Redigerer Wanda Heger (avsnitt)

====Sachsenhausen====
Seip fortalte at hennes tidligere gymnaslærer [[August Lange]] satt i Sachsenhausen og i november 1942 fikk hun via vaktbua levert ham et glass potetsalat. Leiren var i utgangspunkt utilgjengelig for omverdenen. Hun besøkte Sachsenhausen på nytt som regel fredager med mat til fanger hun hadde fått navn og nummer på. Wanda Hegers gode utseende hjalp henne med å komme på bølgelengde med vaktene. Etterhvert kom hun med stadig flere pakker mat og ved porten traff hun i juni 1943 tilfeldig den norske fangen [[Aksel Zachariassen]]. Zachariassen arbeidet i pakkerommet og sa at pakkene som regel ble sendt til nordmenn i sykeblokkene. Rutinen med matlevering til fangene hver fredag (fra og med våren 1943) har hun beskrevet i boken ''Hver fredag foran porten''. I porten møtte hun andre norske fanger som [[Kristian Ottosen]], [[Lorang Berg]] og [[Thorbjørn Lie]]. Hun fikk ofte hjelp av sine søsken og leverte også medisiner.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}}{{Sfn|Ottosen|1998|s=58-59}}<ref name="Jonassen" />
[[File:Bundesarchiv Bild 183-78612-0002, KZ Sachsenhausen, Häftlinge vor Lagertor.jpg|thumb|Porten til ''Schutzhaftlager'' [[Sachsenhausen]], fotografert en gang mellom 1936 og 1944. {{byline|[[Bundesarchiv]] 183-78612-0002 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Viktigere enn de relativt små mengdene mat de klarte å frakte til Sachsenhausen var kontakt med fangene og lister med navn.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}} De arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland og fikk informasjon om blant annet leir og fangenummer. Informasjonen ble formidlet til familier i Norge gjennom vanlig post. I tillegg ble det sendt navnelister og annen informasjon til kontakter i det internasjonale [[Røde Kors]], og til de norske sjømannsprestene [[Arne Berge]] og [[Conrad Vogt-Svendsen]] i Hamburg.{{Sfn|Ottosen|1998|s=56}} 

Sjømannskirken i Hamburg overlevde brannbombingen i 1943 og sjømannsprestene der holdt hver fjerde uke gudstjeneste i Berlin. Wanda Heger og broren Johan dro til Berlin for å få kontakt med den norske presten, og Vogt-Svendsen orienterte om arbeidet han gjorde for norske fanger i fengsel. Fangene i Sachsenhausen trodde han ikke det var mulig å få besøke.{{Sfn|Ottosen|1998|s=56}} 

Maten som ble brakt til fangene var først framskaffet lokalt i Groß Kreutz. Menyen ble bestemt av de lokale råvarer, som i det vesentlige var poteter, og som det dessuten var nok av. Matpakkene besto derfor ofte av potetlomper.<ref name=":2" /> Sommeren 1943 skrev Heger til norskfødte [[Borghild Hammerich]] i [[København]], lederen for «[[Danskehjelpen]]» til Norge og «Den norske damekomité i København».<ref name=":2" /> Gjennom illegale kontakter ble det sendt pakker av mat fra Danmark, via båt til [[Szczecin|Stettin]]. Danskepakkene ble hentet av Wanda Heger og andre fra miljøet i Groß Kreutz, og formidlet til fangeleirene.{{Sfn|Seip|1946|s=524}} I tillegg til mat ble også livsviktig medisin brakt inn i leirene. Transporten av mat og medisiner, og leveringene til leirene, ble hele tiden gjennomført med stor risiko for alle involverte.