen på grunn av stort press fra innvandring fra landets østlige provinser. 

Den 5. januar 1945 ble hans regjering styrtet. De revolusjonære proklamerte den [[Kommunismen|kommunistiske]] [[Republikken Øst-Turkestan]], som hadde et territorium på ca. 10 % av dagens Xinjiang.{{tr}} Ingen stat anerkjente den nye republikken. Ett år etter kom nasjonalister og revolusjonære demokratiske krefter sammen og dannet en overveiende sosialistisk koalisjonsregjering.{{tr}} 

I 1949 oppnådde de kinesiske [[kommunister]] en fredelig innlemmelse i Folkerepublikken Kina. I september 1955 ble Det uiguriske autonome område Xinjiang opprettet. Under kulturrevolusjonen (1966–76) måtte Xinjiang, likesom resten av Kina, lide under den råde terror, som kostet mange menneskeliv og etterlot seg store skader. Mange kulturgoder ble ødelagt. Siden [[Deng Xiaoping]]s reformer profitterer Xinjiang i stor grad på det kinesiske økonomiske oppsving, skjønt det er særlig innflyttede han-kinesere som nyter fruktene av denne veksten.{{tr}}

Etter flere bombeangrep fra uigurske separatister på 1980- og 1990-tallet økte voldsbruken utover 2000-tallet, med støtte fra enkelte muslimske land og fra Tyrkia<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Terrorism in China – Growing Threats with Global Implications| publikasjon=|url=https://www.airuniversity.af.edu/Portals/10/SSQ/documents/Volume-07_Issue-4/2013winter-Potter.pdf|forfattere=Philip B. K. Potter}}</ref>. Store, organiserte knivangrep og bussbomber drepte flere titalls mennesker over hele Kina i 2014<ref>{{Kilde www|url=https://www.cfr.org/backgrounder/east-turkestan-islamic-movement-etim|tittel=The East Turkestan Islamic Movement (ETIM)| besøksdato=2022-06-08| språk=en|verk=Council on Foreign Relations}}</ref>. Mange uigurer bruker fredelige midler i sin kamp for rettigheter, mens radikale islamistske og/eller tyrkiskspråklige separatistgrupper fører en voldelig kamp for et tyrkiskspråklig og/eller islamsk hjemland. Noen av gruppene med etnisk/språklig beveggrunn kjemper for en stat for uigurer i Xinjiang alene, eller i Xinjiang sammen med deler av naboland. Andre kjemper for en stat for alle eller noen av de tyrkisktalende muslimske folkegruppene i grenseområdene, mens andre igjen slåss for å opprette et stortyrkisk rike fra Tyrkia til og med Xinjiang. Noen av separatistbevegelsene er på [[FN]]s samt USAs liste over terrororganisasjoner.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Uyghur Muslim Ethnic Separatism in Xinjiang, China|publikasjon=Asian Affairs: An American Review| doi=10.3200/AAFS.35.1.15-30| url=https://doi.org/10.3200/AAFS.35.1.15-30|dato=2008-04-01| fornavn=Elizabeth Van Wie|etternavn=Davis| serie=1| bind=35| sider=15–30|issn=0092-7678|besøksdato=2022-06-08}}</ref> 

Dissidenten [[Rebiya Kadeer]] har symbolisert uigurenes rettighetskamp. Hun har slått seg ned i USA.